Samlivsbrudd?

[Anonym bruker]

Jeg ønsker ikke å skille barna mellom oss, ta de ut av det fine området vi bor i eller såre mannen min... Jeg ønsker ikke å starte helt på nytt igjen alene... Men hva skal jeg gjøre?

 

Jeg har så utrolig vondt inni meg hele tiden og føler meg fanget, uten mulighet til å handle. Mine følelser for mannen min er borte, jeg vet jeg ikke kan bo å bli gammel med han - vi har vokst helt fra hverandre. Jeg vet humøret går utover de rundt meg, konstant sliten av å prøve å få dette til å gå. Men nå er det så jeg bare har lyst til å forsvinne. Det ville nesten være det letteste for alle.

 

Men jeg vet at jeg må ta meg sammen, mest sannsynlig går dette mot et brudd, jeg må begynne på nytt, dra barna mellom mor og far og kanskje miste huset der de trives så godt. Det gjør så syykt vondt.

 

Det skal sies at vi har gått til familieterapi, jeg har gått til psykolog...men hvordan kan jeg skru på en bryter og føle at det riktig å være her...

 

Har ingen å være så ærlig overfor, godt å få det ut..

[Anonym bruker]

Har vært der du er. Det ble slutt,men så ble vi sammen igjen. Kan fortsatt ha den følelsen innimellom(ganske ofte og) men tenker at det betyr så mye for meg at barna har en mor og en far som bor sammen,at vi fungerer på mange andre plan enn på kjæresteplanet men at det går opp og ned og at det må komme oppturer innimellom også. Gresset er helt klart grønnerer på den andre siden! (Har prøvd det) Men det hadde visnet det også når du har vært like lenge samme med en ny mann som han du er sammen med nå De fleste som har vært sammen en stund går lei,mister lysten på hverandre,har ingen ting til felles (det føles sånn, men man har flere ting,det er bare å lete) Vann gresset på din side av gjerdet og gresset ditt vil bli grønnerer:))

[Anonym bruker]

Vi er midt oppi det og det viktigste er kommunikasjon!!! Det er sååå viktig for å få ting til å funke.

 

[Anonym bruker]

Ja, det er det jeg vet at det vil bli slik med de man er lenge sammen med. Jeg er sammen med en mann som vil være sammen med meg. Og det er jo ingen selvfølge... Og vi har snakket mer sammen nå enn vi noen gang har gjort. Nesten for mye, for jeg kjenner jeg blir utrolig sliten av å forklare hvordan jeg har det og hva jeg føler. Så nå prøver jeg å ta meg sammen og si at alt er bra, bare så jeg slipper så mange spørsmål. Problemet mitt er at vi prater to forskjellige språk, og jeg føler meg ikke som MEG når jeg er sammen med han lenger.