Har flere fått kommentar ala:

[Anonym bruker]

Du skal ha barn alene? Du er alt for ung for det

 

Jenter under 25 er alt for unge for å ha barn... de kan jo ingenting om barn jo.

 

Har fått flere slike varianter og begynner og bli møkk lei av de, spesielt når man sier man skal bli alene. Da kommer moralpreken fram. Er så mange som henger seg opp i dette nå for tiden.

 

Er jo 23, så er ikke akkurat en ungdom som har blitt gravid på fylla heller da. Og det er mange grunner til å ende opp alene.

I begynnelsen var det nesten bare artig og høre det, men nå begynner det og bli meget irriterende.

[Anonym bruker]

Det er nok bare å holde hodet hevet og overse kommentarene, for de kommer ikke til å slutte å komme for å si det mildt

 

Jeg ble selv gravid i en alder av 19 (uplanlagt), men var sammen med barnefaren og vi hadde egen stor 4 roms leilighet, 2 biler og en god økonomi - likevel fikk vi ekle og sårende kommentarer om at det ikke kom til å gå bra av både kjente og ukjente. Jeg er alene med barnet nå, og har vært det i 3 år.Vi klarer oss kjempebra og jeg har tatt universitetsutdannelse mens jeg var alene, og nå i ettertid har flere i slekten sagt unnskyld for kommentarer fordi jeg har motbevist dem og klart dette på strak arm

 

Ønsker deg masse lykke, og bare ignorer alle som kommer med sure oppstøt. Du kommer sikkert til å klare dette helt strålende

[Anonym bruker]

Det er utrolig hva folk klarer å si. Én ting er å si dette før du blir gravid, men når en først har blitt gravid så er det jo bare idiotisk, da skal man være støttende. Svar dem med at dette var et veldig bevisst valg og at dere ikke er barn lenger. Dessuten er det mange 40-åringer som heller ikke allerede vet noe om barn. Herlighet.

Hilsen meg, som ble mor for første gang som 34-åring

[Anonym bruker]

ja, jeg har fått mange slike. Jeg fikk min første når jeg var 22... og fikk veldig mange slike kommentarer =( veldig slitsomt å forholde seg til i lengden.. Selv da jeg fikk fjerdemann i en alder av 30 så fikk jeg høre at jeg var alt for ung til å ha så mange barn... og at det er krevende å være mor.. (det var en ettbarnsmor som ville forklare meg det da jeg ventet mitt fjerde....)

 

Slitsomt.. men man må bare overse det hele

[Anonym bruker]

De er bare litt klønete omsorgsfulle ovenfor deg, de er nok litt bekymret for de vet hva det innebærer. Du er fortsatt veldig ung, selv om du selv ikke føler det. Om 10 år kommer du til å tenke at du var utrolig ung da du fikk ditt første barn og at det var mange ting du ville gjort annerledes.

 

Hilsen

1. gangsmor som 21 åring og 2. gangsmor som 32 åring.

[Anonym bruker]

Det har bare begynt å irritere meg noe inn i granskauen til tider. Har fått en gang kommentert at jeg skulle ha valgt abort, da klikket jeg bokstavli.

 

Jepp det er de i 40-årene som klager mest. Og jeg synes de kan snøre att kjeften ang. slikt til de over 18. Har slitt med mye sykdom pga graviditeten, og det blir sååååå gøy for hver gang det kommer.

 

HI

[Anonym bruker]

tja, klønete omsorgsfull er en ting, men når man blir sett ned på blir noe annet.

 

Greit at jeg får høre at det blir mye arbeid osv. men å hevde at man ikke kan, det liker jeg ikke.

 

HI

[Anonym bruker]

I min familie har nesten alle fått barn før dem er 22

[Anonym bruker]

Nå ble jeg sint på dine vegne.

Mye jobb, joda noe jobb blir det, men enda mer av kosen:-)

 

Jeg er 40 år (hater det tallet), og syns du er heldig som får et barn nå.

Selv planla vi å få barn da jeg var 21 år, ble ikke gravid før jeg var 35!!

 

Masse lykke til, det en trenger mest av er positiv innstilling.

[Anonym bruker]

ja, det har jeg fått høre maaange ganger.. ble gravid når jeg var 16, og venter nr 2 nå som 20åring. slike kommentarer er sårende og unødvendige!!

[Anonym bruker]

Jeg var også ganske ung da jeg ble gravid med førstemann, og det var mange i min familie som var skeptisk til det. (Det var jeg jo selv også. Var ikke planlagt, for å si det sånn...)

 

 

Jeg fikk høre at jeg burde ha tatt abort, men aldri sa noen at de var bekymret for at jeg ikke kom til å bli en god mor.

Det de var bekymret for, var om jeg kom til å klare å få meg en utdannelse, og om jeg og kjæresten kom til å holde sammen.

 

 

(Mange år senere er vi lykkelig gift, med to barn, og begge har HØY utdanning:)

 

 

 

Men da vi ventet nummer to, fikk vi bare lykkeønskninger, og alle var glade for oss, selv om jeg fortsatt var ung, og ikke ferdig med studiene.

Tar det som et tegn på at de syntes vi klarte oss bra

 

 

 

Men ti lAnonym 17.14: Hvis du allerede har et barn, og folk rundt deg er skeptisk til at du skal få flere, bør du kanskje stikke fingeren i jorda og sjekke om det er noe i det de sier...

 

Er du fortsatt sammen med faren til barn nummer en, eller er det enda en mann du nå holder på å binde deg til for resten av livet?

Hvordan står det til med utdanning, jobb og økonomi?

Har du de rammene rundt deg som du ønsker å gi dine barn?

 

 

 

 

Til HI: Du får bare heve deg over det folk sier til deg, og bevise overfor alle at du klarer det helt fint, så skal du se at de beklager seg senere. Det har i det minste min mor gjort

Og det at du ikke vet hvordan det er å ha barn? Vel, det er det vel INGEN førstegangsfødende som gjør, med mindre de har adoptivbarn fra før av

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

det er ikke snakk om at folk er skeptisk til at jeg skal få barn. Det er mer snakk om at de mener jeg ødelegger ungdomstid etc. Og jada, barnevert har vært inne i bildet fordi jeg var 16 når jeg fikk første. Men de har ingen ting og sette fingeren på Jeg er sammen med far til barna mine ja. Utdanningen min holder jeg på med, og vi har det greit økonimisk. Vi lever ingen nød. Så ja, barna mine har det fint de. Synd folk slenger med leppa når de ikke vet hvordan ståa er. Jeg går glipp av mye når jeg er så ung mor, det vet jeg. Men jeg gir mer enn gjerne slipp på det, for jeg elsker barna mine

 

anonym 17:14

[Anonym bruker]

Hmm.. Jeg ble gravid som 17 åring og har ikke fått mange stygge/ekle kommentarer. Men det jeg derimot har merket er mange blikk, enkelte bekjente stirrer nesten når vi er på butikken i hjembygda (har flyttet derifra nå). Hadde satt mer pris på de ekle kommentarene enn de stygge blikkene, da vet jeg ihvertfall hva de tenker.

Og jeg er også alene med barnet. Barnet har faktisk ukjent far også, så merker at mennesker i bygda ser grundig på barnet sannsynligvis for å se hvem det ligner på. Er ifra en bygd der alle kjenner alle.

 

Driter i folka som ikke vil oss alt godt. Går med hodet høyt hevet til tross for blikk og baksnakking.

[Anonym bruker]

Du er 23. Du har antagelig jobbet en del, kanskje studert, kanskje til og med tatt en bachelor - helsike heller, du kunne nesten rukket bachelor OG master på den tiden som har gått siden du var ferdig på vgs. Og "jenter under 25 kan ingenting om barn" - hvordan forventer disse gamle krokene at man skal lære, ved å lese om barn eller låne eldre venninners barn iblant? Det man ikke kan, det vil jeg tro man lærer ganske så fort når man står der med en liten en i armene. Det er ikke som om du nettopp har blitt tørr bak øra selv.

 

Nei, hev deg over dem og kos deg med graviditet og baby! Selv er jeg 19 og er temmelig sikker på at dersom jeg hadde funnet ut imorgen at jeg er gravid hadde det sikkert gått helt fint med både meg og barnet, selv om det selvfølgelig hadde blitt noe upraktisk. Skal innrømme at jeg ikke hever et øyebryn dersom noen på 23 forteller meg at de er gravide - jeg kjenner litt for mange som har fått barn i en alder av 17, 18, 19, 20, 21 og 22 (og som har klart seg helt fint) til at jeg klarer å forestille meg at en på 23 er for ung. Da skal vedkommende i så fall være usannsynlig umoden.

[Anonym bruker]

Nå var jeg 21 år da junior kom. Gift med barnefar og planlagt graviditet. Fikk derfor bare hyggelige kommentarer fra de som kjenner oss. Likevel er det en episode som sitter godt. Junior var noen uker gammel, jeg var på et kjøpesenter for å ta en kaffe med en venninne. Jeg måtte amme, og siden jeg ikke hadde blitt helt trygg på offentlig amming, gikk jeg inn på Ammerommet. Der inne satt det en voksen mor(rundt 40 tenker jeg) og ga flaske til datter. Sammen med dem satt moren hennes igjen. Barnets bestemor. I det jeg kommer inn utbryter bestemoren: Oj, du var ung! Det kan vel ikke være lett? Jeg smiler og sier at, joda, det er vel det samme om man er 20 eller 40.

Jeg setter meg ned, begynner å amme, og denne bestemoren følger med på hver eneste bevegelse jeg gjør. Føler at hun sitter å stirrer skeptisk på barnet og puppen min, noe jeg følte var svært ubehagelig. Jeg bøyer meg frem, med ungen i fanget, for å finne et teppe i stellebagen på gulvet under meg, sånn at jeg kan dekke meg litt til. I det jeg bøyer meg frem, hopper bestemoren opp fra stolen hun sitter i og utbryter: PASS DEG!! Du kommer til å miste barnet på gulvet! Du kan da ikke gjøre sånn! Vel, jeg ble ganske paff, men klarte ikke å si noe tilbake. Jeg pakket fint sammen og satte meg til på kafeen i steden. Frykten for å amme offentlig var i allefall borte!