Hadde dere reagert som meg....sliten og sint...

[Mamma+2]

Vi er en "moderne" familie med meg og min sambo og hvert vårt barn.

 

Dattera hans flyttet hit ifjor pga barnevernsak hos mor (omsorgsvikt) vi har brukt mye tid og krefter på å få den hjelpe vi trenger til henne...hun er ingen enkel unge...sliter med sosiale sammenhenger- hun sliter ut alle vennene, da hun skal bestemme alt og er veldig dominerende!

 

Nå sliter dette oss snart sammen som familie...hun mangler totalt respekt!!! Er så stygg i munnen mot oss att jeg klarer knapt svelge det til slutt...

 

Nå har jeg fått høre at Hun ikke forstår hvorfor faren vil være sammen med meg....ALT har blitt så mye verre pga meg!!!

 

Vi har vert et par i 3 år så ingen ny situasjon! jeg har en sykdom - ME som gjør at jeg er ganske så dårlig,men presser meg hver dag så de skal få mat og vasket sine klær ++ dette gjør jeg uansett hvilken form jeg er i, selv om jeg kanskje ikke burde. ME er en grusom sykdom, som gjør at jeg føler meg som en kraftig influensa...verker i hele kroppen...så må ofte legge meg nedpå...blir veldig sårbar pga det...og i går fikk jeg slengt til meg ; Hva skal du henne ,pappa som er syk!!!

 

Kjenner jeg nå føler for å ta med meg barnet mitt og reise vekk litt, så hun kan få føle på hvordan det er å bo bare hun og pappa...noe som vil innebære tomt hus om morningen og tomt hus når hun kommer hjem...senere middag ++ generelt se at jeg faktisk gjør en forskjell!!

 

Hva ville dere gjort?? Kjenner jeg blir faktisk sykere av denne situasjonen....Hun er utrolig nok bare 12 år...men krangler og argumenterer som hun skulle vert 20 år...og viser ingen tegn til dårlig samvittighet etterpå....

 

Har det vondt og er utrolig sliten av det hele....

[Gjest]

Skjønner at du kan bli frustrert og lei deg, men hun er bare 12 år og jeg forstår ikke helt at man kan ha en "da kan hun bare ha det så godt"-tankegang overfor en 12-åring som tydeligvis ikke har hatt det så enkelt i livet.

[kokosyklus]

Jeg skjønner at det er slitsomt, men det er du selv som velger å la deg påvirke av situasjonen.

 

Ikke lett å la vær egentlig, men hun er bare tolv og fryktelig usikker. Det er nok en test, uten at hun kasnkje er bevisst på det selv. Om hun er utsatt for omsorgssvikt fra mor kan det være at hun regner med at dere og kommer til å svikte henne på samme måte og at hun derfor skyver deg/dere unna. Kan det være mulig at hun projiserer sien følelser for moren over på deg?

At du er syk er vel bare nok et svakhetstegn ved en kvinnelig rollemodell. Ikke at du er svak, men at det er slik hun tenker i forhold til de rollemodellene hun har.

 

IKKE en lett situasjon, men å la deg knekke av dette gjør det bare enda vanskeligere. Både for henne og deg.

Hun trenger en kvinnelig rollemodell som står imot uansett, ikke gi opp, da bekrfter du nok bare det hun innerst inne er redd for.

 

Har du og mannen din bedt om noe slags terapi sammen for å takle den nye situasjonen dere er satt i? Det kan lønne seg å ha med jevne mellomrom, så dere får luftet tankene deres og får innspill fra noen som ser dere litt utenfra. Når dere er slitne og trette er det vanskelig å se klart:)

 

Du vet at det stadig er flere og flere som får hjelp til å bli kvitt ME? Google det:)

 

Lykke tiL!

 

[Stellaborealis]

Jeg forstår at dette er tøft, men jeg synes du setter deg selv i en martyr-rolle. Klart dette tærer på alt, men å "straffe" henne ved å dra bort har jeg liten tro på. Et barn som har opplevd omsorgssvikt har mye å takle inne i sitt eget hode. Noe som kunne fungert er å gå både hver for dere +sammen å få profesjonell hjelp til å takle denne situasjonen. Masse lykke til!

[kokosyklus]

Så lenge hun er din manns datter blir hun på en måte også din datter. Eller ønsker du det ikke slik?

Det kan virke som at du og mannen din må snakke litt sammen om hvilke rollemodeller dere ØNSKER å være for barna deres. Skal dere fungere som en hel familie med "våre" barn, eller dine og mine barn i samme hus??

 

Det er lettere å gi opp andres barn. Ville du reist fra ditt eget barn om det hadde vært samme problem? NEI...

 

Tror du må ta en runde med deg selv her og finne ut hva slags syn du har på deres måte å være en familei på. Kommer dere til å bli en familie hvor du ser på henne som din datter, eller vil hun alltid være en fremmed i ditt hus? Har du og mannen din snakket om hvordan dere skal takle hennes væremåte? Støtter dere hverandre i måten å oppdra henne på?

Hvis dere er vinglete i måten å oppdra henne på blir hun mer usikker og enda værre å forholde seg til kanskje? Hun trenger TYDELIGE grenser og de skal samsvare mellom begge foreldrene. I tillegg sakal dere støtte hevrandre og fungere so et team ovenfor henne, slik at hun ikke kan sette den ene opp mot den andre.

 

Ikke gi opp. Ikke gi henne den bekreftelsen på at alle gir opp.

 

[kokosyklus]

Enig i at du tar på deg en martyrolle her og bruker sykdommen for å få medlidenhet, mulig du gjør det overnfor henne og familien og? Du kan ikek forvente å få noen so helst forståelse hos henne eller ditt eget barn i forhold til det, barna ser på foreldrene som trygge og sterke, uansett. Det er ikek deres skyld at klær skal vaskes og brettes hver dag, samme hvor slitne vi er alle sammen.

 

Å vise det overnfor denne 12 åringen er som å helle bensin på bålet ialelfall. Etthvert svakhetstegn blir brukt mot dere.

 

Sett deg ned med annen din og snakk om hvordan dere vil gjøre det, ring barnevernet og få hjelp til å takle den nye situasjonen. Hun er 12 år og på vei ut av kontroll. Det er ditt og annen din sitt ansvar å rett opp i. Ikke klag over husarbied, det er det inste problemet:)

[Mamma+2]

Takk for mange innspill... jeg vil bare si at jeg bruker ikke sykdommen min for å få sympati...jeg prøver gjøre alt for hele familien på tross av den...så slik sett prøver jeg å "late som" jeg ikke har en sykdom ..noe som straffer seg og jeg blir dårlig!!!

 

Ang at ME kan kureres som en skrev her,,tanken er god,men det er desverre ikke så enkelt. Har prøvd det som er på markedet og brukt omtrent 100tusen på dette, uten at jeg er blitt bedre, Legene kan for lite om det enda.

 

Forstår det dere skriver at hun er kun 12 år...barnevernet er inne i bildet allerede-i forhold til samværet med mor. og barnet har et temprament som de har fokus på..hun klarer ikke passe munnen sin..og dermed havner hun i ufattelig mange situasjoner!!

 

Når man flytter sammen når ungene er såpass store, passert 10 år så tror jeg det er vanskeligere å bli " en familie", da er det veldig tydelig hvem som er min unge og hvem som er din- selv om alt gjøres i sammen!!

 

Har snakket med samboeren min, han er dypt fortvilet over situasjonen...han er jo selvfølgelig glad i sin datter, men selv han sier at det er grenser for hva jeg skal måtte utsettes for av henne....hun sier ting til han og som sårer utrolig masse...når hun blir sint så blir hun helt svart i øynene....hun mister totalt alt av sperrer!!!

 

Hun skal til Bup for utredning..faren mistenker Adhd.

 

jeg har svelget hennes nykker i 3 år...nå føler jeg at det eskalerer....at jeg ønsker et avbrekk komme meg litt bort- er både for min egen del,men og for barnet mitt sin del...påvirker han også med så mye temprament av sin stesøster...

[kokosyklus]

Sinnsykt vanskelig situasjon.

Jeg tenkte mer at barnevernet kan hjelpe dere to som foreldre og, de må jo kunne gi dere en slags terapi og støtte i en vanskelig situason? barnevernet handler vel like mye om å ta vare på og hjelpe foreldrene, som å ta vare på dette barnet?

Tar de ikke vare på dere tar de vel ikke vare på barnet?

 

Har selv vært / er endel av en familie med mine og dine barn, ser at det ikke har vært lett for mamma og hennes samboer med sprik i alder på barna og bomønster.

 

Så bra at dere snakker sammen og støtter hverandre. Prøv bare å tenk at hun er et stakkars barn med et voldsomt unormalt reaksjonsmønster. Dere må lære å tenke på en måte som gjør at hun ikke kan såre dere? Jeg aner ikke, dere må bare få noen å snakke med altså! Sinnsykt vanskelig situasjon.

 

Er barnet ditt gammelt nok til at du kan snakke med det o situasjonen familien din er i? Det er jo helt uholdbart at han evt arver hennes reaksjonsmønster, det frostår jeg godt.

[Mamma+2]

Takk for svar.

 

Ja det er vanskelig og jeg har nok hatt litt tro på barnevernet,men må si jeg blir skuffet...de har fokus på barnet...ikke foreldrene. ! Har foreldrene problemer så går det på foreldreloven og den har ikke barnevernet noe med!!! Så et vanskelig system!

 

Vi var til samtaler når barnet flyttet hit nettopp pga at vi regnet med at det kom til å bli endel utfordringer,men ble bare møtt med " slapp av, dette går seg til"...vi uttrykte bekymring rundt hennes temprament...men det ville gå seg til mente de....men nei det eskalerer....

 

barnet mitt er 1,5 år yngre enn stedattera mi....men de har veldig ulike væremåte...men det sårer han også alt hun klarer å slenge ut av seg...prøve skape splid mellom han og hans venner....utrolig tappende....

 

Aldri vert borti noen unger som har oppført seg tilsvarende...utrolig skremmende...!!

[kokosyklus]

Kan dere ta opp igjen den samtalen dere hadde da hun flyttet inn? Som en evaluering av tiden som har gått?

[kokosyklus]

Med de samme som dere snakket med den gangen

[Mamma+2]

Forstår vi burde det...nå er nok utfordringen sykdommen min...jeg har ikke krefter til å dra på møter. ME er en tøff sykdom som tåler lite..og jeg er blitt gradvis verre det siste året nettopp pga at jeg har presset meg til mye møter ++

 

Må gruble på hva jeg skal gjøre...

[kokosyklus]

lykke til, uansett!

 

Håper dere har det bra i forholdet deres og kan finne en måte å leve på som passer dere!!