Kjenner jeg blir lei meg av holdningene til noen folk her inne

[Anonym bruker]

Bare fordi man lever i et forhold trenger man ikke dømme de som har gått gjennom et brudd nor og ned.

Da tenker jeg på i forhold til nyfamilier.

Selvsagt er det best for barn å få bo med mor og far om det er slik at mor og far klarer å samarbeide og ha et bra liv sammen.

Jeg har vokst opp i et hjem med utrolig dårlig stemmning til den grad at jeg omtrent bodde hjemme hos bestevenninna mi fra jeg var 10 år.

Selv om det ikke var hentydning til vold eller høylytt krangling hjemme hos oss. Men med to ulykkelige foreldre som ikke pratet sammen og bare eksisterte i samme hus. Mamma ar lei seg og ble fort sint, Pappa var lei seg og sa og gjorde minst mulig med noen som helst.

Jeg hadde derfor ikke noe forhold til noen av mine foreldre.

Det hadde nok ihvertfall ikke kunnet vært stort værre om de hadde gått fra hverandre og eventuelt funnet nye partnere.

 

Men når det er sånn at mor og far ikke kan bo sammen lengre.

Så er det her inne en del som tydeligvis mener at man da skal leve uten ny partner til barna er voksene. Og mener at vi som velger forhold med ny partner skader barna våre.

 

Jeg har vært alene med mine barn i flere år nå. Minste var bare noen mnd gammel da jeg brøyt ut. Jeg brøyt ut fordi far hadde en personlighetsforandring etter en skade som gjorde han aggresiv og voldelig. I tilegg til lat og allt det andre man kan slite med.

Jeg gikk da han nesten skadet barnet vårt og han har minimal kontakt med barna.

Jeg har en kjæreste nå han har også barn. Jeg tar ikke lett på det å skulle bli stemor til disse barna og han tar ikke lett på å skulle bli stefar til mine. Det er en stor oppgave. Og på ingen måte en enkel oppgave.

Vi har snakket mye om det, tatt opp sitvasjoner vi vet andre har vært gjennom, hvordan løser vi det hvis det skjer eller det skjer.

Hvordan snakker vi med barna om det som skjer, hvordan ivaretar vi best at alle føler at det er deres hjem når vi flytter sammen og at alle føler seg hjemme og frie til å være seg selv.

 

Jeg er veldig opptatt av at barna mine og barna hans skal komme godt ut av dette. Og jeg har sett mange eksempler på ny familier som funker utmerket når man bare tar tid til å kommunisere og at man ikke utestenger noen.

Så jeg kjenner det er sårt når folk kommer med meninger som at jeg skader barna mine når jeg går inn i et nytt forhold.

Selvsagt hadde jeg ikke valgt å bo med en mann som barna mine mislikte eller hatet, en mann som ikke var snill med barna mine eller som ikke var intresert i å tilrettelegge slik at vi alle er en familie.

 

Jeg ser ikke at det skulle være best for barna mine om jeg satt livet mitt på hold til jeg var nesten 50 år. (jeg var 30 da jeg ble alene) Fordi jeg var så uheldig at pappan deres som var en snill fantastisk mann fikk en skade som gjorde at han ikke lengre kan være i livet vårt.

At det hadde vært best for barna mine å vokse opp uten en farsfigur i livet sitt bare fordi han ikke er pappa men stefar.

 

Selvsagt er det skadelig for barna om man tar en person inn i livet deres som hater dem, som er slem mot dem også videre. Det er jo like skadelig det som om jeg hadde blitt med mine barns far og utsatt dem for dette fra han.