Skal jeg gå tilbake til barnefar?

[Anonym bruker]

Jeg og barnefar gikk fra hverandre for 1 år siden.

Vi tar det begge svært tungt at barnet vårt er et skilsmissebarn, og ikke får vokse opp sammen med mor og far.

Det var jeg som valgte å gå. Hadde truffet en annen også, noe som gjorde det å gå ( hadde tenkt på det i 2 år ), mye enklere.

For min del er gresset grønnere på den andre siden. Denne mannen og jeg er koblet på samme frekvens, vi snakker samme språk, han gir meg ro.

Han har møtt vårt barn og er fantastisk med dette barnet, han har ingen selv, men for ham er det ( når han har vært her ) en selvfølge å stå opp med barnet mitt, gjøre husarbeid, leke med sønnen min, handle klær og leker til ham osv. Han elsker meg så høyt, og jeg tror han også elsker barnet mitt tilnærmet like mye.

 

Men, på en annen side så ønsker jeg meg tilbake til barnefar.

Han ønsker meg også tilbake.

Jeg har fortvilt i nå snart et år, veid for og i mot, savnet ham, samtidig som jeg har det så godt med denne mannen.

Jeg og barnefar er ikke på samme frekvens når det gjelder kommunikasjon osv. Han er en svært egenrådig person, og nyter godt av at jeg er en person som alltid stiller opp for andre, og aldri kan si nei.

Jeg gjorde det meste.

Jeg og snart vi, er nå til samtaler på familievernkontoret. Jeg kommer aldri til å gå tilbake dersom jeg ikke ser noen tegn til endring.

Han er en person som tenker mye på seg selv, og skal helst ha.

Mine følelser når vi er sammen er mer basert på familielivet vi hadde, familietingene vi gjorde, hans familie etc, fremfor han som person.

Men, nå og da kan jeg savne ham.

 

Jeg har barn med ham, og jeg ønsker så at det skal fungere. Men, jeg dør innvendig med tanken på at jeg ikke skal oppleve et hverdagsliv hvor jeg blir sett, får en klem, er en hyggelig tone, og får muligheten til å leve med en mann som ser meg, slik denne andre mannen gjør.

 

Jeg er nesten villig til å slette meg selv ut for barnet mitt, jeg levde i så mange år uten å bli annerkjent for noe, tatt hensyn til, vist kjærlighet osv.

 

Allikevel er jeg villig til å gå tilbake.

 

Så JA, det er kjempevanskelig med samvlivsbrudd!!! Hører gjerne noen råd

[Anonym bruker]

Slik du beskriver disse mennene så er det galskap å gå tilbake til barnefar...når du har det så bra, og han i tillegg er en super stefar! Du kommer til å lengte deg syk når hverdagen med barnefar setter inn, og du ikke blir vist den kjærligheten du har nå.

Hvis du fortsatt var sammen med barnefar i dag så hadde det vært noe annet, jeg synes ofte at mange gir opp for lett. Men bruddet har jo vært et faktum i en lang periode allerede, og da synes jeg ikke du skal ofre deg selv for å gå tilbake til en situasjon der du vil bli ulykkelig.

[Anonym bruker]

Takk for ditt innspill!

[Anonym bruker]

Barnet ditt har det bedre med en lykkelig mor som ikke bor med far, enn en deppa familie som bor sammen.

 

Ikke vurder det en gang, og for all del; ikke ha dårlig samvittighet! Vit at barnet ditt har det bra der du er nå, og heller vær stolt over at du også har det bra.

[Anonym bruker]

Men jeg tenker så mye enklere det vil være for barnet vårt om vi bor sammen, så mye mindre å forholde seg til osv.

Og etablere seg på nytt i samme område som barnefar gjør meg også kvalm.

 

Huff, for et dilemma!

[Gutta er ute og puppene henger]

Sånn som du fremstiller dette er jeg med 100% sikkerhet kan si at det kommer til og bli brudd mellom deg og bf om du velger og gå tilbake til ham. Og då gå igjennom dette nok en gang.

 

Du sier at bf hadde lyst og gå fra deg i hele 2 år før han gjorde det, hvorfor vil han plutselig ha deg tilbake nå?

 

En person som er egoistisk av natur er det vanskelig og forandre, kanskje han klarer det i små perioder, men resten av livet? Neppe!

Hva om dere blir sammen igjen og så kommer den berømte hverdagen der bf igjen viser sitt samme jeg, du må ta deg av barnet og han gjør som han vil.

Du kommer til og angre deg i hjel som lot en flott stefar og mann forsvinne...Hva skal du gjøre da?

 

Nei la fortid være fortid og se heller lyst på fremtiden sammen med en fantastisk mann og ikke minst barnet ditt;) Kanskje får du og den nye mannen barn sammen? Du vert ivertafll at han er flink og kjærlig med barn og vet at han kommer til og bli en super pappa, at du har ne mann som vil stille opp for barna og gir like mye som deg;)

[Anonym bruker]

Tror det var HI som tenkte på å gå i 2 år, ikke han....

 

 

Jeg hadde det på samme måte som deg, HI. Fant en flott mann (på nett, hehe) og valgte å gå. Hadde da tenkt på det i nesten 1 1/2 år, da jenta vår var nyfødt. Det var da jeg virkelig innså at vi absolutt ikke var på nett.

 

Min nåværende mann er FANTASTISK! Jada, vi har våre ting vi også, men vi snakker sammen. Det å faktisk kunne sitte i sofaen på kvelden, se en film, holde hender, og SNAKKE... jeg kan ikke beskrive hvor god den følelsen er.

 

Barnefar er og var idiot. Tenkte bare på seg selv, akkurat som din. Han ønsket meg tilbake lenge, men for meg var det aldri et tema.

Hvorfor velge nest best når man kan få best?

 

Enig med de over som sier at det er bedre at du er lykkelig, enn at du ikke er det for at barnet deres skal bo sammen med mor og far. I en ideel verden er det jo flott, men realiteten er nå engang sånn at ikke alle passer sammen for alltid...

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Kva ha banefaren hjort mens det har vert slutt ?

[Anonym bruker]

Tro meg, barnet ditt har det bedre som skillsmissebarn, enn at du går tilbake til en mann som ikke er mannen i ditt liv. Du skal ikke "utslette" deg selv, det gjør ingen lykkelig.

Jeg tror du har skutt gullfuglen i forhold til den nye kjæresten din, hold på ham du, og jobb for å ha et godt vennskapelig forhold til han som er far til barnet.