dere med traumatisk VAGINAL fødsel

[Anonym bruker]

hei ! vi er en gjeng sykepleierstudenter som skriver oppgave om negative fødsels opplevelser .

 

De vi vil ha fatt i er de av dere som nå ønsker keisersnitt etter dette. det vi lurer på er :

 

Føler dere at dere fikk god oppfølging etter fødselen for å motvirke angst ?

 

Kunne jordmor gjort noe annerledes under fødselen ?

 

Hva skal til for at du nå skal ville føde vaginalt igjen ?

 

Vi håper noen av dere tar dere tid til å svare.

[sykepleier student]

Oss igjen

Lurer også på hva som gjorde at dere oppfattet fødselen som traumatisk

[Anonym bruker]

Barnet satt fast i skuldrene, han satt gjennom flere rier og det ble panikk på fødestuen da de ikke fikk han løs. Det ble ropt etter legehjelp og det ble kaotisk. Da han endelig kom løs var han helt blåsvart og slapp, havnet 2-3 dager på nyfødtintensiven.

 

Fikk ingen oppfølging etterpå. En vanskelig skulderforløsning oppstår som regel spontant og er umulig å forutse.

 

Da jeg ble gravid igjen og det viste seg at barnet var stort ville jeg ha keisersnitt. Det fikk jeg ikke. På sykehuset mente de det var liten sjanse for gjentagelse og at forrige antagelig bare skrudde seg litt skjevt nedover fødselskanalen eller noe. Jeg hadde bevist at jeg kunne føde store barn (selv om han satt i skuldrene) og de mente det skulle gå fint.

 

Jeg var bare glad for å slippe ks egentlig, det er jo ikke noe en ønsker for egen del. Det beste er jo å slippe en stor operasjon.

 

Men det gikk ikke bra, denne fødselen ble traumatisk. Igjen ble det fastsittende skuldere. Jordmor var egentlig godt forberedt og tilkalte flere jordmødre og barnelege. Ungen ville absolutt ikke løs, satt fast med hodet på utsiden, kroppen, lungene og navlestrengen satt klemt i fødselskanalen og hun fikk ikke luft. 5 voksne mennesker jobbet med bena mine, magen min og ungen for å få henne løs og endelig fikk jordmora to fingre under armen hennes og dro henne ut med makt. Hun var helt livløs.

 

Barnelegen løp avsted med henne og de fikk ganske fort liv i henne, men hun hadde store skader i skulder og arm. Heldigvis ble hun ikke hjerneskadet av oksygenmangelen (ble friskemeldt for hjerneskade da hun var litt over 1 år gammel), men er livsvarig invalid pga den ødelagte armen.

 

Fikk ingen oppfølging etter fødselen.

 

Jordmor gjorde en stor feil, hun tilkalte ikke gynekolog. Hun ville klare dette selv og vakthavende gynekolog fikk ikke beskjed om hva som hadde skjedd før etterpå. Dette tok fylkeslegen tak i og det ble etterspill for både jordmor og sykehus. Rutinene for oppfølging av gravide som tidligere har opplevd fastsittende skuldre pga stort barn ble også forandret.

 

Da jeg ble gravid enda en gang var ikke vaginal fødsel noe tema i det hele tatt. Jeg ble satt opp til keisersnitt uten at noen engang spurte hva jeg mente om saken. Jeg har for smalt bekken til å føde barn på den størrelsen jeg produserer (hun som ble skadet var 4858g).

 

Jeg har og hadde ikke noe ønske om keisersnitt for min egen del, jeg ville mye heller ha født vaginalt. Men for at det skulle skje måtte jeg vært helt sikker på at ungen var under 4 kilo ihvertfall, og det lar deg vanskelig gjøre. Når jeg legger på meg 12 kilo i svangerskapet og føder en unge på nesten 5 kilo 3 uker før termin er det utelukket at jeg føder flere barn vaginalt. Man tar ingen sjanse med barnet, og de kan faktisk bli skadet!

[Anonym bruker]

Jeg vet ennå ikke om jeg ønsker keisersnitt, det vet jeg ikke før jeg blir gravid.. Men svarer likevel. Min fødsel ser tilsynelatende ok ut påpapiret, dersom man ser bort fra vakuum pga lav herrerytme og stor revne. Fin fremgang og innstilling på baby. Før jeg kom til sykehuset hadde jeg gått i over et døgn med vonde rier og ingen søvn. Jeg fikk mye lystgass og følte meg helt omtåket, men i et smertehelvete. Jeg trodde barnet holdt på å dø, og trodde han var død da han kom ut. Det gikk ti min før jeg fikk han til meg uten at jeg vet hvorfor. Jeg kjente at det gikk helt galt med underlivet mitt, revnet grad 3b og måtte sy i en time. Jeg kunne ikke ha barnet på brystet da, men supte lystgass. Et smertehelvette som jeg fortsatt får tårer når jeg tenker tilbake på.

 

Jeg fikk ingen hjelp på fødeavdelingen etterpå ifht fødselen eller revnen. Det værste var bagatellseringen; at fødselen var normal, at det var vanlig å tro man skulle dø og at det heller ikke var uvanlig å tro at barnet var dødt. Det var ille å bli møtt med at dette er barseltårer og den nye situasjonen, det du opplever er normalt (flashback, søvnløshet, redsel). Jeg skjønner at de sa dette for å berolige meg, men det opplevdes svært krenkende og som at jeg og mine opplvelser var uvesentlig. Jm på helsestasjonen tok heldigvis tak i det da jeg kom hjem, og hun anerkjente min versjon av fødselen uten å vise til papirene. Det eneste jm kunne gjort under fødselen, var å snakke mer med meg, og spørre meg hvordan det egentlig gikk. Jeg var så opptatt av å overleve, at det virket som jeg var rolig og mindre smertepåvirket enn jeg var. Jeg hadde også null oversikt over fødselsforløpet, og kunne hatt godt av å bli informert tydeligere om fremgang og oppmntret ifht at det så ut til å gå fort. Dette ante jeg ikke. Jeg burde også fått barnet til meg tidligere, ettersom det ikke er Jeg vet ennå ikke om jeg ønsker keisersnitt, det vet jeg ikke før jeg blir gravid.. Men svarer likevel. Min fødsel ser tilsynelatende ok ut påpapiret, dersom man ser bort fra vakuum pga lav herrerytme og stor revne. Fin fremgang og innstilling på baby. Før jeg kom til sykehuset hadde jeg gått i over et døgn med vonde rier og ingen søvn. Jeg fikk mye lystgass og følte meg helt omtåket, men i et smertehelvete. Jeg trodde barnet holdt på å dø, og trodde han var død da han kom ut. Det gikk ti min før jeg fikk han til meg uten at jeg vet hvorfor. Jeg kjente at det gikk helt galt med underlivet mitt, revnet grad 3b og måtte sy i en time. Jeg kunne ikke ha barnet på brystet da, men supte lystgass. Et smertehelvette som jeg fortsatt får tårer når jeg tenker tilbake på.

 

Jeg fikk ingen hjelp på fødeavdelingen etterpå ifht fødselen eller revnen. Det værste var bagatellseringen; at fødselen var normal, at det var vanlig å tro man skulle dø og at det heller ikke var uvanlig å tro at barnet var dødt. Det var ille å bli møtt med at dette er barseltårer og den nye situasjonen, det du opplever er normalt (flashback, søvnløshet, redsel). Jeg skjønner at de sa dette for å berolige meg, men det opplevdes svært krenkende og som at jeg og mine opplvelser var uvesentlig noe sted at den lamge adskillelsen mellom meg og baby var nødvendig.

 

Her har jeg jo gitt noen svar på hva som skal til for å føde vaginalt igjen, men bunn og grunn stoler jeg ikke på sykehuset og dem som jobber der. Dersom jeg føder vaginalt er det av frykt for keisersnitt, og fordi det er best for barnet, og fordi jeg har noe å bevise for meg selv. Jeg tror ikke et øyeblikk på at sykehuset kan garantere meg en god opplevelse eller at en fødselsplan følges. Fødselen kan bli like fæl og værre enn det den var, og det er ingen herre over. Jeg vet i det minste nå at jeg kun har meg selv under fødselen og kommer ikke til å forvente noe annet en ren og kald instrumentell hjelp fra sykehusets side.

[Anonym bruker]

Fødselen min startet 11 om morgenen med vannavgang. Ringte føden, og de sa at jeg måtte bare komme utover i 2 tiden på sykehuset.

10 minutter senere ser jeg at fostervannet er utrolig grønt. Å da mener jeg så grønt, att man ikke kan se for seg grønnere vann.

Jeg ringer føden igjen, å får beskjed om å komme utover til sykehuset umiddelbart.

Jeg kom utover, de tok bakterieprøve og satte igang fødselen med 2 modningspiller.

20 minutter gikk og jeg fikk rier.

Jeg ble ikke tatt på alvor når jeg sa at jeg hadde umenneskelig vondt.

Dette var normalt i følge jordmødrene... Greit nok, jeg skjønner det er vondt... Men fikk ikke tilbudt smertelindring av noe vis.

Jeg lå i et smertehelvette i 10 timer med riestorm. Rier som VARTE i nesten 4 minutter, og det var 20 sekunder mellom riene.

 

Igjennom hele fødselen følte jeg at jeg ikke ble tatt på alvor.

Ingen tilbydde meg noe smertelidring av noe vis før 10 timer etter første rie. Å når riene varer i 4 minutter, og det var 20 sekunder i mellom, da trenger man smertelindring.

 

Ingen oppfølging etter¨på. Er nå i ettertid LIVREDD for smerter.

 

Jordmor kunne tatt meg på¨alvor, hørt på meg når jeg sa jeg hadde vondt og ville ha smertelindring. Skal være unødvendig å ligge så lenge uten smertelindring. Ble faktisk glemt igjen på rommet maaange ganger. På det værste gikk det nesten 4 timer i mellom før de kom inn på rommet. Enda vi ringte på, og hentet de ut på gangen og kontoret, men ingen kom.

 

Hva som skal til for at jeg vil føde vaginalt igjen..

Ingenting, jeg tørr ikke mer..Aldri..