Gutt på 2 år som er sååå pappadalt :(

[Anonym bruker]

Når går dette over? Og går det i det hele tatt over. Førstegangsmamma her, og er faktisk litt såra av at lillegutt foretrekker pappaen foran meg hele tiden.

 

Jeg får ikke bære ham hvis pappaen er i nærheten, ikke ta på ham, ikke leke med ham osv osv. Og hvis han ser at pappaen forsvinner ut døra eller inn i et annet rom er det grining og roping på pappa i opptil en halvtime etter at han er borte.

 

Tror kanskje han er så pappadalt fordi jeg jobber en del sene kvelder i tillegg til annen hver helg og da er han og pappaen mye sammen.

[Anonym bruker]

Samme her... Gjør vondt i hjertet rett og slett. Er selvfølgelig glad vesla elsker pappaen sin og at de har det bra sammen, men skulle ønske hun elsket meg like mye. Jobber også mye sent og annenhver helg. Det får vi svi for Føler meg ikke så mye verdt når hun skriker når pappa forsvinner nei. Alle barn skal liksom være mammadalter

[Anonym bruker]

Vel her hjemme er han verken mammadalt eller pappadalt, men pappa blir brukt til lek og mamma til kos.

 

Og jeg kunne ønske vi kunne bytte litt på det også. Jeg står å lager middag men de sparker ball og koser seg og ler hver dag.

 

Jeg er veldig glad for kosen, men når han kommer inn i senga vår om morran er det jeg som blir sparka på, må kose med håret og hva enn han vil. Og er absolutt ikke fornøyd om jeg ikke koser slik han vil. Far ligger urørt.

 

Men man kan jo ikke få alt, viktigste er vel at de får dekket sine fysiske og følelsemessige behov. Barn spør aldri foreldre om hva de vil.Vi tar det vi får.

[Anonym bruker]

Er ikke sikker på om det siste er det viktigste.

Jeg har heller ingen svar på ditt spørsmål.

 

Hjemme hos oss har pappaen tatt mye av ansvaret for det meste pga min sykdom. Likevel er vi ganske likestilte ifht oppmerksomhet fra frøkna (3 år) nå. Skjer det noe litt leit og jeg er i nærheten, spør hun etter pappa og motsatt. Hun er vel egentlig mest opptatt av å ha kontroll på hvor begge er.