"Barn uten biologi" - synspunkter rundt donordebatten?

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg er ufrivillig barnløs som har blitt forelder ved å bli fostermor. Stortrives med dette, og vi er åpen på at barna har andre biologiske foreldre (som de treffer en gang i året) selv om de kaller oss mamma og pappa. Vi kunne også ha dratt til Stork-klinikken i Danmark eller ordnet oss barn gjennom surrogati, men har vurdert dette slik at miljø er veldig viktig for et barns oppvekst, men at arv også er en viktig brikke som vi da tar bort fra barnet.

 

Misforstå meg riktig: jeg har stor respekt for de kvinnene som gjennomgår donorbehandling for å få barn, fordi de er kvinner som virkelig er ressurssterke og de har et stort og altoverskuelig ønske om barn. Men jeg sitter igjen med en følelse av at de får barn for sin egen del og ikke får barna sin del. Og jeg er redd for at vi en dag sitter igjen med mange barn som ikke noensinne vil få innblikk i hvem sine biologiske foreldre er fordi mødrene har brukt hemmelig donor, og med de problemene dette medfører...

 

Noen synspunkter rundt dette?

 

Sjekk dette innlegget i Aftenposten i dag:

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/okland/article4115122.ece

[Gjest ->>-]

Først og fremst tror jeg de aller fleste får barn av egoisme. Ikke "for barnets del." Barnet eksisterer jo stort sett ikke i det det planlegges, og det skal jo litt til å gjøre ting av hensyn til noen som ikke finnes.

 

Dernest er det en del forskning rundt planlagte, ønskede donorbarn - og lite av den tyder på at de får et spesielt problematisk liv. Sånn sett synes jeg det blir litt underlig å snakke om "med de problemene det medfører."

 

Det er som er sannsynliggjort, er at man ikke skal ta slike valg uten å kunne stå for dem. Altså at kan du ikke forsvare overfor deg selv hvordan du velger å få barn, er det trolig at barnet også vil kunne oppleve det problematisk.