Jeg har nå fått to barn.

[Anonym bruker]

Livet med to barn er annerledes, enn med et barn. Jeg kan ikke gi det samme til barn nummer to som jeg ga til barn nummer en. Jeg kan heller ikke fortsette å gi like mye til barn nummer en som jeg gjorde før jeg fikk barn nummer to.

 

Nå har jeg to barn å ta meg av, og jeg må dele meg selv, og alt jeg har av tid og penger mellom barna. Jeg kan ikke late som om et av dem ikke eksisterer.

 

Hvorfor skal fedre kunne gjøre det. Det var det ekstreme innlegget om han som hadde fire barn. Men min mann er også noe av det samme. Han forstår ikke at det er en forskjell, at når man har flere barn så bruker man tiden sammen, alle sammen. Min har null problemer med å ha tid med de minste sammen, eller med de eldste sammen. Men han må enten være med de elste eller de yngste.

 

De eldste har skreen avtale, og den kan jo ikke brytes, så det blir mye mindre på minste barna. Forstår ikke hvorfor de ikke kan dele på pappaen sin hele gjengen samtidig. Å gjøre ting som en familie, som en gruppe.

 

Skal man ha alenetid med barna som det viktigeste, så må man stoppe på et barn, og ikke produsere flere. Det er veldig forskjellig liv, men man vinner jo mest på, både voksne og barn på å ha et godt fellesskap. Mye mer verdifullt enn alenetid.

[Anonym bruker]

Amen!

 

Et godt fellesskap er det aller beste vi voksne kan gi barna våre - det er det som skaper et ordentlig hjem som støtter og bygger karakter hos medlemmene. Et hjem er et sted der barn og voksne kan komme og slappe av og ha det hyggelig sammen. Man har det hyggelig mens man kan være seg selv, uten å måtte anstrenge seg eller føle seg litt utenfor. Vi mennesker er sosiale, og jeg tror at vi ikke har så mye behov for alenetid dersom vi har det bra sammen (selv om det kan være godt av og til). Det behovet melder seg først når man ikke har det så bra i fellesskapet.