Bør jeg sykemelde meg?

[Anonym bruker]

Jeg er så vanvittig sliten av alt!

Det føles som om jeg svømmer for livet for å holde hodet over vannet, likevel strekker jeg ikke til!

Har en veldig ansvarsfull jobb, to små, en mann som prøver å hjelpe til, men som ikke er så flink som han tror, et hus jeg aldri klarer å holde i sjakk. Jeg har aldri tid til meg selv, og jeg ble syk for et år siden .(kronisk livslang alvorlig, men fullt mulig å leve greit med)

 

Jeg har gått ned 17 kilo det siste året, og all energi og livsglede er borte. Det er lenge siden jeg kjente lykken bobble i magen.

 

Jeg er en typisk "flinkis" som står på til jeg stuper, og jeg sier aldri nei. Det føles som om jeg er full av adrenalin til enhver tid, og jeg holder dagen oppe på kaffe og snus.

 

Det er mannen min og familien min det går utover at jeg er så sliten, og jeg har mye dårlig samvittighet for alt jeg ikke rekker, både med familien, jobben, mannen min osv osv..

 

Det er så ille at jeg håper at jeg skal bli syk, så jeg kan ligge i sengen. Et lite beinbrudd hadde passet meg veldig fint..:-/

 

Også får jeg dårlig samvittighet for å tenke sånn, det er folk som har en mye mer slitsom dag enn meg, som klarer seg helt fint..

 

Nei, jeg vet ikke jeg.. Jeg biter tennen sammen og svømmer videre..

[Anonym bruker]

Det er ikke du som sykemelder deg, men legen i så fall.

 

Forøvrig høres det ut som om du bør gå ned i stillingsprosent, i stedet for sykemelding.

Er du sykemeldt, så er det jo påan igjen når du er tilbake i jobb. Du må tenke på hva som kan fungere over tid.

 

[Anonym bruker]

Ja, det veit jeg da, men jeg blir sykemeldt på et blunk om jeg forteller hvordan jeg har det, pga min sykdom, undervekt, smerter osv osv..

 

Jeg tenker at om jeg bare får litt tid på meg til å komme ovenpå, over ei kneik, så blir det bedre etterpå.. Og kanskje mannen min forstår at jeg virkelig ER sliten, ikke bare syter og klager..

 

Men jeg er muligens for ærekjær til å be om det.. Det er litt å tape ansikt, utad. For mine kolleger og omgivelser er jeg "superkvinnen" som klarer alt..

Sukk

[Anonym bruker]

Hei,

kjenner meg veldig godt i det du forteller. Min historie er nesten lik bort sett fra at jeg med min sykdom har fått en 50% sjanse for overlevelse. Dette har gjort at jeg har tenkt mye over hva som er viktig i livet. Hva vil jeg bruke de siste måneder/år om det kommer til det. Svaret er enkelt: barna.

 

Hvilken rolle spiller det om huset roter, om hagen er full av ugress eller om vi ikke har nyeste og fineste biler, leker osv. Det som er viktig og det som vil bli husket av barna er tiden sammen med mamma og pappa. Kjærligheten og tiden som dere har delt. Om det er en is på brygga eller en ferie til Disneyland spiller ingen rolle.

 

Du må lære deg å si nei. Si fra når du ikke har tid/overskudd til å gjør ting (nå tenker jeg spesielt når andre spør). Ingen kan (eller er) være superflink hele tiden og altid.

Du må øve deg i å finne gleder i de små ting: barnas latter, små kyss bare solens varme. Det er der ekte glede og lykke finnes.

 

Må si meg enig i anomyn over: du burde nok overveie om ikke en lavere stillingsprosent ville være bedre for deg. De fleste klarer å stramme inn økonomien.

 

Du må tenke på deg selv. Dine barn skal helst ha en mamma i mange år enda og slik du holder på nå øker risikoen for du blir virkelig syk. Vi mammaer sette ofte vår barn først, men vi må ikke glemme å passe på oss selv slik vi har overskudd og evne til å ta oss av barna vår best muligt.

 

IKKE bit tennene samme og svøm videre. Dette kan du og må du ordne opp i nå før ting blir skjikkelig ille.

 

Lykke til. Håper alt ordner seg for deg.

[Anonym bruker]

ja, du bør snakke med legen din. prøv å få en, kanskje to, uker sykemelding. slapp litt av, få hodet på plass og så kan du sette deg ned å vurdere en litt lavere stilling... kanskje du får til å sette opp en liste over hva som må gjøres hjemme, og hvem som skal gjøre det... har du barn som er gamle nok til å høre sannheten, kan du sette deg ned med de og si at nå er mamma sliten og trenger hjelp av alle sammen.

 

lykke til

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg sånn igjen! Når "drømmen" blir å bare få ligge i senga en dag ... Har også ansvarsfull jobb, som jeg har mistrivdes i den siste tiden. Har vært helt tappet for energi, tiltak og arbeidsglede - noe som selvsagt er superviktig i den jobben jeg har. Jeg har etter laaaang tid endelig fått meg ny jobb, men samtidig har jeg også fått svar på noen prøver som viser at jeg KAN ha en alvorlig sykdom (det må flere prøver til). Snakk om timing! Så da gikk jeg rett i veggen ...Hadde jeg blitt i jobben, hadde nok sykmelding vært en løsning i en periode, men over tid, så bør man vurdere stillingsprosent eller om arbeidsgiver kan tilrettelegge for en "enklere" jobb (hvis det går). For meg nå må jeg bare prøve å bite tennene sammen og klare meg ut tiden i gammel jobb og forsøke og klare meg i ny jobb og håpe at det ikke er noen alvorlig sykdom og at jeg klarer å holde psyken og energien litt oppe. Det er tungt ....!

Lykke til med alt.

[lille frø, mor til to]

Det høres ut om du er i en motbakke akkurat nå.

Typisk flinkisser at man går på en liten smell i ny og ne.

Synes du skal snakke med legen din, forklare situasjonen så blir du sykelmeldt for en periode. kanskje gå ned til 50%?

Slik at du kommer deg opp igjen.

Synes ikke du skal gå ned i stillingsprosent med en gang, det kan du vurdere senere.

Tenk også på om det er noe du kan gjør for å lette situasjonen din litt?

 

God bedring, det går nok bra.

[Anonym bruker]

Jeg syns ikke du skal gå ned i stillingsprosent og måtte stramme inn økonomien. Er du syk og så sliten som du beskriver så kan det godt være lengen din sykemelder deg. Hvorfor skal du straffes økonomisk for det?

 

Snakk med legen din. Noen uker med pause, så er du sikkert fit for fight igjen! Alle kan gå på en smell!

 

Min søster har akkurat gått på en smell. Hun var fullt sm i 8 uker, og har nå jobbet 50% en laaaaang stund. Nå er hun rastløs og skal i full jobb igjen fra juni:))

 

LYKKE TIL!

[Anonym bruker]

En sykemelding varer ikke evig og sliter man med jobben sin bør man tenke langsiktig.

 

Jeg fikk kronisk sykdom for 9 år siden og prøvde å fungere i en 100% stilling. Det gikk ikke så jeg fikk meg en 80% stilling. Over tid gikk ikke det heller så nå har jeg funnet meg en 67% stilling og alt går så mye bedre.

Greit vi får inn mindre penger , men det er ikke det viktigste i livet.