3. grads ruptur sist gang... Bør jeg ta keisersnitt nå?

[Nightelf venter nr. 2 :-)]

Jeg er så utrolig usikker hva jeg skal gjøre :-( Fastlegen min henviste meg til samtale med jordmor fordi jeg ønsker å vurdere keisersnitt etter en 3. grads ruptur når jeg fødte sist gang. Men samtalene med jordmor på fødepol har ikke hjulpet spesielt.. Hun fokuserer bare på at jeg hadde en dårlig fødselsopplevelse, (noe jeg også hadde i tillegg til den rifta), og samtalene dreier seg bare om hva som må til for at jeg skal kunne tørre å føde vaginalt på nytt :-S Jeg er imidlertid mest opptatt av at jeg revnet så mye, og makter rett og slett ikke at det skal skje på nytt :-((( Jeg har ikke spesielle problemer nå 2,5 år etter, men månedene rett etter var forferdelige (vondt, sår som ikke grodde og en stor redsel for at jeg skulle bli plaget med lekkasjer både her og der). Jeg fikk beskjed noen måneder etterpå at det skulle ikke være noe medisinsk årsak for at jeg ikke skulle kunne føde vaginalt på nytt. Men problemet nå er at jeg er livredd for at jeg skal revne så mye igjen, og at jeg ikke er så heldig at jeg unngår lekkasjer, eventuelt blir totalt ødelagt nedentil :-/ Jeg synes ikke det kjennes ut som jeg er spesielt tøyelig i det området jeg revna sist, og blir øm bare av å være på do med hard mage (nå i denne graviditeten).

 

Noen som har erfaring med tidligere store rifter og har noen råd til meg? Jeg skal på samtale med hu jordmora igjen i morgen, og tenkte å være litt mer bastant.. Men for å være ærlig så vet jeg jo ikke helt hva som er best å gjøre... :-/

[Anonym bruker]

Jeg ville definitivt gått for ks. Ja, det kan skje litt av hvert, og de prøver å skremme oss bort fra det. Men i noen tilfeller er det et bedre alternativ. Nå skal ikke jeg ha ks av de grunner du nevner, men det var utrolig betryggende den dagen jeg fikk innvilget planlagt ks og har en dato og noe håndfast å forholde meg til. Jeg har tatt ks før, og ja, det gjør vondt i såret etterpå, man kan ikke løfte, ammingen kan gå litt tregere i starten. Men du verden for en befrielse det kan være i de riktige situasjonene.

[Anonym bruker]

Jeg har to venninner som har født vaginalt etter en grad 3 ruptur og ingen av dem fikk rifter i det hele tatt med nr. 2. Tommelfingerregelen er, har du plager etter din rift (lekkasjeplager), så bør du ta KS. Har du ingen plager med lekkasje, kan du føde vaginalt igjen. De fleste revner ikke så mye med nr. 2. Men, selvsagt er det du som må avjøre dette i samråd med lege og jordmor. Lykke til!

[Nightelf venter nr. 2 :-)]

Tusen takk for innspill! Det er alltid godt å høre at det har gått bra med andre i samme situasjon :-) Jeg tror jeg skal be om å bli undersøkt rett og slett. For å sjekke sånn reint anatomisk at det ikke er spesielt større risk med meg enn med andre..

[mylittleangel2♥Gravid♥]

jjeg må signere under deg her. jeg hadde også 3 grads ruptur ved forrige fødsel. og må si jeg gruer meg til fødsel selv. spes de ukene/mnd etter fødsel hvor man er i et smerthelvete syns jeg. kunne jo ikke sitte normalt de første 6 ukene. Og hadde store problemer med å komme igang med sex-livet da jeg fikk så jævlig vondt at han måtte trekke seg ut. Jeg skal bli mamma igjen i oktober og det er da 4 år siden forrige fødsel. Jeg gruer meg mest for at det skal bli ruptur igjen og evt verre slik at det er full lekkasje eller lukkemuskelen i endetarmen er ødelagt.

jeg skal til jordmor den 23 mai så får ta en prat med ho da. og i tillegg så har jeg ikke lyst til å gå 15 dager over tida, og bli igangsatt var ikke noe godt heller.

[Tre små troll :)]

Jeg skjønner dere begge så godt. Har vært der selv, med rupturer og alt det vonde som hører med. Jeg følte jeg ble torturet av legen under fødselen og gråt i flere dager etterpå bare ved tanken på det. Var livredd for å føde vaginalt igjen. Men samtidig ønsket jeg ikke KS for det er jo ingen dans på roser det heller.

 

Jeg tror nøkkelen til at det skal gå bra er at dere forbereder dere maksimalt. Snakk masse med jordmor og gå igjennom hva som gikk galt sist. Hvorfor endte det slik det gjorde, var det noe sykehuset/jordmor/lege etc gjorde feil, noe de overså, fikk du ikke riktig oppfølging, smertestillende, drypp etc. Jeg fikk tilsendt journalen og gikk igjennom den til punkt og prikke med min egen jormor, samt jordmor på sykehuset. I tillegg satt jeg sammen med jordmor på sykehuset og skrev ned et fødselsbrev ift hvilke ønsker jeg hadde ift fødestilling, smertestillende, hvordan jeg skulle sys (ja, faktisk skrev hun ned hvilke sting de skulle bruke, da jeg hadde enorme problemer med stingene etter nr 1!). I tillegg valgte jeg å gå på Lamazekurs der det handler om å ta kontrollen over egen fødsel gjennom kunnskap og puste- og avslappingsteknikker. Det var fantastisk bra. Fungerte 100%!! Vil anbefale det til alle. Jeg hadde ingen smerter frem til full åpning og brukte ingen smertestillende, men det er klart det gjør vondt når pressriene setter inn og hodet blir født. Men samtidig satt jeg og så på når hodet kom ut og det var helt surrealistisk å se et hode stikke ut av kroppen sin, og så når hele kroppen kom var det som en "ut av kroppen" opplevelse. Helt fantastisk!!

 

Jeg fikk en kjempe fin fødselsopplevsel med nr. 2, men det tror det ene og alene var min egen fortjeneste, og skyldes egen innsats. En venninne hadde samme opplevelse som meg med nr. 1, men istedenfor å ta full kontroll med nr. 2 lukket hun øynene, og valgte å ikke tenke på det. Det endte med at fødsel nr. 2 ble verre enn nr. 1, og nå skal hun ha KS med nr. 3. Jeg er overbevist om at det er fordi hun var så livredd at hun valgte å lukke øynene og la andre ta styringen.

 

Samtidig så kan jeg nevne at jeg revnet masse med nr. 2. Selv etter alt arbeidet jeg la ned. Smurte meg med olje nedentil flere ganger daglig de siste ukene, fikk TO jordmødre til å støtte under utpressing så jeg ikke skulle revne, også med varme kluter, valgte fødestilling som skal være så skånsom som mulig, skulle puste meg igjennom et par rier så mellomkjøttet fikk strukket seg før hodet ble født etc... Men det hjalp ikke, revnet allikevel. Jordmor klarte ikke se om det var til endetarm denne gangen også pga for mye blod. Hun sa også at det var veldig stygt sydd fra forrige fødsel, og at jeg hadde så mye arrvev at det var umulig å ikke revne igjen (arrvev er nesten ikke tøyelig, mens huden generelt er veeeeeldig elastisk). MEN... nå skal det også sies at barnet mitt halvveis satt fast, hadde navlesnor rundt halsen og derfor lav fosterlyd. Det hastet derfor å få henne ut, og jeg fikk ikke lov å puste henne ut slik Lamazateknikken lærer og jeg fikk ikke lov å vente to rier, slik man anbefaler for å la huden tøye seg. Men jeg har allikevel ikke hatt nevneverdig med problemer etter nr 2 og jeg kom meg mye fortere på beina igjen. Stingene gjorde ikke i nærheten så vondt og jeg kunne både sitte og gå kort tid etter.

 

De aller fleste får mindre rifter med nr 2 enn med nr 1, så dere trenger ikke automatisk å ha KS, og sjansene er veldig store for at det skal gå veldig bra nå! Men snakk med jordmor, og ikke vær redd for å be om flere samtaler til dere føler dere helt trygge. Ikke lukk øynene, men ta kontrollen selv! Det er så utrolig mye vi kan bidra med for at fødselen skal gå bra, jeg skjønner ikke hvorfor man i dag ikke lærer opp kvinner bedre ift fødsel, slik man gjorde før, og slik man gjør i andre land. Og jeg vil varmt anbefale å prøve Lamazemetoden. Var helt fantastisk!

 

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Hei,

 

jeg er i samme situasjon selv. Jeg har ikke termin før i september, da, men jeg skal etter hvert til samtale med en lege på Rikshospitalet for å vurdere om jeg bør ha keisersnitt eller ikke. Tommelfingerregelen er at hvis man ikke har noen plager i etterkant av rupturen, er det best å føde vaginalt på nytt, mens hvis man har hatt noen plager, bør man ta (eller i hvert fall vurdere) keisersnitt. De sier det er en ørliten større sjanse for å revne igjen hvis man har gjort det tidligere, men at den er såpass liten at det ikke er noen grunn til å unngå vaginal fødsel.

 

Jeg har hatt noen småplager siden min ruptur (jeg lekker ikke utover litt lettere lekkasje for luft, men vet ikke om jeg ville turt å gå ut med veldig løs mage f.eks.). Dog virker det som om det blir bedre og bedre med tiden (det er snart 2 år siden forrige fødsel nå). Men på grunn av dette, og at forrige baby var stoooor, må jeg vurdere keisersnitt.

 

Jeg vet helt ærlig hva jeg foretrekker selv. Helst skulle jeg sluppet revne sist fødsel og sluppet å ta dette valget i det hele tatt. Vaginal fødsel er jo absolutt å foretrekke hvis man ikke revner. Men jeg tenker som deg og vet ikke om jeg tør å ta sjansen på en vaginal fødsel siden det kan medføre ytterligere problemer (og vi som har vært gjennom en ruptur vet jo hvor forferdelig det er å oppleve det... ).

 

Jeg håper du finner ut av hva du skal gjøre. Jeg forstår godt hvis du ikke tør å gå gjennom en vaginal fødsel igjen, men KS er jo en operasjon og kan også gi komplikasjoner. Hvis du ikke ville gjort det alt, ville jeg bedt jordmoren du skal snakke med om å forklare nærmere i detalj alle risiki og problemer som kan oppstå både i forbindelse med ny vaginal fødsel og ved keisersnitt. Det har i hvert fall jeg tenkt å gjøre når jeg skal ha min samtale.

 

Forresten synes jeg det er rart at du bare skal snakke med en jordmor, jeg blir henvist til en lege (gynekolog) for å vurdere dette med meg, da de sa en jordmor ikke ville ha den nødvendige medisinske ekspertisen til å vurdere dette ift tidligere skade. Kanskje du kan be om å snakke med en lege dersom du ikke føler at du får tilstrekkelig informasjon fra jm?

[Anonym bruker]

Hei Nightelf, 15:57 fra fredag her... Jeg lurer på hvordan samtalen med jm gikk (så ikke før etterpå at den sikkert hadde vært før jeg skrev svaret mitt )? Blir det KS eller vaginal fødsel på deg? Er spent siden jeg er litt i samme situasjon selv...

[Nightelf venter nr. 2 :-)]

Hei!

Jo, samtalen gikk greit den forsåvidt. Vi ble enige om at litt lenger ut i svangerskapet skal jeg få bli undersøkt av gynekolog for å se om det kan se ut som det er noe større fare enn tidligere for at jeg revner like mye igjen. Akkurat nå føler jeg meg mer avslappet til situasjonen. Jeg har fått gått gjennom den forrige fødselen sammen med hun samtale-jordmora, hvor vi snakket spesielt om hva som må til for at jeg skal føle meg trygg nok til å kunne føde på vanlig måte. Og en av tinga er at jeg får bli undersøkt slik at jeg vet at sjansen for å revne ikke er større hos meg enn hos andre.... Men håper bare gynekologen jeg skal undersøkes av virkelig tar redseln min på alvor angående det... Hvis man ikke har noen plager nå i ettertid etter en sånn rift, så skal det visstnok ikke være noe problem å få sydd det like pent sammen igjen om man skulle være maks uheldig på nytt. Det er verre hvis man har fått f.eks lekkasjer etter første rift. Og det beroliger meg en del. Har veid mye for og imot i forhold til fordeler og ulemper.. KS er en såpass stor operasjon, med sine risikoer. Og det tar som lenger lenger tid å komme seg enn ved vaginal fødsel (så lenge den vaginale fødseln går bra da)...

Det må være fantastisk å kunne oppleve en fødsel der en så og si kan sprette opp rett etterpå, få ligge på barselhotell og bare kose seg med familien... *drømme*

 

Så slik det er nå, så er jeg altså mer rolig til situasjonen. Jeg har jo ingen plager, annet enn at jeg tror det er stramt i det området jeg ble sydd sist. Men tror jeg på det gynekologen sier, og at han eller hun virker fornuftig, så blir det nok vanlig fødsel igjen om gyn mener det er det beste... Håper bare vedkommende ikke mener at vaginal fødsel er best på bekostning av alt! :-S

Masse lykke til til deg forresten!

 

[Anonym bruker]

Takk for svar, Nightelf. Det hørtes jo beroligende ut, ja. Jeg tenker også at vaginal fødsel er det beste, men har fortsatt ikke helt klart å slå meg til ro med det... Jeg skal ha samtale med gynekolog på Riksen når det nærmer seg, jeg får håpe at jeg finner ut av det da. Jeg skulle egentlig gjerne visst nå hva jeg skulle, så kunne jeg forberedt meg psykisk til det, enten det er vaginal fødsel eller ks...

[marsbarn fra Østfold]

Hei!

Jeg følger med her i debatten deres selvom jeg bare er i uke 14. Grunnen er at jeg med førstemann fikk en ruptur grad 3C. Han var stor og ble tatt med vakum. Var i tillegg igangssatt så da er det vel også større sjanse for slikt. Ble lagt rett i narkose etter fødsel og operert i flere timer.

Var et smertehelvete de første 4-5 mnd.

Har vært på kontroll et år etter fødsel på sykehus med UL i rumpa osv. Ble der henvist videre til analpoliklinisk avdeling, men ikke fått time enda. (2 år siden fødsel... Helsevesentet på sitt beste!)

 

Jeg tenker selvsagt akkurat på det samme som dere og har hatt min første jordmortime. Hun sende henvisning til sykehuset så skal få time der utover i svangerskapet.

Men - jeg er kjempeusikker på hva JEG vil! Jordmor sa til meg et det er en større sjans for at dette kan skje igjen, og da er jo faktisk vondt i et keisersnittsår i 3 uker bedre enn å gå på smertestillende og avføringstabletter i 4,5 mnd. Når man har hatt ruptur som har ødelagt lukkemuskel sa hun at man får veiledning, man at man kan velge selv hva man ønsker.

Vanskelig!!!

 

Dere har nok termin lenge før meg, så flott om dere kan oppdatere litt underveis her, kjekt å kunne dra med andres erfaringer rundt dette også.

 

Masse lykke til!

 

[Cruella De Vil]

Hei marsbarn, det er meg som er anonym med termin i september. Fant ut at det ble like greit å signere med eget nick til slutt, selv om jeg føler det jeg skriver om her blir litt privat... Men, men.

 

Det er "godt" å se at det er flere som er i samme situasjon. Jeg ble også igangsatt, og fikk en stor gutt. Jeg slapp vakum, da, men revnet likevel. Jeg spurte jordmor nå om hun kunne se noe i journalen om hvorfor jeg revnet, men hun sa det ikke var noen annet enn størrelsen på babyen som tilsa at det skjedde.

 

Selv om dette ikke er noe jeg tenker på hele tiden, vet jeg jo at termin nærmer seg, og det er på en måte litt stressende å ikke vite hva man skal gjøre. Jeg skulle gjerne allerede nå kunnet psykisk forberede meg til om jeg skal ha keisersnitt eller vanlig fødsel, når man er andregangs vet man jo hva man går til, og det er greit å kunne tenke litt på det i forkant.

 

Jeg skal ikke på samtale før det nærmer seg, dvs. i løpet av sommeren en gang. Jeg håper jeg kan få en kvinnelig lege/gynekolog, jeg skal i hvert fall høre om det er mulig. Jeg synes det ville være vanskelig å snakke om slikt med en mann, og jeg tror helt ærlig ikke en mann kan sette seg helt inn i vår situasjon og forstå oss.

 

Jeg er også veldig i tvil om hva jeg vil, og skifter mening hele tiden. Den ene dagen vil jeg føde vanlig, den andre vil jeg ta keisersnitt. Jeg håper jeg får en fornuftig veiledning, og ikke bare blir presset mot vaginal fødsel som jeg vet man blir mange steder.

 

Jeg får heldigvis oppfølging i forhold til vekstestimering, da, så størrelsen på babyen blir en faktor i det hele også. Hvis nr. 2 blir en søt liten en på 2 kilo, burde jo ikke vaginal fødsel være noe problem...

 

Jaja, dette ble bare mange tanker egentlig, men det er greit å få luftet dem av og til. Jeg skal forsøke å oppdatere her hvis jeg hører noe mer fra jm/lege/sykehuset, så kan vi følge litt med på hverandre og gi hverandre råd.

[marsbarn fra Østfold]

Hei Minni,

 

takk for svaret - er enig at det er "godt" å høre om flere i samme situasjon.

Jeg kom hjem fra jobb igår og finner brev fra sykehuset i posten - jippy!! - tenkte jeg, der kommer den ordinære UL innkallelsen! Men neida, det var et eget brev hvor det stod at jeg nå hadde fått henvisning fra jordmor til fødepliklinikken for å vurdere "skaden". Innen 14 uker får jeg time, så da er jeg i systemet iallefall.

 

Er helt enig i det du skriver om at man skifter mening, og jeg er også redd for å bli presset til vaginal fødsel, selvom jeg også er redd for keisersnitt...Men - jeg er ikke hysterisk på dette altså, tar det egentlig veldig med ro, men når jeg først tenker på det blir det grublings;)

Jeg har jo enda lang tid igjen, så satser på at alt ordner seg innen den tid.

 

Supert om vi kan følge litt med hverandre og oppdatere her!

[Cruella De Vil]

Status nå er at jeg skal på vekstestimering 4. juli, og jeg lurer da på å be om å få keisersnitt... Jeg synes dette er et veldig vanskelig valg, men sist jeg var hos jm (på sykehuset), sa hun at dette er opp til meg, dvs. at siden jeg fikk ruptur grad 3c sist, kan jeg velge keisersnitt hvis jeg vil. Og bare det at de sier jeg kan velge keisersnitt sier jo egentlig litt, gjør det ikke? For i Norge "presses" man nærmest til vaginal fødsel uansett...

 

I tiilegg, når jeg var på etterkontroll etter skaden (for drøyt et halvt år siden), sa legen som undersøkte meg at det var opp til meg, men hun anbefalte meg å ta keisersnitt ved neste fødsel. Jordmoren min har sett på dokumentet (hvor denne anbefalingen for øvrig ikke står, hun sa det bare til meg), men når jm gikk gjennom det sa hun om legen "åja, hun er jo veldig dyktig", så da tenker jeg at hun vet hva hun snakker om?

 

Jeg må jo ikke bestemme meg nå, men jeg har egentlig litt lyst til å bli ferdig med hele avgjørelsen også. I tillegg har jeg ikke fylt ut persmisjonspapirer ennå; hvis jeg får dato til keisersnitt nå, kan de kanskje bruke det som termindato? (Det er *ikke* pga. papirene jeg i så fall velger ks, altså, men det er jo mere praktisk bare... )

 

Jeg tar gjerne imot innspill fra andre på dette, jeg har fortsatt ikke bestemt meg helt for hva jeg vil. Jeg er redd jeg lider litt av "snill pike"-syndromet og bare vil føde vaginalt fordi det "er det riktige å gjøre"? Hvis jeg føder vaginalt og får ytterligere skader, vil jeg aldri tilgi meg selv for det, i hvert fall... Kommentarer/tips/tanker mottas gjerne.

[marsbarn fra Østfold]

Hei Minni, titter innom her i ny og ne - og så det var et nytt innlegg. Jeg er helt enig med deg at det sikkert er godt å få tatt avgjørelsen og at de argumentene du har med legens kommentarer osv heller mot KS. Spennende å høre hva det blir til, og nå har du sikkert vært på vekstestimeringen og. Jeg har fått innkalling til undersøkelse på fødepoliklinikken i midten av august jeg nå. Gruer meg litt til den, men det går vel alltids..I tillegg dumpa det ned brev i posten fra sykehuset (annen avdeling) om jeg fortsatt ville ha undersøkelse som jeg står på ventelisten til på analpolinklinikken...Den tror jeg jeg dropper, og tar heller den på sykehuset hos en overlege på fødepol, siden det er i forbindelse med ny fødsel. Var ikke noen tips til deg det her da, bare litt oppdatering fra min side - og at jeg setter pris på dine oppdateringer:)

 

[Cruella De Vil]

Hei, takk for svar. Det er fint å kunne lufte tankene sine litt her, og få litt tilbakemeldinger også.

 

Jeg hadde en veldig fin samtale med legen i går om keisersnitt vs. vaginal fødsel. Hun sa at hun ikke kunne anbefale det ene fremfor det andre for meg, så det ble egentlig opp til meg og hva jeg ønsket. Hvis jeg ville ha vaginal fødsel, skulle jeg få to erfarne jordmødre (ingen studenter), som betyr mye mindre sjanse for en ny rift. Men, som hun sa, er et nytt svangerskap og en fødsel med på å svekke musklene "der nede", så sånn sett kunne KS være bedre. Men KS har jo sine farer også, da det er en operasjon.

 

Jeg har vel mer eller mindre bestemt meg for KS nå, men venter med å ta avgjørelsen til neste kontroll (i begynnelsen av august). På vekstestimeringen viste det seg at også denne babyen ser ut til å bli stor, og da er ikke valget vanskelig for min del, i hvert fall. Men som legen sa, kan det være målingsfeil, slik at neste måling tyder på at babyen blir mindre igjen. Hvis jeg da stoler på den i så fall, da...

 

Det blir bra for deg å bli ferdig med undersøkelsen, da, jeg regner med at de tar en gynekologisk undersøkelse samt ul da? Jeg fikk i hvert fall ul "oppi bak" (det høres mye verre ut enn det det var ) ca. et drøyt år etter skaden min, og da fikk hun sjekket at musklene og veggene ytterst var intakte og sånt. Hvis du er heldig, får du kanskje en anbefaling etter undersøkelsen på om du bør velge ks eller vaginal fødsel, slik at du vet hva du skal forholde deg til.

 

 

[marsbarn fra Østfold]

Så bra samtalen var fin. Er helt enig med deg i synspunktene dine!

Nei, undesøkelsen er en ul i rumpa, sånn som jeg også var til et år etter fødsel, så jeg vet hva jeg går til;) Det gikk jo helt greit det altså, men må innrømme at jeg synes det er mer ubehagelig enne en vanlig GU... Men det går nok helt fint, og da får de jo tatt en ordentlig vurdering igjen.

 

[GuttNr.2]

Det er så veldig godt å høre at vi er flere!!

 

Jeg fikk også 3. grads ruptur og var på UL og samtale et år etter. Da sa de at alt var ok, og spurte om jeg hadde tenkt på KS ved neste svangerskap. Jeg var da veldig klar på at jeg ville prøve å føde igjen, veldig lett når jeg ikke var gravid!!

Nå er jeg bare 15 + 5, men tenker veldig mye på dette og gruer meg allerede til fødsel/ ks i januar!! Angrer også at jeg var så klar på at jeg ville føde under samtalen et år etter...

 

Jeg har snakket med flere, både jordmor, som var med på fødselen og andre som har tatt ks. De fleste anbefaler ks og jeg er vel mest innstillt på det nå, men det føles likevel helt feil!!! Det er liksom litt "nedtur", samtidig som det har sine komplikasjoner det også... Gruer meg også til "kampen" med leger/ jordmødre og frykter at jeg ikke skal bli tatt alvorlig!!!

 

Dette er dessverre mye vanskeligere enn jeg trodde det skulle bli!!

[Cruella De Vil]

Hei,

 

en liten oppdatering fra meg. I morgen skal jeg til siste vekstestimering på sykehuset, og da skal det også avgjøres om jeg skal ha vaginal fødsel eller KS. Som nevnt tidligere, er det opp til meg, og jeg har nå bestemt meg for KS.

 

Jeg synes det var en vanskelig avgjørelse, og gruer meg veldig til å si det i morgen. Det kommer mye an på hvilken lege jeg får på samtalen, tror jeg. Noen har vært objektive og gitt meg gode vurderinger for og imot de to mulige løsningene, mens andre har vært veldig pro-vaginal fødsel, så mye at jeg ikke oppfatter dem som objektive. Jeg håper jeg får en grei og objektiv lege i morgen så jeg ikke føler meg presset til noe annet enn KS...

 

Det blir uansett godt å ha tatt avgjørelse og få en dato for keisersnittet. For min del blir det ganske upraktisk med KS siden jeg har en gutt på 2 år, og da ikke kan løfte han de første seks(?) ukene, men her får vel bare samboer trå til.

 

Jeg er enig med deg MonKri78 i at det liksom er litt "nedtur" å skulle ta KS, jeg skulle ønske jeg ikke hadde hatt noen komplikasjoner sist og kunne føde vaginalt denne gangen også uten frykt for ytterligere komplikasjoner. Det er vel litt "flink pike"-syndromet som trår til også; å føde vaginalt er liksom "det riktige", og da skal man gjøre det. Men jeg har til slutt endt med å tenke at jeg må gjøre det jeg tror er best for meg, og det tror jeg er KS denne gangen. Det er selvsagt farer med begge metoder, men jeg tar rett og slett ikke sjansen på en ny vaginal fødsel og mulige ytterligere komplikasjoner.

 

Jeg måtte bare lufte tankene mine litt før morgendagen, det er fint med dette forumet her. Jeg oppdaterer nok i morgen med info om hvordan samtalen gikk, og har sikkert noen spørsmål til de som har tatt KS før etter det...

[Cruella De Vil]

Da blir det KS på meg om to uker. Legen jeg var hos sist var skikkelig forbauset over at jeg ikke hadde fått satt opp samtale tidligere, så jeg har vel vært for snill pike igjen og ikke pushet nok på å bare bli ferdig med avgjørelsen og få satt en dato... Men det er sannelig ikke lett å pushe heller når en lege sitter og forteller deg at "vaginal går så fint, så"!

 

Jeg gruer meg til KS-et, da, men som jeg sa til samboeren, så får jeg nå i hvert fall prøvd begge deler.

 

Jeg skal på en samtale om KS snart (venter på innkalling i posten), og får samle opp alle spørsmål jeg har til da, det er endel jeg lurer på selv om jeg har lest meg opp på hvordan det foregår.

 

Det blir spennende å se hvordan det går med dere andre, og hva dere ender opp med, jeg skal holde et øye med tråden her fremover.

[Cruella De Vil]

Monkri78: Hvis du ikke har gjort det allerede, burde du sørge for å få bestilt time til en samtale med en gynekolog på sykehuset du skal føde på angående forløsning. Du kan få jordmoren/legen du går til til å bestille dette for deg, tror jeg. Det er viktig at man snakker med en gynekolog og ikke bare jordmor, siden dette går litt utover jm's kunnskapsfelt. Jordmødre er nok generelt litt mere innstilt på at "vaginalt går bra" også, det er i hvert fall min erfaring.

 

Du har jo god tid på deg, så du får begynne å veie litt for og imot de ulike forløsningsmetodene. Jeg var også veldig innstilt på vaginalt i starten, men endte altså opp på KS. Dessverre finnes det ikke noe fasit-svar på hva som er riktig å gjøre her...

 

Lykke til med avgjørelsen, det er bare å bruke denne tråden til å lufte tanker underveis, det har fungert bra for meg, i hvert fall.

[AO3]

minni75: Jeg tok planlagt ks da størstemann var 2 år og tre måneder gammel, og det gikk helt greit, selv om jeg ikke kunne løfte ham på seks uker. Det er ikke så mange situasjoner hvor man faktisk MÅ løfte et så stort barn, annet enn muligens inn/ut av sprinkelsenga. En toåring er ganske mobil selv. Du kan skifte bleie på gulvet, trenger ikke stellebordet. Han kan klatre inn i bilen selv etc. Det går nok fint, selv om det blir litt ekstra ting å tenke på! Jeg var veldig bevisst på at han i månedene før han ble storebror MÅTTE gå selv inn til barnehagen etc, uansett hvor sint han evt var, slik at han ikke var vant til å bæres hele tiden. Det tror jeg er lurt.

 

Og dette med at keisersnitt er en "nedtur" - jeg har selv hatt mange tunge tanker knyttet til begge keisersnittene mine (et akutt, et planlagt), men det er i grunnen veldig lite konstruktivt. Det å føde er ingen konkurranse, og vi har alle ulikt utgangspunkt. I mitt tilfelle er utgangspunktet f.eks. veldig dårlig, og da er det ikke noen vits i å sammenligne seg selv med fødemaskiner! Da dytter du deg bare ned. Det er jammen ikke en enkel løsning å ta keisersnitt, selv om noen synes å leve i den troen (enten de skal ta ks selv eller ikke) - keisersnitt er for tøffinger, som noen skrev et sted! Du har nå tatt avgjørelsen, bruk kreftene og tiden på å forberede deg og slappe av mest mulig. Ikke tenk så mye på alternativet. Det er ikke spesielt tøft å ende opp med store underlivsplager etter nok en traumatisk vaginal fødsel, heller. Du har fått innvilget keisersnitt, og det er en grunn til det. Ikke føl at du er "dårligere" fordi du fikke øder vaginalt, for det er du slett ikke! Lykke til!

[AO3]

Den nest siste setningen skulle selvfølgelig være: "Ikke føl at du er "dårligere" fordi du ikke føder vaginalt", det gikk litt kjapt i svingene.

[marsbarn fra Østfold]

Minni: så spennende med KS om to uker! Det går nok kjempebra! Jeg gikk inn her for å oppdatere at jeg akkurat er ferdig med timen på sykehuset, og for en fantastisk overlege jeg hadde:) Hun begynte med å si at føde og operasjonsjournal fra sist var gjennomgått og at hun på det sterkeste anbefalte KS etter totalruptur. Nesten før jeg fikk satt meg ned i stolen...Jeg forklarte at jeg ikke hadde ventet det og at jeg er forberedet på vanlig fødsel dersom de kan garantere at dette ikke skjer igjen (iallefall gi meg en prosent e.l) Av alle erfaringene de hadde ved sykehuset var det at KS gir færre komplikasjoner enn den risikoen man tar ved vanlig fødsel etter totalruptur. Hun gikk så langt som å si at risikoen er der for at man må gå med bleie resten av livet. Hun forklarte nøye om KS og tok en vanlig UL på meg for å sjekke barnet. Alt var bra, stor baby:) Så da blir det KS på meg 1 uke før termin. Masse lykke til til dere alle, deilig at beslutningen er tatt og at noen "bestemte" for meg. Minni - kanskje du orker å oppdatere oss her på tråden når du er i sving igjen hjemme med babyen din! Hvordan KS var osv?

[Cruella De Vil]

meg80: Hei, jeg vet jo at gutten min *klarer* å gå selv, men f.eks. hvis jeg henter ham i barnehagen og han er sliten eller lei selv, vil han jo gjerne bli løftet og kost med, og det er sårt å ikke kunne gjøre det... Men løsningen for vår del må nok bli at pappaen og evt. hjelpende familie bidrar til levering og henting i barnehage de første seks ukene. Jeg hadde liksom håpet å kunne bidra mer fra starten denne gangen (etter forrige fødsel var jeg helt ubrukelig pga. problemene mine, så nå håpet jeg å kunne være litt supermamma), men jeg får bare ta det igjen resten av permisjonen når sårene har grodd.

 

Jeg likte sitatet "keisersnitt er før tøffinger", det skal jeg huske på til senere.