har det veldig vanskelig....;(

[Anonym bruker]

misstenker jeg har fødselsdepresjon!Helsesøster mente det for 9 mnd siden, men ble ikke gjort noe mer med det annet enn en time til psykolog hvor jeg bare løy meg gjennom timen fordi jeg syntes det var så flaut!;(

 

Nå er gutten 1 år og jeg er alene med han.

 

Han skriker og hyler dagen lang, og blir så sint at han kaster seg bak i gulvet!Livredd han skal få hjerneskade!!!

 

Jeg er så sliten og lei, det klikker snart for meg. Jeg er livredd jeg skal skade han, vet at jeg ikke kommer til å kaste han i veggen og slikt, men klipe han, ja....eller ikke være så forsiktig som man burde...jeg klarer ikke å skjønne at jeg er blitt sånn mot min kjære lille gutt!

Idag brølte jeg til han, uff så lei seg han ble;( Jeg er verdens verste mor!!!!!Vurderer nesten å adoptere han bort, så ille er det...

 

Finnes det en tlf man kan ringe nå?vil snakke med noen, klarer ikke slutte å gråte og ha dårlig samvittighet for han;(

 

Jeg har aldri følt den morsfølelsen som alle sier de føler heller...er grusomt, akkurat som han ikke er min....

 

Jeg vil ha en lykkelig unge med en lykkelig mor, jeg trodde jeg ville ha han, men jeg var tydeligvis ikke klar..... Please ikke døm meg, jeg vet jeg burde søke hjelp, men må uansett vente til mandag;(

[Anonym bruker]

Hei!!Jeg vil bare si jeg føler med deg og at du slett ikke er dårlig mor:-) Tror vi alle mødre til 1-åringer føler det rabler for oss innimellom!!Men har du hatt det sånn helt siden du var hos psykolog den gangen har du nok fødselsdepresjon ja...Da vet du vel godt selv hva du bør gjøre:-)

[Anonym bruker]

Det kan høres ut som om du i tillegg til hjelp fra helsesøster / lege / psykolog kan trenge litt avlastning. Hva om du kontakter barnevernet for å få til et besøkshjem til gutten? Det høres kanskje drastisk ut med barnevernet, men de gir hjelp til selvhjelp og i din situasjon kan hjelpen komme i form av avlastning og besøkshjem.

Du kan iallfall snakke med helsesøster eller fastlege og høre hva han/hun mener om saken og så kan dere sammen stake ut kursen videre.

 

Ønsker deg masse lykke til og håper det ordner seg for dere begge to.

 

mvh. En med-alenemamma

[Anonym bruker]

Ja, jeg har hatt ganske blandet følelser egentlig siden fødselen. Noen dager føler jeg meg lykkelig, mens andre dager vil jeg bare dø rett og slett;( Skjønner ikke at det er mulig å ha så svingende humør!Stakkars lille poden vår....

han er så vanvittig krevende og har alltid vært det. Hatt kolikk også. Jeg trodde det skulle bli bedre når han ble større, men nå er det så ille at jeg skulle heller ønske det var kolikk. For nå er han så stor at han viser sinne og frustrasjon på så mange måter og jeg er redd han skal skade seg selv også....

[Anonym bruker]

høres dramatisk ut med barnevernet ja, men jeg får høre hva helsesøster eller psykologen sier....:S er så redd han blir redd meg, han skjønner nok ingenting stakkars....lille vennen;(

[Anonym bruker]

uff var og så på han nå når han sover og kan ikke skjønne hvorfor jeg har disse følelsene;( det er så grusomt:( Jeg må jo elske han fordi jeg er jo livredd noe skal hende med han, overnervøs...er det mulig...

[Anonym bruker]

Du kan høre med fastlegen din. Kanskje han i samråd med barnevernet kan skaffe deg avlastning i form av barnehage. Det er viktig at du får litt avlastning! Det er kanskje ikke mer som trengs, blir man sliten som du er nå så blir jo lunta kort....

 

Ikke vent lenger nå, det er gutten din det er snakk om! Han har ikke godt av å ha en mor som er sååååå sliten som du, det er på tide med action..

 

Helsesøster burde "mast" mer på deg, for å fått avdekket at du lurte psykologen.

 

Du er slett ingen dårlig mor!

 

[ConsuelaBananaHammock]

Min eldste var også slik som din, han ble så sint at han slengte seg bakover og skallet hodet i gulvet. Noe som gjorde at han ble enda sintere! hehe....

Jeg skjønner godt at du blir sliten, lei og frustrert.

Når du kjenner at det begynner å toppe seg så sett deg ned, ikke si noe og bare la kroppen slappe helt av selvom det bobler inni deg.

Du trenger ikke si noe til barnet, når han får raserianfall så trenger du heller ikke snakke med han før han har roet seg ned.

Men sitt gjerne med han på fanget, for det er viktig at han ikke skader seg.

 

Jeg var også alene med eldste sønnen min, og jeg drømte meg vekk titt og ofte når han hadde sine utbrudd.

Men jeg fant ut at den beste måten var å ikke si noe, bare være der med han til han roet seg.

Jeg fikk roet meg selv også, med å bare være istedet for å bruke en hel haug med energi på å snakke gutten ut av noe han ikke hørte på uansett.

 

Så kontakter du HS igjen på Mandag, eller BV som nevnt over )

Det blir nok bedre skal du se, men trenger du hjelp så passer du på at du får den hjelpen som trengs )

[Anonym bruker]

ja jeg er veldig veldig sliten!Ikke sover jeg særlig heller, 3 timer MAX hver natt tilsammen...

 

men jeg får ikke sove pga dårlig samvittighet overfor han, jeg tok han hardt i armene en dag, han gråt ikke av det så vet ikke egentlig om det var hardt eller om det var tankene mine:( men jeg føler jeg blir pushet til toppen av toppen av grensa....

jeg må ta kontakt med noen ja.

[Anonym bruker]

uffda flere "hodeskallere" her:P synes det er grusomt å se på,han har allerede 2 sprengte blodkar i bakhodet, men legen sa det var ikke noe å bekymre seg over, men gjett hva jeg gjør, jo bekymrer meg fordi merkene går jo ikke bort...;(

 

flink du er som klarer å roe deg, det klarer som regelt ikke jeg. Jeg er vokst opp med en far med ekstremt! teperament også så tror jeg har det etter han, og det hater jeg!;( Husker enda hvor redd jeg kunne bli han;( skjemmes over at jeg er blitt slik sellv;(

[Anonym bruker]

men ingen som vet om et tlf nr jeg kan ringe?:S

[Gjest ->>-]

Dersom du tenker at du behøver hjelp med en gang, ringer du barnevernvakta/sosial vakttjeneste i din kommune.

 

Sånn ellers er helsestasjonen et bra sted å henvende seg for en prat og eventuelt litt avlastning. Fastlegen eller helsestasjonen kan skaffe deg utredning og hjelp for en eventuell depresjon, og om ønskelig kan barneverntjenesten antagelig bidra med prioritert barnehageplass og kanskje helgeavlastning.

 

Alle disse instansene er kjent med hva fødselsdepresjoner går ut på.

[Anonym bruker]

takk for hjelp dere!

 

Skal kontakte helsesøster på mandag tenker jeg...tør ikke nevne dette til moren min engang;(

[Anonym bruker]

Dersom du har hatt fødslesdepresjon hele tiden, kan gutten din tatt skade av det. Han kan bli agressiv osv. Dersom han ikke har blit møtt på den riktige måten om du skjønner. Da har dere en ond sirkel...

 

Men det er ingenting dere ikke kan rett opp i. Pust rolig. Som de andre sier søk hjelp over helga eller finn en krisetelefon du kan prate med i kveld;)

 

Her er jeg også fort sint og amper noen ganger og ungene blir jo bare ti ganger verre, så jobber hardt med å holde meg rolig. Ikke greit med disse små. Lykke til;)

[Anonym bruker]

Å være alene med krevende barn kan sette føleleser i sving hos oss vi ikke ante vi hadde iboende hos oss, men samtidig er det greit og være seg selv bevisst. Unger har jo også en tendens til å følge sinnstemingen til foreldrene, og mye misnøye hos han kan komme av at ikke du har det så bra med deg selv.

 

Det du trenger er noen å snakke med og avlastning. Jeg har selv to små, en toåring og en tre-åring og er gravid med nr 3. Lunta er veldig kort til tider, og har jeg selv ikke helt dagen, så er det ekstra mye trass hos de små. Kan love deg, jeg er ikke mye stolt av meg selv som mor de dagene "alt går gærnt". Da blir jg urimelig og så sint at det svartner. Nei, slår ikke, men straffer dem hardere enn om jeg er glad og uthvilt.