Hva syns dere om de som velger å få 3 barn?

[Anonym bruker]

er det ikke litt på kanten...? 2 holder i masse for min del. Har bare 2 armer. Og vi er 2 foreldre.

 

Hva SKAL man med 3 unger?? Dyrt er det også!

 

 

*hilde*

[Anonym bruker]

Ha ha ha, morsom du.

To holder for deg, så da er det det ultimate antallet.

 

På kanten....ha ha ha.

 

Dette var dagens )

[Anonym bruker]

Ja, hva skal man si. Jeg syns 2 barn holder FOR MEG, men kan ikke svare for andre. Om man har lyst, mulighet og overskudd til mange barn kan de få så kan man mange barn man bare vil for min del.

 

Min søster har 4 barn og mestrer det utmerket.

[<3_2gutterogeijente_<3]

Hva man skal med 3 barn????? For ett utrolig dumt utsagn! Hva skal du med 2 liksom??

 

Jeg har 3 barn og nyter hvert sekund med barna mine:)

Vi er veldig glade i barn og derfor har vi fått 3 nydelige barn som jeg ikke ville vært dem foruten! Dessuten synes jeg det er godt for de og ha søsken når de blir store:)

 

Er vel opp til hver enkelt hvor mange barn

Man vil ha da. Noen er fornøyde med 1 andre 8. Sånn er livet:)

 

 

 

[Anonym bruker]

At barn betyr mye (kanskje litt vel mye?) for dem og at deres livsstil handler over gjennomsnittet om familie. At de synes det ikke er så slitsomt med småbarn som jeg synes og at de er etablert der de vil være i livet og ikke har noen store drømmer om videre progresjon.

 

Ett holder for meg foreløpig

[Anonym bruker]

Vel, vi har to barn....men jammen meg skal vi ikke starte produksjonen av nr. 3 til sommeren er planen.

 

Hvorfor? For vi har overskudd, lyst, glad i barn og ikke minst så godt for barna å være en søskenflokk.

 

OG vi har råd til 3 barn.

[Anonym bruker]

Vi synes det største her i livet er å få et barn! Slitsomt kan det være, spesielt når de er små. Men vi kan ikke vente på å få oppleve det igjen neste gang, og da blir det nr. 3! Vi velger å vente litt, siden vi nå har to tette. Når minstemann er tre år, så kan nestemann komme!

[Anonym bruker]

Hehe, ja hva skal jeg si? Har nemlig 4 stykker jeg

 

Verden hadde da blitt veldig kjedelig om vi alle skulle leve det samme livet? Jeg går ikke på byen, jeg reiser ikke til syden, jeg har ikke kjæresteweekender med kjæresten, jeg har ikke barnevakt for å gå på kino eller fest, jeg handler ikke dyre merkeklær til meg selv, jeg bruker ikke sminke og jeg går til frisøren to ganger i året.

 

Men jeg har tid og penger til mine fire barn, jeg er en tilstedeværende og kjærlig mor, jeg er aktiv og morsom, jeg har gode venner som også har barn, jeg setter familien høyere enn noe annet og elsker ha både 10 og 20 mennesker rundt middagsbordet. Jeg stiller opp og kjører, henter, er tilskuer, leksehjelp, forhandler, sykepleier og omsorgsperson hele døgnet.

 

Jeg rett og slett elsker livet mitt! Ville aldri valgt anderledes, og det ville heller ikke min mann (han kunne egentlig tenke seg enda et barn).

 

Vi er heldigvis forskjellige alle sammen og jeg på min side skjønner ikke de som setter barn til verden for å "leve akkurat som før", for det å få barn skal ikke forandre livet deres noe..

[Anonym bruker]

De om det ) Bryr meg ikke i det hele tatt... Kan jo tenke litt om jeg vet at den enne eller begge av de er helt og delvis ufør og ikke har vært ute i jobb en eneste dag i løpet av sine 35-årige liv.....Og aldri er med eksisternde unger på noen verdens ting, og sklder på for lite tid og/eller for dårlig råd........

 

Blant vår omgangskrets så er det fakta at tre er det nye to, når det kommer til antall barn..MANGE med tre barn. Og flere på vei.....Noen på sitt 4 til og med..Oppegående, velfungerende voksen og barn alt ) Så må si at jeg i utgangspunktet ikke reagerer når noen sier de har tre eller fire barn altså..

 

Jeg stopper på to, for jeg vil ikke gå rundt og bekymre meg for fremtiden. To unger klarer jeg lett (?????) alene om jeg ender opp alene med de en dag. Noe det i teorien er over 50% sjanse for.....Brudd is eg selv ligger vel nært opp til 50 og tenker man da i tillegg på sykdommer som kan gjøre mannen ute av stand til å hjelpe til praktisk og økonomisk med barna,- eller dødsfall, så er vi oppe i en sannsynlighet over 50% på at jeg (eller pappan) en gang blir alene med våre barn...

 

FØler ikke vi er pessimister om vi planlegger sånn...Hadde vi hatt flere barn hadde jeg stresset med og spare opp buffer til og takle det økonomsik, og planlagt en "hypotetsik" hverdag som alenemor til tre eller fler....

 

Men dette er OSS. Hadde alle tenkt likt så hadde det blitt en kjedelig verden...Vi er alle forskjellig og det er en bra ting.)

 

[Anonym bruker]

Unger er ikke bare en praktisk greie...

For min del må jeg innrømme at jeg drømmer om en nr 3, men tviler på at det kommer til å skje. Hovedgrunnen er at vi trenger hjelp til befruktning. Dessuten er jeg 37. De 2 barna vi har en ganske små og jeg føler egentlig at de er det jeg kan takle, ja ofte føler jeg at jeg ikke takler dem en gang. Hadde jeg hatt mer overskudd og vært yngre ville jeg gjort mitt for å bli gravid igjen om noen år.

Praktisk ser jeg at 3 barn er litt mye for meg, men samtidig lengter jeg etter å få oppleve det fantastiske mirakelet en gang til. Og jeg savner det å være gravid også.

[Sånn kan det gå]

At det må være litt kjedelig å ha så få barn...