Er jeg helt urimelig og altfor kravstor?

[Anonym bruker]

Sitter her temmelig fortvilet etter at det toppet seg igår kveld. Jeg aner ikke om det jeg føler er helt totalt urimelig og bare egoistisk, eller om jeg har snev av fornuft igjen..

 

Min situasjon: Jeg flyttet for et år siden dit samboer er fra, går deltidsstudie og jobber 60%, og venter første smått til sommeren. Jeg og samboer er i utgangspunktet ganske forskjellig, blant annet er han mye mer sosial, og har behov for folk rundt seg, og det er jo i og for seg bra det. Jeg har ikke et like stort behov (trives veldig godt i eget selskap, spesielt nå med masse stress med skole/jobb/30. svuke.). Jeg har blitt kjent med litt folk her, men etter at jeg ble gravid har energioverskuddet til å være sosial etter jobb og i helgene bare forsvunnet - i kombinasjon med at det er ikke alltid venninner har tid osv pga egen familie osv. Jeg har altså ikke vært særlig sosial det siste året, men føler at jeg får mer enn nok dose sosialt på jobb og studie iforhold til det jeg klarer pga formen.

 

Vi var begge enige i at vi ønsket oss smått, og når jeg ble gravid så fikk vi vel begge et lite aha, men gledet oss. Nå føler jeg at jeg gruer meg til sommeren kommer. Hele svangerskapet har samboeren vært ganske grei og hjulpet til me de tingene jeg ikke klarer (husarbeid osv), og har generelt vist at han er glad i meg, men det virker som at han ikke helt forstår hvor sliten jeg faktisk blir, og av og til kan tenke meg å ligge i en armkrok som støtter og er der fordi han har lyst.

Han har en innstilling som er slik "vi bor jo sammen, og ser hverandre hveeeeer dag, når helga kommer vil jeg iaaaallefall være sosial og ikke gå glipp av fylleturer med kompiser.".. Det er et ork og helt bortkastet å "være nødt til å tilbringe lørdagen på sofan, for å holde meg i hånda og underholde meg -for å respektere mitt ønske"...-når jeg heller kunne vært ute og funnet på noe med venninner, sånn at han kan gjøre det HAN har lyst til.

 

Jeg forventer jo ikke at han skal være min underholdning osv, men det jeg innimellom ønsker er at han kan ha lyst til å prioritere oss litt og faktisk være bare oss to - uten at han er irritert over at han går glipp av noe annet...

 

Igår toppet det seg litt, når jeg hadde sett fram til at vi skulle ha en rolig kveld sammen bare oss to, vi dro ut og spiste etter at jeg hadde vært på jobb, og var hjemme igjen i nitiden. Før vi svingte inn i oppkjørselen sa han at han var rastløs, og ringte en kompis for å høre hva som skjedde. Da skulle han stikke opp der og se hva som skjedde, jeg fikk tilbud om å være med, men avslo enkelt og greit fordi jeg var så sliten. Han hadde ikke tenkt å drikke, og skulle bare være litt sosial.... -jeg hadde håpet på at vi endelig kunne ha en "helaften og bare kose oss".. men det ble det altså ikke. For selvfølgelig kom han hjem i øla.. "jammen jeg dro ikke ut, for å ta hensyn til deg iallefall, selv om jeg hadde lyst". ...det endte jo med at jeg sa fra hvor skuffet jeg følte meg, og at jeg bare følte at jeg var iveien - og at det ikke virket som at han noen gang faktisk hadde lyst til å "bare være hjemme" oss to.. vi har ikke hatt noe "kjærestetid" på veeeeeeeelig lenge..

Da var jeg bare totalt urimelig, jeg forventet at han skulle underholde meg hele tiden,at han enda ikke var ferdig med å rase fra seg, og at han ikke kommer til å la være å dra ut og gjøre det som han vil, selv om det kommer en liten. Og nå var han lei av at jeg alltid skulle reagere på at han drikker i helgene, og at jeg ikke hadde gjort en megainnsats for å få flere venner her. - og at han ikke ønsket at vi skulle være sammen lengre, for han ville ha seg selv å tenke på framover og "fortsatt være en 23 åring".. ....vi ble enige om (tror jeg) at vi skulle prøve litt framover, jeg har sykt mye skole å konsentrere meg om den nesten måneden, så vi kunne se hvordan det ble når juni kommer... -men hallo, da er det jo tid for utpopping straks, og hele verden kommer iaaallefall til å bli snudd på hodet..=P

 

Aj aj aj, dette her ble mye preik og pjatt - men poenget er at jeg absolutt ikke forventer at han skal legge fra seg alle kompiser og det som skjer, for å bare være med meg - men er det for mye å håpe på at samboeren har lyst til å finne på ting med meg og - når vi ikke akkurat får igjen tiden sammen bare oss to- senere.. ?

Jeg har som sagt ikke et enormt sosialt behov mtp venninner og ting som skjer hele veien akkurat nå, men litt støtte fra han som faktisk er en del av svangerskapet han og........er det helt feil??

 

 

Er litt rådvill, såret, tenker at jeg liksågreit bare kunnet pakket sakene og dratt hjemover, men det er ikke like enkelt når jeg fortsatt er i jobb, -har liksom ikke noe sted å kunne bo her i området fram til sommeren...

Hva gjør jeg?=(

 

 

[Anonym bruker]

Huff da... jeg kjenner meg igjen av noe av det du beskriver. Jeg synes ikke du er urimelig i det hele tatt! du har masse å styre med og er langt på vei, og dette må kjæresten din respektere. 23 er ikke så ungt til å få barn, og jeg tror nok han vil endre atferd betraktelig når babyen kommer, og sette ting i perspektiv på en helt annen måte. Jeg skjønner godt at du vil ha kjærestetid, det skulle bare mangle!! Synes du skal sette deg å ta en prat med han om hvor mye dette sårer deg, og at du ikke vil nekte hsn å være sosial, men at du ønsker at han prioriterer deg også! Lykke til!!

[Dark Angel]

Inngå avtale. Si at en dag i helga er din dag. Snakk fremover. Spør hvilken far han har tenkt å være, hvordan han ønsker å bidra som far, for selv om det skulle bli slutt, er han ikke bare fri til å forsvinne ut av livet deres. Si at du har lov til å være sliten fordi du er gravid, nesten alle gravide er slitne.

 

Når babyen kommer, hvis han fortsatt er tilstede, vil han skjønne hva det vil si å være trøtt og sliten... Og angre på dagene han kastet bort som han kunne kost seg med deg alene.