Anonym bruker Skrevet 5. mai 2011 #1 Skrevet 5. mai 2011 Hvor mye skal ett menneske tåle?Har skrevet her inne før også..Har ingen å snakke med,så deilig å få luftet tankene mine her inne. Det siste året har vært ett helvette uten like,å det blir bare værre og værre..Har noen dager med oppturer,men det varer kort før jeg får dårlige nyheter igjen osv osv..Kommer meg ikke ut av denne onde sirkelen.For vær dårlige nyhet jeg får har jeg trudd at det ikke kan bli værre,men det blir det,så jeg går bare å venter på neste dårlige nyhet. Pluss at jeg sliter veldig med deprisjoner(som jeg har hatt siden jeg var 14år).Som også bare blir værre og værre..De siste 2 årene har jeg isolert meg helt,så har ingen venner eller noen å prate med. Ringt legen min nå,men jeg vet ikke hva jeg skal si til han,for det er så fryktlig mye.Hvor skal jeg begynne? Det er min psykiske helse som tar knekken på meg,pluss all dritten som har skjedd den siste tiden. Klarer ikke å omgås mennesker,for jeg tar meg nær av absolutt alt,føler at folk alltid skal hakke på meg(fult mulig det bare er jeg som tolker det sånn)Men,jeg blir så utrolig lei meg av familien min som hele tiden rakker ned på meg,de gjør meg bare enda værre. Jeg har heldigis verdens beste mann som er der for meg,men vil prøve å holde hodet hevet for hans og barna sin skyld. Men,sannheten er at jeg klarer rett og slett ikke mer..Hver kveld gruer jeg meg for å sovne,for da vet jeg at det venter en ny dag..I går sov jeg bort hele dagen.Det er når jeg sover jeg har det best,det er da jeg er nærmest døden og føler meg fri. Jeg er bare 23år,å er altfor ung til å ha det så jævlig..30-40prosent av livet mitt er jeg forholdsis lykkelig,men resten er jeg ulykkelig,å den siste tiden har alt toppet seg,så jeg har vel ikke mer enn ett par prosenter med lykke igjen,å det er barna og mannen min..Lever kunn for dem,men er slitsomt å være sterk hele tiden,når jeg innerst inne er så svak som det går ann å få blitt. Jeg trenger seriøst hjelp!!
Anonym bruker Skrevet 5. mai 2011 #2 Skrevet 5. mai 2011 Hvilke nyheter kan være såpass dårlige når du har mann og barn som er friske? Kanskje du har viklet deg inn i en voldsom nærtagenhet slik at det gjør vondt å omgås andre mennesker, noe som stadig fører til avvisning fra dem. Det er vondt å bli avvist, det vet jeg. Jeg har ingen gode venninner, bare bekjente. Så uten mann og barn vet jeg ikke hva jeg skulle gjort.
Anonym bruker Skrevet 5. mai 2011 #3 Skrevet 5. mai 2011 Uff, stakkars deg. Ring legen din og si du har det vanskelig og trenger henvisning til psykolog pronto. Om det er ventetid spør om legen din tilbyr samtaler i ventetiden. kanskje han har en god løsning dere kan forsøke. (tenker da på medisiner) Håper du gjør dette. Jeg var også langt nede, men klarte og fortelle legen min dette. Jeg går nå hos psykolog og har gjort det i ett år nå. Jeg er ikke bra, men gud så mye bedre. Takket være legen og psykologen min føler jeg at jeg tør leve litt.
Anonym bruker Skrevet 5. mai 2011 #4 Skrevet 5. mai 2011 Du må snakke med en psykolog og få den hjelpen du trenger, det får du ikke på et nettforum. Steget er kanskje vanskelig å ta, og det er lettere sagt enn gjort men du vil få mye igjen for det! Lykke til!
Anonym bruker Skrevet 5. mai 2011 #5 Skrevet 5. mai 2011 Som sagt så har jeg ingen å snakke med,så derfor skriver jeg her inne.Bare trenger å få sagt det til noen,å trenger å få svar fra noen også. Jeg har ringt legen min,å fått time til neste uke. Har ikke blitt tatt på alvor av den forige legen min,derfor er det så vanskelig for meg å ta steget..Bestilte time nå i vinter også,men bakket ut samme dag og avbestilte timen.Er så redd for å ikke bli tatt på alvor igjen.Er så redd for å åpne meg. Er også redd for å bli satt på medisiner(slik at jeg blir avhengig av det for å være glad)og jeg er også redd for å væe bindt til avtaler med en psykolog,fordi jeg har så lav terskel for å bakke ut i siste liten.Har ingen som kan gi meg ett dytt,å må bare klare det selv.Men,nå SKAL jeg..Bare må få luftet tankene mine først..Bare trenger å få det ut,selv om dette er bare ett nettforum,men det er det nærmeste jeg har noen å snakke med,å her er det ingen som kjenner meg heller..Har vanskeligheter med å stole på folk,for som sagt tidligere blir jeg så ofte avvist! Jeg beskytter meg mot meg selv,i forhold til å omgås mennekser,for orker ikke å sitte igjen med den vonde følelsen jeg har vær gang. HI
Anonym bruker Skrevet 5. mai 2011 #6 Skrevet 5. mai 2011 Hei igjen. Jeg vil bare si at medisiner er av og til en god utvei. Den gir deg overskudd til å ta tak i problemene dine sånn at du kommer deg videre. Om den gir deg mot til å gå ut, snakke med psykolog, komme litt videre; er det noe du vil nekte deg selv? Man blir ikke "avhengig" av antidepressiva. man bruker det i en periode hvor man har det tunngt, og slutter når man har det bedre. Jeg har tre runder med Cipralex (antidepressiva) bak meg, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har "lengtet" tilbake til medisinene etter jeg har sluttet. Jeg er sjeleglad jeg fikk det tilbudet, det hjalp meg og komme ovenpå sånn at jeg hadde overskudd til å ta tak i problemene mine. Av og til må man innrømme ovenfor seg selv at man trenger mer enn et klapp på skulderen for å bli bra. Du fortjener å gi deg selv muligheten til å bli frisk. Uansett hva legen finner ut hva du trenger bør du ta i mot hjelpen. Det er ikke et nederlag.
Anonym bruker Skrevet 5. mai 2011 #7 Skrevet 5. mai 2011 Jeg har det omtrent som deg. Moderat depresjon iblandet angst, og grunnen er faktisk utenforstående ting jeg ikke kan glemme eller kutte ut. Mange dårlige beskjeder og slikt....... Jeg mangler en mann i bildet, så jeg er alene med dette. Har vært til legen, og tagg meg til Cipralex. Men vet ikke om det hjelper noe, selv om jeg har brukt dem i snart 6 mnd. Vet det du sier om å sove. Men min stategi er å bare ta dagen som den kommer, for jeg må det. Prøve å ikke tenke fremover. Har ikke venner igjen, for det har jeg ikke hatt tid og ork til. .... Eller... en del har bare forsvunnet det siste året, fordi de ikke vet hvordan de skal takle mine eksterne problemer. Jeg bærer på en konstant sorg i denne situasjonen, og den forsvinner ikke så lenge situasjonen er som den er. Og den er utenfor min kontroll nå..... Vet ikke hvordan min fremtid vil se ut økonomisk, mye fordi jeg er alene. En mann med inntekt hadde jo vært en slags sikkerhet her...... Men jeg orker ikke lete etter en mann nå, slik ting er..... Du tror du er svak, men du klarer faktisk mye mer enn du akkurat nå tenker. En må bare det Hvilke valg har du?
Anonym bruker Skrevet 5. mai 2011 #8 Skrevet 5. mai 2011 hei ser du ikke har det serlig godt. gå til legen din og fortell litt om hvordan du har det. og spør om å få en psykolog. da får du en å prate med som også kan hjelpe deg og bygge deg opp igjen. vær ærlig over for mannen din og familien om at du ikke har det så bra nå. jeg håper da at de kansje vil se deg og kansje støtte deg og gi deg pusterom. uansett er det bra om de får vite at det er krise nå for det er det når du har det slik. jeg har selv vært igjennom en tøff periode, jeg møtte veggen og fikk en dyp depresjon det tok lang tid før jeg ba om hjelp før jeg forsto hva som var galt. og det tok lang tid før jeg fortalte noe til familien jeg var så flau det trengte jeg ikke å være. familien min har støttet meg det de kunne. (jeg har ikke en så støttende familie i utgangspunktet men de forsto at jeg slet) jeg fikk pustevansker, sovnet og mistet ukommelsen som noen av mine symtomer hadde mye magevonter og vondt i armer og ben alt kunn pga psykisk utbrendthet. jeg trodde jeg var alvorlig syk og det var igrunnen årsak til at jeg kontaktet legen. jeg gikk til jevnlige samtaler hos legen frem til det var ledig psykolog. jeg ber deg ta kontakt med legen og be om psykolog. det er starten tilbake til livet.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå