Trenger råd ang stesønn..

[Miessi]

Jeg har en stesønn på 6 år som bor hos oss. Han må være veldig mye hos meg, siden faren hans har eget foretak og er veldig mye borte i lengre tid. Har er helt okey gutt når pappa ikke er hjemme, vi har gode rutiner som blir fulgt opp.

 

Men derimot med engang pappa er i hus så blir han som en trollunge. Han overser meg og alle regler og rutiner. Han maser pappa hele tiden. Det blir liksom bare dem to og ingen andre, verken meg eller lillebror. Han skal hele tiden underholdes og pappa skal nesten gå hand i hand med han overalt.

 

Og pappa reagerer ikke, får det er sånn han har oppdratt gutten. Jeg har snakket med min samboer om dette, men han gjør ingenting, han lar det bare være sånn. Trur han har dårlig sannvittighet når jeg må slite med stesønnen og han ikke er hjemme mens vi har gutten hos oss. Stesønnen har begynt å ødelegge forholdet våres, han vil nok helst at pappa og moren hans skal flytte ilag. Har hørt han si det også noen gang.

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dette, vi har store problemer...

[Miessi]

Ser at det er noen som har svart, men ser ikke hva.. :/

[lille sprelle]

Hvor vanskelig det enn er - dette må dere ta opp slik at dere kan finne en løsning i fellesskap.

 

Hva med å filme litt når dere er uten pappaen så han får se?

 

 

[♥Love is in the aiR♥]

Uff, kjenner meg litt igjen, men stemor var slem mot meg da, så derfor var jeg klengete på pappa når han endelig kom hjem... (Var redd hva hun skulle finne på med meg neste gang han forsvant) Ser jo at dette ikke er grunnen hos dere:)

 

JEG regner med han savner pappan sin, så all tid han er hjemme, vil han være med sin kjære pappa. Og pappan selv har vel som du sier dårlig samvittighet, så derfor blir ingenting gjort...

Du må nesten bare fortsette å snakke med han, evt kanskje hankan jobbe liiiiitt mindre når sønnen er der?!

[Miessi]

Jeg har snakket med min samboer flere gang, men det har ikke hjulpet. Han later som om han ikke hører eller så later han som om han sover. Han blir helt rar hvis vi får problemer og blir sånn som lukker seg helt. Jeg prøvde å si noe i går, så da gikk han å la seg kl 9 på kvelden. Uff, det er helt vanskelig, jeg vet ikke hvordan jeg skal nå til han så han hører på hva jeg sier. Må sikkert gjøre noe fysisk før han skjønner, som feks reise bort litt.

 

Jeg føler jeg har veldig mye ansvar på stesønnen og jeg får lite takknemlighet fra den andre siden. Så jeg har vurdert om jeg skal protestere å si at jeg orker ikke å jobbe med stesønnen når det skal være sånn her. Er det galt av meg?

 

Han har desverre ikke mulighet å jobbe mindre.

[Trollmor m/ trolljente]

Usj, jeg hater at folk bedriver strutsepolitikk. Du må sette hardt mot hardt, prøv å pushe han litt for å få han til å svare. Legger han seg kl 9 på kvelden for å unngå å diskutere så hadde jeg faktisk fulgt etter han for å få et svar. Du må nok rett og slett true han med at hvis ikke han skjerper seg og vil bry seg om hvordan ting er så reiser du bort en stund og når han er borte så får han skaffe annet pass til barnet.

Trussel er desverre det eneste som hjelper mot sånne mennesker, desverre er min eks akkurat som han, stikker og gjemmer seg hvis det er noe som må diskuteres

[Mamma+2]

Bor stesønnen fulltid hos dere? Hvor mye er han evt hos mor?

 

Forstår det blir utrolig vanskelig for deg som du beskriver-og at samboeren din ikke vil snakke om det og finne løsninger er enda verre.

 

Er selv stemor og har stedatter boendes her fulltid. Klart mye faller på meg,men jeg hadde ikke orket å ha det sånn som du har det....dere skal sammen hjelpe hverandre, det er ikke sånn at han kan jobbe mye og dermed faller alt på deg ( om dere ikke har vert enig om det?)

 

Hva med å få han med til rådgivning? Vi var selv på et sted som heter Familie huset når vi fikk hans datter boendes hos oss på heltid...og min samboer må fint ta hovedansvaret med sin datter...

 

ut fra hva du skriver så har dere barn sammen også? Ikke lett å råde til noe uten å vite så mye mer om situasjonen, men jeg hadde ikke funnet meg i at samboeren ikke vil snakke om det og finne løsninger en gang...

[Miessi]

Nå har vi snakket, jeg har forklart han hvordan jeg føler og hva han burde tenke på. jeg har truet han med at hvis det skal fortsette sånn som dette så er jeg nød å reise litt bort med våres sønn, tenker at han da skjønner at jeg virkelig mener dette. Jeg har også sagt at jeg nekter å jobbe med sønnen hvis det ikke blir bedre. Han får store problemer da, siden han skal på jobb snart og har ingen som kan være med sønnen. Så Optical Toxin, jeg har nå prøvd rådet ditt, vi får se om det fungerer.

 

Frustrert mamma: Stesønnen bor hos oss fast og er hos moren annen hver helg og røddager. Min samboer er veldig på det at de (stesønnen og han) ikke har noe endre på. Men dette er helt feil, vi er blitt en familie på fire og da er man nødt til å ta hensyn til alle og ha rytiner og regler som fungerer for alle. Her er bare jeg og min sønn på snart 6 mnd som følger rytiner og regler. Jeg og samboeren min klarer ikke å kommunisere, når jeg sier noe til min stesønn så kommer han og sir det omvendte. Hvis jeg prøver å bestemme noe ang stesønnen så kan jeg få veldig skarp blikk fra min samboer, sånn "han er ikke din sønn, han er min og da er det jeg som bestemmer". Dette har stesønnen merket og det er sikkert derfor han ikke hører på meg. Dette er sååå frustrerende :S

[Synnøve_Solbakken]

Tror du skal ta en tlf til familievernkontoret for å bestille time, slik at dere kan snakke sammen med en forhåpentligvis objektiv tredjeperson.

[nasse nøffen]

hos oss er det helt likt, bare at det er helt motsatt.. min datter på 13, og min mann ( hennes stefar) har d mye bedre når jeg ikke er hjemme. da er hun lydig, gjør d hun skal , høflig og ikke kranglete.

 

så fort jeg kommer er hun helt annerledes. hun svarer han stygt, kan være sur og gretten. pipe for alt..

 

vi har kommet frem til at det er for at jeg alltid tar hennes parti i diskusjoner. uansett om han har rett eller ikke, så klarer ikke jeg la være å blande meg i diskusjonene. jeg har alltid noe å slenge ut, selv om han har rett i det han kommenterer, dette medfører at hun vet hun har meg som støtter i bakgrunnen, og vi voksene er splittet i oppdragelsen, noe som helt sikkert gjør henne usikker.

 

ved at hun er usikker, blir situasjonen slik.. når det kun er de to, vet hun at om han ber henne rydde bordet, så er det ingen vits å si noe, når jeg derimot er der, så kan hun motsette seg det, og slippe..

 

så nå har jeg skjerpet meg, og heller tar diskusjonen med min mann etter hun er i seng, om jeg er uenig i noe. å dette funker som bare rakkern.. =)

[♥Love is in the aiR♥]

Håper det ordner seg for dere. Uten at du må gå så drastisk til værks:)

Måtte bare si at snakk om "tilfeldighet" eller hva jeg skal kalle det.... Igår kommenterte jeg på denne tråden, og noen timer etterpå ringte min stemor.

For første gang på 14år, kun for at jeg ikke skal glemme hvor forferdelig jeg er, og hvor jævlig jeg var som 8åring! Igjen; du høres ut som en super stemor, og jeg håper faren åpner øynene og ser det.... Min far kommer tydeligvis aldri til å gjøre det:(

[Gjest Filifjonka]

Jeg må si at her høres det ut som om det din samboer som er problemet, og ikke gutten. Han er 6 år, og han har allerede oppdaget at pappa ikke respekterer deg. Klart han tar etter pappa da!

 

Dette MÅ din samboer ta tak i. Han kan få store problemer hvis du drar, sier du. Vel, for meg høres det ut som om han HAR store problemer. Jeg hadde aldri i verden funnet meg i å bli behandlet slik.

 

Ikke bare skal du være ubetalt barnevakt for hans sønn, du skal også kritiseres for jobben du gjør.

 

Sørg for å gjøre det helt klart for ham at dere må snakke om dette, og det snart. Skaff en time på familievernkontoret. Så legger du fram for ham hva han gjør med forholdet mellom deg og ham, og også med forholdet mellom deg og din stesønn. Mulig han ikke har tenkt over det, men han legger opp til at dere skal ha et skikkelig dårlig forhold hvor din stesønn ikke respekterer deg, og hvor du blir mer og mer frustrert pga dette.

 

Hvis han er så oppsatt på at dette ikke er din sønn og at du ikke kan bestemme noe over ham, vel, da får han ta fullt ansvar selv da. Ta gutten med jobb eller finne andre ordninger for barnepass. (Utsagnet "han er ikke din sønn og da er det jeg som bestemmer" provoserte meg voldsomt.) Jeg hadde ikke blitt lenge hos en mann som hadde sagt noe slikt til meg foran et barn.

[Seier&Glede ♥♥]

Bare lyst til å gi deg en kjempeapplaus nasse nøffen! For din selvinnsikt og evne til å se at det det er dere voksne som må ta affære!

 

Hurra for flere mammaer som deg!

 

Hilsen Stemor

[therehag]

enig med seier og glede!

 

Veldig bra nasse nøffen:-) Jeg liker damer som kan innrømme at vi har feil og mangler som foreldre vi å! Må til stadighet ta meg selv i å innse at samboer har et par gode poeng han også, hehe;-) Ikke alltid like lett å jobbe med slike ting, men det trengs!

 

Så applaus til deg som tar affære:-D

[Mamma+2]

Håper virkelig din samboer tar deg alvorlig når du snakka med han om det her. Han kan ikke ta deg for gitt som barnepasser uten noe myndighet til å bestemme utover det. Hjelpes er man en familie og skal fungere sammen så bør han få opp øynene. Forstår utrolig godt at du ikke kan finne deg i det her!!¨

 

Viser han ikke tegn til å forstå alvoret så ville jeg dratt bort en periode så han virkelig får se hvordan det fungerer....Er han opptatt av at det er hans unge og han som skal bestemme så må han jammen ta ansvaret selv også...

Unger fanger fort opp slike ting. har selv stedatter og redningen vår er at ut vet at vi snakker sammen..uansett...så hun kommer ingen vei med den ene av oss uten at den andre da blir informert- jobben ligger hos oss voksne...vi må stå sammen, først da kan vi få ungene til å respektere oss!!!

 

Håper det ordner seg, for høres utrolig slitsomt ut å leve sånn.

[Scorpiogi]

heisann.

 

Har selv en stesønn på nå 10 år, han var tre da jeg kom inn i familien.

Det var akkurat likt, og kan fremdeles være det enda, men jeg har nå likevel hatt en stor rolle i livet hans, behandler han og de andre barna likt, uansett om pappa er her eller ikke. Både på godt og vondt, same regler, samme belønning.

Jeg har i tillegg fått et nært forhold til hans mor etterhvert, vi fungerer litt som mamma-teamet til tider.

Men veien har vært veldig lang, og mange kameler har blitt svelgt og spyttet ut igjen...

Men å prate om det er bestandig det som hjelper. Sett noen krav, fir på noen krav..

og for all del, vær uenige etter leggetid - det var et lurt råd.

Vi har i tillegg snakket en del om et tabu-belagt tema, sjalusi. Det er jo ikke logisk, men det er veldig mange som sliter med nettopp det.

Og det at man blir utestengt fra resten av familien er jo noe som ikke akkurat hjelper....

 

Håper dere finner ut av det...