veldig lei meg. Vanskelig situasjon

[Anonym bruker]

Bor i utlandet sammen med samboer og 3 barn i alderen 8-2. Nå går forholdet ganske dårlig men hva gjør man da? Kan jo ikke flytte hjem til Norge når man har felles barn. Jeg har ingenting her. Ingen jobb, ingen nære venner osv. Jeg mester språken ganske greit nå, men det blir mest overfladisk. Samboeren reiser mye i jobben men er flink far og barna har et godt forhold til han, så kan ikke bare ta de med meg å reise heller...

Føler at jeg er "stuck"...

 

Noen som har vært i samme situasjon?

[Gjest ->>-]

Du er stuck.

 

Du kan jobbe for å skape deg et nettverk der og gjøre deg kvalifisert til en jobb?

[Anonym bruker]

Jeg har utdannelse og er kvalifisert til å jobbe i det landet jeg bor i. Det er ikke det... men savner familien min. Det er ganske langt hjemmefra. Huff..

[Anonym bruker]

Hei Hi,

vet du hva? Jeg trodde det var mitt innlegg, jeg er i akkurat samme situasjon som deg. Langt borte fra mitt og mine, stuck i et velkjent men likevel ukjent land, ingen venner kun bekjentskaper, ingen jobb, tre barn.

 

Jeg er i ferd med å gi opp, jeg føler ikke at dette er noe som jeg kommer til å klare. Jeg er nedbrutt og sliten og føler meg utrolig alene.

 

Jeg vet at det er en mulighet for meg å dra hjem, men føler det er feil å gjøre det - i forhold til barn og pappan. Men han har sitt liv, er ute og koser seg med kompiser, tjener bra og lever livet. For meg er det helt motsatt.

 

Jeg har jobbet og jobbet for å skape meg et nettverk, men det funker bare ikke. Blir sånne overfladiske bekjentskaper, for folk har tydeligvis nok med seg og sitt.

 

Tør jeg spørre hvor i utlandet du befinner deg?

[Anonym bruker]

Huff, det var ille å høre at du har det på samme måte. Har du bodd der i mange år? Kjenner tårene presse på nå..

 

Jeg vurderer faktisk å reise hjem..men vet ikke om jeg kan, juridisk sett..Og så er det det at barna er veldig knyttet til faren sin. Det er ikke noe voldelig forhold eller noe sånt, bare at vi ikke har det så bra. Heller ikke så fint å tenke på at moren min savner meg veldig og jeg har konstant dårlig samvittighet..

 

Jeg har også skaffet meg et overfladisk nettverk men det er i Norge jeg hører til.

[Anonym bruker]

Jeg har nettopp grått men jeg kjenner at idag sitter tårene lett. Det er helt utrolig at det sitter noe i akkurat samme situasjon som meg, eller nesten.

Trodde jeg var den eneste...

 

Vi var aldri gift, og eksen har ikke så voldsomt nært forhold til sine barn. Han synes det er koselig og sånn, men tenker mye på å gå ut med kompiser, karrieren sin og slike ting. Barna kommer i andre rekke.

 

Vi hadde vel et ganske komplisert forhold. Han har manipulert og oppført seg idiotisk i mange mange år, og jeg sitter igjen ganske alene og sliten. Men han klarer fremdeles å klage på sin egen situasjon, når han faktisk har (nesten) alt - i forhold til meg.

 

Jeg bor i Europa, har følelsen at du bor lenger unna. Jeg vet at familien ønsker meg hjem, men jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre. Hadde mannen min sagt at det var greit, hadde jeg dratt på flekken. Men det spørs vel om han klarer å være så stor og "gavmild" av seg.

 

Jeg snakker språket også, men pga barnepass o.l. er det ikke bare bare for meg å jobbe. Svigerfamilien min er heller ikke noe særlig til folk. Tror de er flinke og snille, men de har heller aldri skjønt det med å gi til andre.

 

Dette er en helt jævlig situasjon, skjønner så veldig godt hvordan du føler deg. Har ingen råd, vet bare at det faktisk ikke "bare" er å skaffe seg et nettverk som kan stille opp og gi deg den tryggheten du så sårt trenger.

[Anonym bruker]

I din situasjon tror jeg nesten at det er lettere å dra..Eller tar jeg feil? Er det noe du seriøst vurderer? Du bor jo i Europa hvilket vil si at mannen din fortsatt kan se barna ganske ofte. Tror du at du kan, juridisk sett? Høres vanskelig ut med en manipulerende mann i tillegg.

 

Mannen min er snill, og vi har hatt et bra forhold, det er mest at jeg mistrives så enormt i det landet jeg bor. Og nå som vi har problemer i forholdet er det liksom ingenting som gjør at jeg vil bo her.

Jeg hadde dratt uten tvil, om det juridiske hadde vært i orden og mannen min hadde hatt et mindre nært forhold til barna. Litt paradoksalt at et godt forhold mellom far og barn skal være et hinder på noen som helst måte, men jeg må ta hensyn til barna..

 

Det høres sikkert ut som jeg er enormt egoistisk, men barna har ikke godt av å ha en ulykkelig mor heller. Og i Norge har vi stor nettverk, venner og familie. Her er det bare oss. Dag ut og dag inn, bare oss 4 og mannen.. ingen familie i nærheten eller noe sånt.

 

Helt riktig at det ikke er bare bare å skaffe seg et nettverk. Er kulturforskjellene store nok blir forholdene overfladiske. Som regel snakker jeg ikke med noen andre enn barna og kassadamen e.l i løpet av en dag, og mannen på kvelden da når han kommer hjem fra jobb. Jeg gråter masse...

 

Ble du gravid uplanlagt? Det ble nemlig jeg. Har aldri hatt noe ønske om å bo permanent i utlandet.. Også plutselig ble et barn til tre.

[Anonym bruker]

får ikke opp det siste svaret...

[Anonym bruker]

Ja det virker kanskje lettere for meg å dra. Men det er ikke lett likevel. Jeg vurderer det seriøst, vet at jeg kan dra nesten på dagen, men jeg har jo et ansvar overfor barna og pappaen om å gjøre dette "riktig". Juridisk vet jeg ikke om jeg har lov, men jeg har eneansvaret for ungene - juridisk sett. Og tror at dette holder, men har ikke undersøkt ordentlig.

 

Eksmannen min har nesten to personligheter. En snill og god og morsom, en manipulerende, selvmedlidende, uten empati og forståelse for andre. Jeg har blitt rådet av mine venner men også av tante og onkel til min eks til å flytte til Norge, for der har jeg en fremtid jeg kan bygge på.

 

Men jeg har blitt indoktrinert av mannen min så lang tid om at jeg ikke klarer meg alene, er altfor avhengig av familien min, at jeg er egoistisk og uten empati osv osv, at jeg føler at jeg gir opp for fort om jeg flytter nå. Føler at det er moralsk riktig å gi oppholdet her en sjanse, selv om jeg griner inni meg når jeg tenker på det.

 

Jeg ble ikke uplanlagt gravid. Vi har t.o.m. bodd i Norge i mange år. Men sist gang klarte han å "lure" meg tilbake til sitt land, med lovnad om at alt skulle bli så bra, alle var velkomne til å besøke, vi skulle tilbake på ferier osv. Og så fort vi var på plass her, var alle løftene glemt og Norge forble et drittland han hadde kastet bort år i. Han konsentrerte seg om karrieren sin, jeg om barna. Og årene gikk, helt til jeg skjønte at det nesten var en slags "syk" mann jeg var sammen med, som oppførte seg helt utrolig slemt og sa mye slemt/dumt til både meg og barna. Og så var han blid igjen. Av og på hele tiden. Jeg ante ikke når han kunne "klikke" og det har slitt livsgnisten ut av meg. Helt til jeg klarte å si stopp og komme meg ut.

 

Nå er han bare koselig og snill, det fromme lammet. Men jeg stoler ikke på at det varer, plutselig er han i gang igjen.

 

Jeg har også dager hvor jeg føler meg så altfor ensom. I to helger nå har han faktisk tatt barna på overnatting (etter to måneder hvor han unngikk temaet) og jeg blir sittende alene for meg selv. Mange her nede vet om situasjonen min, men ingen gjør noe for å "hjelpe" meg. Det er jammen ikke lett å be om en kinotur f.eks. med noen, eller bare ut en liten tur på byen, når man vet at de har nok med sitt og er nok ute rett som det er og ikke har det savnet selv.

 

Jeg gråt også mye før. Nå kommer det i puljer når jeg har det skikkelig dårlig. Det er godt å få det litt ut da.

 

Hva sier mannen din om hvordan du føler deg? Har han forståelse for det, er det noe han kan gjøre for å hjelpe?

[Anonym bruker]

Vet du, jeg må dra nå for jeg må hente de to eldste på skolen. Men jeg skriver mer seinere så supert hvis du leter opp dette innlegget neste gang du er her inne. Var godt å få "snakket" med noen i samme situasjon, eller ganske lik situasjon iallefall.

[Anonym bruker]

Ja, skriv videre her du. Jeg leter opp igjen. Kos deg med barna dine og ha en litt fin dag i hvert fall!