Om besøk på fødeavdelinga

[Anonym bruker]

Hadde storkrangel i går med mannen og svigerinna mi!

Jeg kom til å si at jeg absolutt ikke ønsker besøk av øvrige familie og venner (tanter, onkler, søskenbarn, kompiser..) mens jeg er på sykehuset. De bør vente til jeg har kommet hjem og kommet i ro etter fødselen, kommet i gang med amming, og kommet inn i rutinene og har ro over meg og er vant til den nye situasjonen.

De mente dette var egoistisk og kom til å skikkelig fornerme alle sammen!

Hva mener dere om dette? Er jeg egoistisk???

(det skjønnes kanskje alt, men jeg legger til at jeg er førstegangs)

[Anonym bruker]

Det er det du som bestemmer. Noen får også depresjoner etter fødselen og orker ikke besøk av noen før etter flere uker. Det er ditt valg og jeg synes det er helt tragisk at ikke mannen din støtter deg.

 

Jeg var veldig klar på at jeg ønsket å se det an, men når jeg først hadde født synes jeg det var veldig greit å ha besøk på sykehuset. Heller det enn hjemme. Så kunne jeg påberope meg besøkstider når vi kastet dem ut etter en time. Og så slipper du forventninger om at du skal stille med kaffe og servering til folk som sitter til krampa tar dem.

[Anonym bruker]

Jeg var helt motsatt. Jeg synes det var hyggelig med besøk på fødeavdelingen. Hjemme var det best med litt tid for seg selv før man ble vertinne i tillegg til nybakt mor.

 

Hver sin smak:)

[Anonym bruker]

Er førstegangs selv og akkurat den biten gruer jeg meg mest til! Jeg gruer meg ikke til fødselen i det hele tatt, men til alle som absolutt skal på besøk på fødeavdelinga!

 

Blir irritert av venninder og sånt som maser og sier at jeg må gi beskjed når jeg skal føde for de skal vere der rett etter på.. ! Men hva kan jeg si og gjøre? Vil ha minst muligt besøk der!

 

Greit og gøy at babyens søskenbarn, onkler, tante, besteforeldre og oldeforeldre kommer, men da er det nok! Er jo mye tid etter på så alle andre kan komme vel..?

 

Jeg gruer meg vertfall! Er vel slemt og hive dem på dør om de plutslig dukker opp også??

[Anonym bruker]

Stå på krava! Det er du som har vært oppholdsplass for et lite menneske i mange måneder, det er du som skal igjennom en fødsel og det er du som skal amme. Jeg har hatt et lite helvete med amminga (fordi jeg fysisk ikke klarer å produsere nok, men dog), og mitt aller beste tips er å kreve at verden følger DINE regler den første stunden. Så kan du ta det i ditt tempo, og etter hva du orker og har lyst til. Å slite seg helt ut, og kanskje miste melka eller risikere andre ammeproblemer vil jeg absolutt ikke anbefale!

 

Min svigerfamilie syns sikkert jeg er ei ku som ikke orker besøk i hytt og pine (verken rett etter fødselen, eller nå fem måneder seinere), men det får de bare syns. Jeg gidder ikke bruke permisjonstiden på å føye andre, og det bør ikke du gjøre heller! Spesielt ikke rett etter fødselen

 

Noe som går an er å sende en mms av babyen når den er født, til stort og smått i familien. Der kan dere fortelle vekt og lengde og si at dere har det fint, men at dere nå trenger litt tid på å bli kjent med hverandre og vil si i fra når dere er klare for besøk. Da har dere på en måte gjort det klart at det er deres valg når dere vil ha besøk.

 

Og, det her er kanskje ufint, men overkjør din kjære akkurat her. Det er selvsagt hans barn også, men det er ikke hans kropp som fysisk har vært igjennom svangerskap eller som skal mette en liten kropp med seg selv i mange måneder! Jeg turte ikke være "streng" nok da jenta vår ble født, og det endte med at jeg satt og hadde det helt for jævlig mens det tura inn folk i hytt og pine. Ikke ammer jeg foran andre heller, så det endte jo med at vi måtte gå og gjemme oss bort på soverommet.

[Anonym bruker]

Herregud, å bli fornærmet over noe sånt vitner bare om en enorm egoisme. Det er en grunn til at stadig flere sykehus har besøksforbud på barsel (med unntak av far og søsken).

Du har vært igjennom det som trolig blir din tøffeste utfordring i livet ditt, både fysisk og mentalt, så skal folk drive å egle seg innpå deg selv om du ikke har lyst eller ork? Snakk om å sette seg selv først.

 

Du får vise dem litt om hva som står skrevet av "fagfolk" om hvor viktig det er for mor og barn at mor får hvile etter en fødsel.

 

For de som ØNSKER å ta i mot besøk så er jo det helt ok å gjøre det, men de kan liksom ikke sette standarden for alle.

Jeg tok i mot masse besøk på sykehuset med nr. 1 og det gikk helt fint. Med nr. 2 tok det nesten en uke før jeg i det hele tatt kunne stå oppreist uten å svime av. Besøk var helt uaktuelt, jeg hadde mer enn nok med meg selv og babyen, og ikke minst amminga som var et lite helvete. Heldigvis har jeg en litt mer forståelsesfull familie, var ikke en sur mine å oppdrive.

[Anonym bruker]

Oj, du virker som ei ordentlig uspiselig merr 12.39. Godt jeg ikke er i slekt med deg!

Det er en vesentlig forskjell på å få besøk av familie som gjerne vil se barnet ditt, og å føye seg for alle andre.

 

Merkelig du...

[Anonym bruker]

Damer, dere må gro dere litt baller.

Det er DERE som gjør jobben. I ni måneder først, deretter under fødselen og i barseltiden. Alle andre får bare kosen. Ergo er det DERE som bestemmer. Og det aller, aller beste for babyen er at dere kommer dere raskest mulig. Det nytter ikke med en krevende familie oppå seg til enhvert tid.

 

Hvis folk nekter å høre etter, så får dere føde i hemmelighet da, om nødvnedig for mannen også

[Mamma`n til Will& Ailo]

Med førstemann sa jeg ingen besøk før det hadde gått 14 dager . Ville at jeg og mannen skulle bli kjent med babyen først og komme inn i rutine .

Ikke en gang besteforeldre var velkommene (de bor langt unna og måtte ha sovet over og det var uaktuelt .

 

Samme denne gangen ,ikke noe besøk før etter 14 dager .

 

Og de kan bli så fornærmet de bare vil , det drite jeg i ! Er ikke de som det skal tas hensyn til, det er meg og babyen !

 

Stå på ditt !

[Anonym bruker]

Da får de rett og slett bare blir fornærma HI ! Det er du som bestemmer her. Grua meg til det selv når jeg var førstegangs.

Men de kan ikke bare komme å besøke dere uten å gi beskjed eller? Sånn det var hos oss var iallefall at de ringte og spurte om å komme på besøk og hvis vi orka det kunne det komme hvis ikke sa vi bare at det passa litt dårlig og ingen ble fornærma av det (ikke det jeg vet iallefall

[Anonym bruker]

Det er mye bedre å ta i mot besøk på sykehuset og på en måte bli ferdig med det. Orker ikke du besøk, så tar mannen din med seg babyen på et besøksrom, så kan de i det minste få sett på vidunderet. Man skal ikke undervurdere slektens og venners behov for å få hilse på et nytt familiemedlem, spesielt besteforeldre har gledet seg i månedsvis..

 

Når dere er kommet hjem er det noe helt annet og da kan man fint vente et par uker før man tar i mot besøk. Men på sykehsuet synes jeg du bare skal bite det i deg, da blir det enklere å "utsette" besøk hjemme også forresten.

[Anonym bruker]

Det var nok noen innom på sykehuset, men det var mest familie.

 

Jeg ga beskjed at jeg ikke ønsket besøk hjemme den første uken etter at vi kom hjem (utenom mine og hans foreldre) og det respekterte alle.

På den uken fikk vi tatt inn over oss den nye livssituasjonen og roe oss ned litt. En vet jo ikke hvordan en vil takle det når en plutselig får ansvar for et lite liv. Føler jeg levde utenpå meg selv den tiden.

 

Jeg var veldig glad i ettertid for at jeg hadde gitt beskjed om ingen besøk, for jeg måtte ha akutt keisersnitt som i og for seg var en ganske traumatisk opplevelse for en førstegangsfødende, og var ikke i stand til å varte opp noen de første ukene.

 

Alle er ikke like, så dette må du "føle" på selv. Jeg følte meg helt rævva på sykehuset etter både nr 1 og 2, det ble akutt KS på nr 2 også, og hadde mer enn nok med meg selv og barnet.

[Anonym bruker]

her er føden stengt for alle andre enn kjærnefamilien. (mor, far, søsken til moren og barnefar)

 

de som jobber på barselen vil ha mest mulig ro og orden

[Anonym bruker]

hva med om de evt. besøker far på sykehuset... så kan han ta med babyen på babyrom, mens du sover på sykesengen din.

 

Det er DU som er sliten etter fødsel, men sikkert kos for din man å vise frem gullet sitt... Vi valgte at far kunne ta imot besøk på visittrommet, mens jeg fikk hvile litt.. Det var ikke lang besøk av gangen, og da hans søster var på besøk, ville lillegull ha mat.. så da kom far inn til meg med babyen, og tok seg av besøket selv uten baby... (hun fikk sett lillegull såvidt)

[Anonym bruker]

Signerer denne. Du er vel klar over at det er babyen de vil se, ikke deg? La far ta seg av besøket og vise frem vidunderet mens du får deg litt søvn.

 

Jeg var så "heldig" at jeg slapp å ta stilling til besøk da jeg fødte midt under svineinfluensaen, men resultatet var at svigermor og to svigersøstre sto på døra vår 10 min etter at vi kom hjem fra sykehuset... Jeg hadde egentlig bedt om at de ventet til dagen etter, men de klarte ikke. Da benyttet jeg sjansen til å ta meg en velfortjent lang dusj, mens pappan underholdt gjestene. Da jeg var ferdig på badet var gjestene borte.

[Anonym bruker]

Akkurat HVA ved det 12:39 skriver får deg til å mene hun er en uspiselig merr 12:42?

Fordi hun er FREKK nok til å ikke ville ta imot besøk av familien i "hytt og pine"?

Hun sier da ikke at familien aldri skal få se ungen. Men det er faktisk lov å sette begrensninger hvis man er sliten og/eller har problemer med ammingen!

Herregud, selv i barseltiden skal ikke vi kvinner få litt slækk. Her er det bare å stille opp som andre vil!

[Anonym bruker]

Haha, jeg vil vel tro at det er litt hyggelig for mamma å være med når familien møter barnet hennes for første gang! Hun er vel som far umåtelig stolt, klart hun vil være der når familien kommer på besøk og vise frem!

 

Selv sovnet jeg rett før min bror kom på sykehuset så jeg gikk glipp av det besøket. Angrer den dag i dag på at jeg gikk glipp av det første møtet mellom to av de menneskene jeg er mest glad i.

 

Men det er noe med timingen da. Den må faktisk mor få styre selv, det er HUN som har født.

Er jeg den eneste som har en familie som skjønner dette?

[Anonym bruker]

Jeg sier bare takk for epidemiene med svineinfluensa.. alle andre enn far måtte vente til vi kom hjem fra sykehuset.

Passet meg perfekt;)

[Anonym bruker]

Har ikke lest alle svarene du har fått, men dette er hva jeg gjorde.

 

Det var mange som sa de ville besøke meg på sykehuset, men jeg gav beskjed om at vi sender en melding når jeg har født om jeg orker besøk eller ikke. Fikk noen sure miner, men var stort sett greit.

 

Og takk gud for at jeg gjorde dette. Jeg måtte i all hast ta keisersnitt etter et halvt døgn på sykehuset med veer. Moren min og ei god venninne fikk komme på besøk på morningen dagen etter. Var å meningen broren min og familien skulle komme. Men så ble jeg veldig syk og det samme ble babyen. Vi ble sendt avgårde til et annet sykehus. babyen lå på intensiven og jeg ble hasteoperert. Noen dager etterpå fikk begge foreldrene mine besøke meg (pappa var bortreist første gang mamma kom) og broren min med familie.

Etter 10 dager gav jeg beskjed til andre av mine nærmeste venner at de kunne få komme på besøk, uten barn. Jeg var veldig sliten. Vi lå på sykehus i 14 dager.

Svigerfamilien bor en annen kant av landet så de kom ikke før vi kom hjem og tok hensyn til alt jeg og babyen hadde vært igjennom.

 

 

Det er su som bestemmer om du vil eller orker å få besøk.

Ikke alle er oppe og spretter kort tid etter fødselen heller.

[Anonym bruker]

jeg skjønner deg, jeg!

 

Med førstemann var jeg så sliten og hadde veldig vondt etter fødselen, så jeg orket ikke noe særlig besøk. Familien min (4 stk) kom innom en liten tur for å se, var der vel ca en time og det var helt greit.

til de andre sa jeg bare at de måtte vente til det hadde roet seg litt. Men de godtok det da!

 

Med nr to slet jeg så veldig med barselstårer, så sier seg vel selv at det ikke er så kjekt med alt for mye besøk når tårene pluttselig kommer uten grunn!

[Anonym bruker]

Hjelpe meg så sære enkelte er.

 

Vil ikke ha besøk på barsel, vil først bli kjent med babyen selv, vil komme til ro etter fødsel og komme igang med amming - før dere tar imot besøk??

 

Asosiale nek sier nå jeg.

 

Dere vet vel at det kan gå måneder før ammingen er på plass?

Besøket blir ikke kjent med babyen før dere ved å titte på den...

Og komme til ro etter fødsel?? Hallo, første måned eller så er kaos i hodet uansett!

 

Jeg er glad jeg klarer å se lenger enn min egen nese og skjønne at selv om jeg har bært fram og født barna mine, så er en barnefødsel noe som angår en hel familie - deriblant besteforeldre og tanter og onkler...

[Anonym bruker]

Jeg gav beskjed når førstemann kom at jeg ikke orket besøk på sykehuset. Gud som jeg angret på det. Alle kom jo da vi var kommet hjem, og når folk får sitte i en god sofa fremfor en pinnestol på sykehuset så går de jo aldri. På sykehuset er det heller ingen servering så folk går etter en halvtime max. Med nummer to tok vi imot masse besøk på sykehuset og hadde tid for oss selv da vi kom hjem, mye mer behagelig synes jeg.

Husk på sykehuset blir jo all jobb gjort for deg. Middagen servert, oppvasken tatt, babytøy og håndklær og diverse blir vasket og brettet. Hjemme må alt dette gjøres selv pluss at du skal ha tusen folk innom som gjerne vil ha en kaffekopp også når de først er der...

[Anonym bruker]

12:39 her

 

Kall meg akkurat hva du vil - det bryr jeg meg svært lite om

 

Jeg har alltid vært opptatt av å føye alt og alle, men da jeg ble mamma kjente jeg at det går bare ikke lenger. Nå er det babyen som er førsteprioritet - og er ikke mamma glad, er ikke baby glad. Det er ikke så lenge en har barseltid og permisjon. Syns det må være lov å verne om den tiden, uten å automatisk være ei hurpe.

 

Noen syns masse besøk er greit, andre syns det ikke. Så enkelt er det bare.

[Anonym bruker]

Signerer 14:58.

 

Du sparer deg mye jobb om du tar imot besøk på sykehuset.

[Anonym bruker]

Enig med 14.56!