Har vi gjort alt feil? Inspirert av innlegget "pysete gutt"

[Anonym bruker]

Sønnen vår blir 3 om noen dager. Nå lurer jeg på om vi har gjort ting feil fra han kom til verden.

 

Vi har alltid lekt masse med gutten vår, og da spesielt etter at permisjonen det første året var over. Vi så på de timene etter barnehage som hans og vår tid. Alltid har vi lekt på gulvet med han etter middag. Selvfølgelig noen unntak, men vi har iallefall alltid funnet på ting med han og gitt han oppmerksomhet. Vi har selvfølgelig satt pris på dette selv. Jeg har tenkt at når han blir stor så vil jeg at han skal ha mange fine minner med oss tre. At vi har engasjert oss i leken hans. Jeg husker nemlig ikke at mine foreldre var flinke på å leke med oss, selv om det helt sikkert foregikk innimellom.

 

Nå som han har blitt så stor som 3 år merker vi at vi kanskje har gitt han altfor mye oppmerksomhet. Det vi trodde var en fin ting har kanskje ført til at han har blitt mer masete. Han vil nesten alltid at vi skal leke i sandkassa sammen med han, kjøre med bilene osv osv. Når jeg sier at han må øve på å leke litt selv, og at jeg må for eks. henge opp klær før jeg leker, så spør han gjentatte ganger om vi skal leke sammen, helt til jeg er ferdig. Han kan leke alene i max ti minutter i løpet av en lørdag, ellers går han i beina våre. Nå som det er en del hagestell hadde det vært godt om han kunne lekt i sandkassa, hagen eller andre ting uten at han maser hele tiden. Han har også de fem siste mnd blitt veldig engstelig av seg. Han gråter når vi leverer på morgenen. Han sier gjerne 7-8 ganger etter at han har lagt seg at vi ikke må dra fra han. Han liker ikke at jeg går ned i vaskekjelleren uten han, for da tror han at vi drar fra han osv osv. Det har aldri vært noen episoder som tilsier at han skal føle seg redd for det. Aldri har vi kommet bort fra hverandre. Han ble brått veldig engstelig av seg.

 

Hva synes dere vi skal gjøre med dette her? Er det bare en ting å gjøre? Ikke leke noen ting med han i en periode? Det hjelper jo ikke å si at vi skal gjøre ferdig våre ting først, og deretter leke. Da kjører han bilene sine i fem minutter før han starter å spørre om vi snart er ferdige, og kan leke.

 

Han tør heller ikke leke på rommet i andre etasje. Han har begynt å få klistremerker hver gang han er flink til å leke alene uten masing, men det har ikke ført til noen særlig endring enda. Jeg synes kanskje det er på tide å bli litt mer selvstendig i lek? Han har masse fantasi, så det er jeg ikke redd for.

 

Eller kanskje han hadde trengt en lillebror eller lillesøster? Hehe. Det har vi ingen planer om enda da men.. Kanskje han har fått altfor mye oppmerksomhet.. Huff.. Trodde vi gjorde det riktig, men vi har sikkert bomma totalt.

 

Beklager dette lange innlegget!

Håper noen likevel har noen tips, eller som er i samme situasjon.

Hi

[Anonym bruker]

Dere har vel ikke gjort alt feil, men kanskje gjort dere selv en bjørnetjeneste.

 

Da vår gutt var baby så hyyylte han hvis vi ikke var sammen og bar på han hele tiden. Han hylte minst like mye når han ble lagt på gulvet. Det førte til at vi ble veldig oppmerksom på å lære han å leke alene, men han var bare 11 måneder da vi startet så det blir nok litt annerledes. I dag er han 3,5 år og veldig flink å leke alene.

 

Jeg ville nok ikke kuttet helt å leke med 3-åringen, men heller gradvis nærmet meg slik dere ønsker å ha det. Slik at dere feks øker tiden han må leke alene litt og litt til hvilken tid dere synes det passer.

 

Dette ordner seg!

 

 

[Anonym bruker]

Det var jeg som skrev om den pysete gutten ;-)

Vi har bevisst ikke lekt masse med han, fordi han frem til han var to år, var kjempe flink til å leke selv. Har allikevel gjort masse med han, inkludert han i alt vi gjør, og fått masse masse oppmerksomhet og kjærlighet. Men har vært obs på å ikke aktivisere for mye fordi vi ville han skulle kunne leke litt selvstendig. Lekte en stund med bilene sine, elsker Cars, men det har også stoppet helt opp. Han vil egentlig helst bare ha smokken i munnen, kosen i hånde og kose med mamma. :-)

Vi får bare håpe det går seg til når de blir eldre, at det er en fase de er i nå.

[Anonym bruker]

Jeg synes der har gitt tre-åringen deres en super start i livet. Jeg har ikke så mye til overs for holdningen om at barn skal tvinges til å lære seg å leke alene. Enkelte barn liker rett og slett ikke å leke alene og det handler også om personlighet. Jeg forstår dem godt jeg!

 

Det viktige er jo at gutten føler seg trygg, ivaretatt og trives. Men samtidig må dere foreldre "være dere selv" overfor ham. Jeg synes dere skal gi han en myk overgang, gradvis vise han at dere også har andre gjøremål og ikke alltid tid til ham. Se an litt hvordan det går fra gang til gang. Noen dager får han kanskje til å leke litt, andre dager funker det ikke. Sånn er det med alle normale barn.

 

Klistremerker synes jeg ikke er noen god ide. Gutten må jo kunne få lov til å uttrykke hva han føler og har lyst til.

 

I tillegg synes jeg dere kan bli flinkere til å involvere han i deres aktiviteter, feks middagslaging eller annet dere må gjøre i løpet av dagen. Så kan han selv velge grad av deltagelse.

[Anonym bruker]

Huff, mente ikke at du hadde gjort noe feil altså. Jeg begynte bare å tenke på gutten vår og hvor slitsomt det kan være til tider..

 

Vi har egentlig ikke tenkt at det har vært feil å leke med han vi. Eller da han var baby var vi bevisste på at han måtte ligge på gulvet alene. Jeg vet jeg skrev "..hele livet", men det er vel heller fra han var halvannet år. Vi må nok sette en tid på lekingen han skal gjøre alene, og den vi skal gjøre sammen med han. Det var et fint tips, til deg over. Vi får heller tåle litt masing fremover. Han skal lære seg at det er mulig å leke selv,i løpet av sommeren

 

Ja, håper det bare en en periode, spesielt med tanke på engstelse og det med at gutten din vil kose hele tiden

 

Kunne ønske jeg hadde alle svar noen ganger.. Hehe.. Men hvem kunne ikke det!?

[Anonym bruker]

Hvorfor forvise han til rommet sitt?

 

Tilby han å være med på dere gjør! Si at "mamma har ikke lyst til å leke med lego akkurat nå, for jeg skal luke i hagen, men du kan gjerne være med hvis du vil"

 

Jeg synes dere skal vise at dere har lyst til å være sammen med han fortsatt, bare at dere også bestemmer hva slags aktiviteter dere vil gjøre.

[Anonym bruker]

Det var jo godt å høre, men jeg har dårlig samvittighet for å leke for mye med han, også får jeg dårlig samvittighet av å leke for lite med han.

 

Han er ofte med på å tømme oppvaskmaskinen, lage middag, gjøre rent o.l. Han er også med på hagestell. Dette fordi vi er nødt til å gjøre disse tingene, og istedenfor at han sitter og maser tar vi han heller med oss. Han er flink til å hjelpe til. Dette er jo uansett fint at barn er med på. Det er jo også oppdragelse Så er det selvfølgelig alle de gangene da han hjelper til samtidig som han maser om leking. Han vil jo helst bare leke..

 

Klistremerker synes han er stor stas, men har faktisk ikke tenkt på det du sier.

 

At han føler seg trygg tenker jeg mer og mer på. Han nevner jo hver eneste dag at vi aldri må dra fra han, at vi må passe på han osv. Han har jo ingen grunn til å føle seg utrygg på disse tingene, men det virker jo slik likevel..

 

Takk for et godt og fint svar 21.38

[Anonym bruker]

Jeg skulle selvfølgelig skrevet det i hovedinnlegget at han er med på middagelaging osv hver dag. Det var dumt av meg. Han er så vandt til å være med oss på dette, så det er ikke alltid så moro. Da blir det mer til at han legger seg ned på gulvet og maser om at vi skal blir ferdig. Sier jeg at jeg ikke kan leke, fordi jeg skal lage middag, men at han gjerne kan hjelpe til- da hjelper han til men spør hvert 15 sek om vi kan leke..

 

Han blir ikke forvist til rommet i den forstand. Det er bare et forslag, fordi han elsker at vi leker med han på rommet. Han har kjøkken som han er glad i å leke med, så da tenkte jeg han kanskje kunne lekt der alene..

Hi

[Anonym bruker]

Ikke noe tips, men kanskje litt "trøst". Det er ikke sikkert dere har gjort så mye far og til. Vi har flere barn som krever mye oppmerksomhet pga fritidsaktiviteter, lekser etc på ettermiddagene, slik at 3-åringen vår får mye mindre oppmerksomhet (dvs kvantitativt) enn din sønn, men har er ikke særlig flinkt til å leke selv han heller...

 

Det handler kanskje om personlighet? Eller alderen?

[Anonym bruker]

Enig med ano 21.47!

 

Jeg er alene med to tette og har vært det siden nummer to kom til verden. Det innebærer at med full jobb og alt som følger med å eie egen enebolig, så er de tlite tid til de tingene som bare er hyggelig, som å leke på gulvet med barna mine.

Men mine barn er alltid med på det jeg gjør og vi gjør det til en lek. De sorterer og putter tøy i vaskemaskinen, de tørker støv mens jeg vasker gulv, de vanner plantene inne mens jeg dekker bordet. (eller så dekker de bordet) Når vi lager mat så rører de og gjør de tingene de kan gjøre.

Er vi ute i hagen og jeg luker så har de egne hagehansker og får luke sammen med meg eller tildeles egne steder å luke (selv om det betyr at innimellom går noen andre ting enn ugresset også med:p Hehe)

 

Alt du gjør som voksen kan gjøres om til en lek for et barn på 3 år. Bare du fortsetter engasjementet du har vært flink til å ta, så kan du jo endre på HVA som er leken:) Det tror jeg dere som famile vil få mye ut av alle sammen

[Anonym bruker]

Det er jo godt å høre erfaringer fra den siden også.

Ja, godt mulig det er personlighet eller alder.. Men om det er det så prøver vi nok likevel å lære han til å leke litt selv. Eller iallefall få bort masingen om lek. Så får han heller velge selv om han vil hjelpe oss eller leke selv.

Det kan også være slitsomt å ha han med på besøk da han også der krever at vi skal leke med han, selv om det både er leker og andre barn tilstede..

 

Skal ikke være lett.. Hehe. Kanskje vi fokuserer for mye på lekingen hans. Kanskje vi heller bare skal snu tankegangen. Hmm.. Hadde vært fint med en fasit

 

Hi

[Anonym bruker]

Først, tusen takk for svar fra dere alle. Setter utrolig stor pris på det.

 

Ja, kanskje jeg heller skal gjøre våre gjøremål mer morsomme for han. Eller spørre mer etter den gode hjelpen hans (hihi)-være litt mer tydelig. Får meg til å tenke alle disse svarene fra dere. Tusen takk!

 

Hi

[Anonym bruker]

Jeg er av den oppfattning at foreldre som velger å leke mye sammen med ungene, sånn barnlig lek på golvet, bare kan forvente at det blir en vane for ungene. Hvordan skulle det kunne unngås, liksom? Barn er jo vanemennesker, de også.

 

Jeg har aldri lekt med ungene på golvet (har en fysisk lyte som gjør det umulig) og det har ikke mannen min heller. 3-åringen leker fint på egenhånd og kan fint holde på for seg selv en time - det er jeg superglad for.

Det jeg derimot har gjort helt bevist siden hun kunne krabbe, er å involvere henne i det jeg likevel skal gjøre. Hun deltar i klesvask, ta ut av oppvaskmaskin, dekke bord, vanne blomster, snekring, bilvask osv. Det er kjempegøy!

Alle jeg kjenner som har brukt mye tid på å engasjere og stimulere barn i lek, har måttet sette grenser for dette etterhvert fordi de blir utslitt av å ha unger som ikke kan leke eller klare seg litt på egenhånd. Derfor ønsker jeg deg lykke til i å snu "trenden" - det kommer du til å klare når du er bevisst problemet! Og husk at det ikke nytter å pakke avvisning inn i bomull sånn at barnet ikke føler seg avvist - å takle følelsen av avvisning er en del av det å vokse opp og bli mer selvstendig.

[Anonym bruker]

Ja, har jo sett det den seneste tid at dette kun har ført til at det har blitt en vane for han. Vi må nok snu trenden, som du sier. Har jo bare sett på dette som en veldig koselig ting.. og nå får (spesielt jeg) dårlig samvittighet hvis jeg ikke leker med han en ettermiddag.. Den tanken må jeg også snu, for det er sant som du sier. De må også takle den følelsen!

 

Sitter jeg på verandaen,sitter jeg ikke der med god samvittighet når han vil leke. Det der er slitsomme tanker. Hvis sønnen vår kan holde på en time for seg selv en gang i nærmeste fremtid, uten masing, så skal jeg male taket i stuen vår svart!!

 

Takk for svar

 

Hi

[Anonym bruker]

Bare en liten ting til fra 22:26: Jeg har stor tro på å ta ungers følelser på alvor i dialog med dem, samtidig som jeg ikke er redd for å være sjefen. Når jeg grensesetter 3-åringen, sier jeg ofte at "mamma skjønner at du vil sånn og sånn, men det kan du ikke nå - det har mamma bestemt."

Kanskje du kan si noe sånn som dette til gutten din: "Jeg vet at det ikke passer for deg, men jeg vil sitte her på verandaen og slappe av litt nå. Jeg vil ikke leke med deg, og kommer ikke til å gjøre det uansett hvor mye du spør. Mamma skjønner at dette er uvant for deg, men du må prøve."

Da er du klar på hva som kommer til å skje, samtidig som du anerkjenner at det er vanskelig for sønnen din. Igjen: Lykke til!

[Anonym bruker]

Vi har gjort det samme med datteren vår som er 3 år. Ikke bare vi, men også alle besteforeldrene som har vært sterkt tilstede i livet hennes.

 

Vi har fått en trygg og glad unge som er sterk verbalt og kan gi uttrykk for sine følelser. Hun leker ikke så veldig mye selv enda, men ser at det blir mer og mer.

Et par tips som vi bruker:

La barnet være med på aktiviteten du gjør. Det tar veldig mye lengre tid, men er veldig stas.

Sett barnet i sving med en aktivitet og si at du skal se når det blir ferdig (f.eks.leire,duplo osv). Barnet kan da komme å vise deg det (og du skryter selvsagt) og så finner du på en ny oppgave ev utvider den første litt....

 

Vår datter kan nå bygge ganske lenge selv og kan også sitte en halvtimes tid med en tegneserie (som vi har lest mange ganger)

[Anonym bruker]

Jeg tror det viktigeste er å være seg selv, og gjøre det som passer deg best. Vi har nesten aldri lekt med barna for jeg synes det er drit kjedelig. Men så gjør vi andre ting som vi alle setter pris på sammen.

Mine barn er veldig selvstendige, har kunnet lekt alene i timesvis siden de var bittesmå. Men så er vi veldig selvstendige selv også, som voksne. Ikke alle er det selv.

Mine barn elsker mestring, og får gjøre mye mere selv enn mange andre barn på dems alder.

 

Jeg har for eks aldrig latt mine barn drikke vann fra flaske etter de passerte året. Vi har heller aldrig eid plastikkrus, for hvis de kastet et vanlig glass så oppdaget de fort at de knuste. De har alltid vært superflinke ved matbordet. Vi har aldri nektet dem å trykke på fjernkontroller, heller aldri gjemt unna "farlige" ting osv. Vi hjelper dem kun når de spør, men det gjør de kun når de virkelig trenger hjelp.For oss har dette vært det riktige å gjøre for jeg er en sån type selv. Andre ville aldri gjort den på denne måten og det er like ok det:-)

 

[Anonym bruker]

Hei.

 

Ville bare si at jeg har en gutt på 4 år som jeg også har lekt veldig mye med. Sittet timesvis på gulvet, bygd togbane og kjørt biler og i tillegg er vi veldig mye utendørs. Kan godt sitte i sandkassen lenge jeg;)

Ihvertfall; har aldri hatt problemer med at han ikke kan leke alene. Det har han egentlig gjort fra han var bra liten.

 

Tror absolutt ikke det er negativt at en har lekt mye med barna. Din er jo enda ung så dette går seg til, det er jeg ganske sikker på. Han vil jo også leke bedre og bedre med andre barn så heller nyt det at du får "lov" leke med han hehe;)

 

Jeg har en liten småtass med enormt ordforråd. Han er den yngste i gruppen sin men prater best og er utrolig fornuftig. "Kjefter" på andre som kalle noen dumme og fungerer som bhg lille mekler når noen er uenige. Nå leker han stort sett med nabobarna ute hele dagen og må nesten si jeg savner bilkjøring og lego:)

 

Kan denne engstelsen hans være et resultat av at dere ber han leke alene? Om dere tidligere lekte med han masse men plutselig har lagt om dagene nå kan det jo være det han reagerer på?

[Anonym bruker]

Engstelse: Dette startet for flere måneder siden, og da hadde vi ikke endret noe i de daglige rutinene hans. Er første den senere tid, og spesielt nå som det har vært fint vær at vi har fokusert på at han bør leke alene.

 

Vi skal starte så smått i morgen med dette. Fortelle at han enten kan hjelpe oss med diverse, eller så kan han gjerne leke i sandkassen e.l. OG når vi er ferdig med de tingene vi skal gjøre, så kan vi leke litt. Det har vi egentlig sagt til han lenge men.. Får se hvordan det går. Vi har alltid tatt han med på aktiviteter, huslige gjøremål og annet. Dette er han veldig vant til, og er også glad i. Hvis ikke han er veldig sliten, for da er alt galt. :)Ting tar selvfølgelig lenger tid, men det er koselig å ta han med på ting. Han forteller jo også om dette til besteforeldre osv, stolt når han mestrer noe og får skryt (som alle) !

 

Håper at sommeren fører til selvstendig lek uten masing. Han kan fint leke litt i sandkassen alene i noen minutter, men det er det maset vi er lei av. Han roper på oss, vil at vi skal se på han, sutrer om vi sier at vi ikke skal leke nå, men gjøre noe annet! Klarer ikke sutring, så dette er vi bevisste på å få bort.

 

Hi