skammer meg, men...

[Anonym bruker]

jeg angrer på at jeg ble mor nå. Er 22 år og er sammen med barnefar. Barnet hadde kolikk i 5 mnd. og ble lagt inn på sykehus med diverse på både henne og meg. Hun har alltid vært en misfornøyd unge, skriker stort sett hele tiden. Hun er 1 år nå og jeg har ikke følt den morsgleden ALLE snakker om enda:(

 

Føler jeg ikke fortjener å ha barn. Men det er så slitsomt, mesteparten av tiden er jeg alene med henne(er enda i permisjon) og jeg får ikke gå på do uten at hun kravler opp etter doet og skaller seg gul og blå Ikke får jeg spise heller, gått ned 10 kilo på 2 mnd......

Hun krever oppmerksomhet 10000% av tida...jeg er så sliten!

Nytter ikke å sette henne i lekegrind, da hyler hun...sove gjør hun i 15 min om dagen.....

 

hjeeeeelp før jeg blir helt kokos!Jeg prøver å være positiv selv om hun er sur, men av og til bare klarer jeg ikke og jeg kjefter på henne hvis hun gjør noe galt(grusom mor).....

 

Noen tips?

[Anonym bruker]

Hei kjære deg! Det høres ikke noe greit ut. Du bør ta kontakt med legen din eller helsesøster. Det er mulig du har en fødselsdepresjon (som kan behandles!) Hvis ikke er det annen hjelp og støtte og få fra lege/helsesøster.

[Anonym bruker]

Hei:) ja helsesøster mente også jeg hadde fødseldepresjon....snakket en gang med psykolog, men ikke noe mere....har grått flere ganger til helsesøster, men vet ikke om det er mere hjelp å få jeg gråter hver dag, flere ganger for dagen....og skammer meg SÅ når jeg blir sint på henne!

[Anonym bruker]

Kontakt helsestasjonen og be om hjelp. Gjerne av barnevernet. Høres ut som du trenger både veiledning og avlastning.

[Anonym bruker]

barnevernet?nei gud det tør jeg ikke...hva kan de gjøre?

[Anonym bruker]

Det kan til tider være tungt og vanskelig å være mor. Spesielt om barnet gråter mye, er syk eller veldig avhengig av deg. Kanskje du har noen som kan gi deg litt avlastning? Hadde nok vært godt for deg med noen timer for deg selv. La barnefaren ta barnet med ut noen ettermiddager og noen timer i helgen. Bruk ikke denne tiden på husarbeid, men på å slappe av, ta et varmt bad, gå på kafè med venninner, lag deg noe godt å spise, les en god bok og bare bruk tiden på deg selv.

 

Når det gjelder å gå på do og spise så er dette ting du må gjøre. Om hun skriker i lekegrinden, så må hun bare gjøre dette mens du gjør det du må (spise og gå på do).

 

Siden hun er ett år sitter hun vel ved bordet når dere spiser, da kan dere jo spise sammen.

 

Hvis det er som du sier at hun skriker og er misfornøyd hele tiden så bør dere få barnet undersøkt. Kanskje hun har noen plager, matallergi som kan gi vondt i magen, låsninger i nakke/rygg som gjør det ubehagelig å ligge og bevege seg?? Ta barnet til lege og fysioterapeut e.l.

[Anonym bruker]

Barnevernet tar ikke fra deg barnet, om du tror det. Men du får veiledning og også avlastning. De kan hjelpe til med mye!

 

Husk at jo mer sint og sur du er på henne, jo mer misfornøyd og ulykkelig blir hun.

[Anonym bruker]

Hei igjen. Så fint at du selv har bedt om hjelp! Det krever styrke og viser at du erkjenner at du trenger hjelp for at både du og barnet ditt skal få det bedre. Fikk du ikke tilbud om å komme tilbake til psykologen? Det er helt klart mer hjelp å få. Om ikke helsesøster kan hjelpe deg synes jeg du skal gå til legen og fortelle om situasjonen din. Har du en lege som du synes det er greit å snakke med? Utover dette høres det ut som du kan trenge avlastning. Om du får tid til å være litt for deg selv vil du trolig få mer energi og oppleve mer glede over å være sammen med jenta di når hun kommer hjem igjen. Har du foreldre/svigerforeldre som kan avlaste deg? Om ikke hva med samboeren din? Du burde kanskje også vurdere å søke barnehageplass og selv begynne i jobb snart. Denne avvekslingen kan kanskje også hjelpe dere. Du må snakke med han og fortelle hvordan du har det og at han må hjelpe mer til.

[Anonym bruker]

12.55 her. Ser at noen har foreslått at du skal ta kontakt med barnevernet. Om du kontakter barneverntjenesten og ber om hjelp kan de evt. finne et besøkshjem til datteren din. Da er hun hjemme hos en familie ca. hver tredje helg alt etter hvordan behovet deres er. Du kan også evt. få støttekontakt til barnet ditt en ettermiddag i uken. Det er forskjellig hvordan de gjør det, men de tilpasser støtteordningene til ditt behov. Videre har de mye kunnskap og erfaring og kan veilede deg og din samboer. Ønsker deg masse lykke til og håper at du er sterk nok til å ta kontroll over situasjonen. Det vil trolig gi dere et bedre utgangspunkt for en bedre fremtid.

[3 nøtter til Askepott]

Hvis du er sammen med barnefar, hvorfor passer ikke han ungen mens du hviler deg og lager deg mat?

Selv om du er i permisjon betyr det ikke at du skal ha ungen hele tiden.

[Anonym bruker]

barnefar er på jobb fra 06.00 til 19.00 og da er hun lagt seg:( han har fri litt tidligere noen dager, men han går sjelden ut med henne...

 

pga andre sykdommer tidligere er hun blitt sjekket ganske grundig, men jeg tror egentlig hun er så avhengig av meg at det er det som gjør at hun er misfornøyd og gnåler:( hun vil være oppå meg hele tiden, nekter å leke mere enn 2 minutter alene osv.....hyler om jeg ikke tar henne osv osv osv.....jeg er lei...

 

vil ikke mase på familien vår angående barnepass, de kommer når de vil, alle besteforeldrene er i full jobb i tillegg.....

[Anonym bruker]

Det det har ikke noe med din alder å gjøre. Jeg fikk en like "vanskelig" unge og jeg var 31 år da jeg fikk henne.

Hun er nå snart 6 år og enda en håndfull og vel så det.

[Anonym bruker]

Slenger meg på de andre som har svart deg, og anbefaler deg å be barnevernstjenesten om hjelp. De ønsker ikke å ta barn fra foreldrene, og gjør det heller ikke hvis det ikke er tvingende nødvendig. Tvert imot gir de hjelp til foreldrene for å forhindre at det skal gå så langt at barnet må flytte.

 

Du er nok kommet til et punkt der din datters problemer har vokst deg over hodet, og du trenger hjelp til å takle både henne og dine egne reaksjoner, før relasjonen mellom dere blir varig skadet.

 

En annen ting: kanskje barnevernet kan skaffe deg barnehageplass, slik at du får hvile noen timer hver dag.

 

Lykke til, håper du får den hjelpen du trenger

[Anonym bruker]

men jeg føler det er så flaut med barnevernet osv...liten plass og de som jobber her for barnevernet kjenner familien vår...tør ikke:( eneste jeg kan gjøre er å prate med helsesøster....vil ikke at hun skal ha en sur og lei mamma:( vil ikke bli husket slik....men hun pusher meg helt til det ytterste av det ytterste...hun er mye "snillere" når pappaen har henne...

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg føler meg deg, jeg har også en datter hun er rikitgnok 5år nå men var og er fremdeles ett krevende barn, spesielt når hun var 1-2år.

Hun gråt ikke, var alltid glad men utrolig aktiv og oppmerksomhetsyk.

Har du søkt datteren din inn i barnehage?? Min datter begynte i barnehage da hun var 15mnd og hun elsket det, endelig fikk hun springe fra seg med andre barn.

Og når det gjelder typen din så bør han absolutt våkne opp å tre til så mye han kan! De dagene han har fri bør han stå opp med henne, ta henne med ut å leke og evt legge henne for kvelden slik at du er mer opplagt til de dagene han er på jobb! Han har vel fri i helgene?

Det er jo ikke rart at datteren din er avhengig av deg når hun ikke er med faren sin så ofte, han bør jo også tenke at jo mer tid han bruker på barnet sitt jo mer knyttet vil han bli til datteren sin og hun til faren sin.

Du har kanskje født barnet men dere er 2 stk om ansvaret, og det gjelder om du er ung eller ikke!

[Anonym bruker]

Hei hei... Det er pyton når man er sliten og nesten ikke orker ungen.

 

Men jeg lurer på en ting; skal hun i bhg snart? Jeg fikk to tette, og han minste var veldig krevende. Heldigvis ikke kolikk og sånn, men protest og skriking hver gang han skulle skifte bleie, klær + + +. Ble litt gal innimellom. Og han protesterte i ett. Det var ikke vi vant til som hadde hatt en VELDIG enkel førstemann...

Jeg var også mye alene med ungene grunnet hans jobb og helse i den perioden, og jeg husker jeg GLEDET meg til å begynne på jobb igjen, og la de i bhg ta noen kamper med han... og det hjalp faktisk!Når man slipper kampene HELE døgnet tåler man mer. Og man kjenner at man savner dem også!

Hvis hun ikke skal i barnehage snart, så kan hun kanskje få trillepike en liten økt om dagen.. der du bare kan hvile hodet.. (Jeg husker jeg låste meg inn på do.. og satt og leste og alt lenge.. og om ungene maste da, var det bare å henvise til pappaen.. jeg ville ihvertfall ha fred på do!!!!)

 

Har du godt med penger, kan du få deg Au Pair

[Anonym bruker]

Ville søkt henne i bhg. Om ikke annet for to ganger i uka. Slik at du får ta igjen pusten og savne henne. Og hun får lære seg å leke med andre barn og å lære å leke alene.

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg er IKKE 22, og var ikke det når jeg fikk barn heller, MEN begge mine (tette) har vært som din lille frøken.

 

Jeg har tatt litt på sånn "learn as you go", og følgende tips for umiddelbar virkning har jeg; BÆRETØY. Ja, nå er hun blitt stor, men sleng henne på ryggen i en MT eller tilsvarende. Da blir nærhetsbehovet dekket.

Hvis hun har lært å gå, GÅ. Ta henne med på tur, og finn gleden i det. Ikke legg opp til lange turer, men kanskje bort til svingen i gata for å plukke en blåveis eller tre. La henne lukte, fortell hva alt dere går forbi på veien heter, få henne til å gjenta det hun klarer. (språkutvikling)

Desto mer du engasjerer henne i utviklende aktiviteter, desto større er sannsynligheten for mer søvn på dagtid også! (vinn vinn!)

 

I tillegg må jeg legge til at det var mange ting jeg aldri fikk til slik jeg ønsket med mine to små, som skikkelig hvil på dagen. Det ble med en liten dupp to ganger frem til de sluttet med sovingen. Men ta fokus vekk fra de tingene som ikke er bra og over på det som ER bra. Det hjelper masse.

Jeg hadde i tillegg moderat til alvorlig depresjon med eldste og mild med nummer to. Det er kjipt nå i ettertid å se hva jeg føler det har kostet meg av glede for å ha blitt mamma. Men husk, det er ikke gull og glitter og barne fantastisk med baby! Det må man bare legge fra seg dersom det har vært håpet og forestillingen. Spennende, utfordrende og fantastisk, ja. Men ikke gull og glitter...

 

Jeg er enig med de over her som anbefaler deg å ta kontakt med barnevernet, eller hva med kanskje disse "FamilieStart" eller hva de heter? Få litt veiledning og noen gode pointere derfra...

[Anonym bruker]

Hva jobber BF med og hvor gammel er han?

[Anonym bruker]

barnefar er 30 år og er sjef, men vil ikke si mere, har venninner her inne som kan kjenne meg igjen:)

 

han står opp med henne noen ganger når han har fri, og jeg kjenner det er helt hæææærlig da å se henne igjen!MEN så fort hun hører eller ser meg blir hun sutrete og skal til meg....sutre sutre sutre:P

 

Jeg danser med henne og prøver å ha det gøy, men jeg kan ikke danse i timesvis:P må være grenser...

jeg er mye svimmel og vondt i hodet om dagene også(stress og matmangel?)...og det gjør meg enda surere når jeg først blir sur:( ikke greit med 2 med veldig temperament... føler meg så slem mot henne!

 

Hu skal begynne i barnehage etter sommerferien:) håper det blir bedre da....

[Anonym bruker]

Hei! Jeg var i nøyaktig samme situasjon for et år siden, og visste ikke min arme råd.

Ungen min startet med kolikk og var sutrete de første 14 mnd. Jeg kunne ikke gå en meter bort fra henne før det var krise og hun skreik og hylte som om det skulle stå om livet.

Jeg var alene i tillegg, og hadde fødselsdepresjon. (mild, men nok til at jeg ikke følte den store morskjærligheten - det ble mer ork enn glede. Jeg følte ikke at det var mitt eget barn, men en annens, som det var min oppgave å passe på. - Var aldri inne på tanken om å skade henne eller noe i den dur, og hadde beskyttelsesinstiktet i orden, men den altoppslukende kjærligheten som alle snakker om, eksisterte ikke. Det fikk jeg selvsagt dårlig samvittighet for, oppi det hele.

De eneste gangene jeg var litt lykkelig, var de timene jeg fikk på kvelden etter hun hadde lagt seg:)

 

Jeg er så glad jeg er ferdig med det året!!

 

Sutringen gav seg litt etter jenta begynte å gå, og jeg merket etterhvert som tiden gikk at det var litt mer lystbetont å være sammen med henne, og ikke dette evige maset konstant.

 

Misforstå meg rett, hun er fortsatt en håndfull, og vel så det, men nå kan hun faktisk sette seg ned å leke seg litt for seg selv iblant.

Når presset legger seg litt, og man ikke bare sliter, så kommer morskjærligheten sakte, men sikkert på plass.

 

Det har ingenting med alder å gjøre, forresten. Du er sikkert en strålende mamma. Du er bare sliten.

Det var jeg også. Og over 10 år eldre:)

 

Lykke til. Gi pappaen litt mer ansvar i helgene, så får du hvilt deg litt, og får tilbake overskuddet, slik du kan føle litt mer.

Gi det tid. Det kommer til å ordne seg:)

[Anonym bruker]

Jeg har det akkurat som deg HI. Jeg er 28 år og guttungen er 1 år. Fødselsdepresjon. Har aldri kjeftet på han men føler ikke at vi har en så fin kontakt for tiden. Han er veldig sint og sutrete og ingen ting jeg gjør er bra nok.

 

Før hadde vi det fint.. da kunne han ligge å kose på meg leenge. Kunne sitte å se i pekebøker uten at de fløy veggemellom.. Jaja, det går vel bra.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar:) Godt å høre at det går bedre nå

 

Jeg prøver å gjøre det beste for barnet mitt og er vell litt overbeskyttende til tider, men jeg blir så sint på henne av og til, og da kan jeg holde henne litt hardere i armene, men ikke så hardt at det gjør vondt, jeg tror jeg føelr det er verre enn det er. Jeg kunne aldri funnet på å riste henne o.l, men sånne småting gjør meg redd...ting jeg sier også til henne i frustrasjon;( jeg har dårlig samvittighet hele døgnet;( men jeg klaaaarer ikke ta meg i det når hun har holdt på i timesvis, jeg holder på å pisse meg ut og hun er sååååå sint....

 

ja pappaen skal få litt mere tid med henne i helgene, men samtidig vil jeg bevise at jeg klarer å ta meg av henne(selv om jeg ikke klarer det), også vil jeg gi han litt fri når han har fri:S

[Anonym bruker]

Huff, får så vondt av datteren din og deg. Det er tydelig at dere trenger hjelp. Det høres ikke ut som BF stiller nok opp for dere. Forstår godt at det er vanskelig, men jeg oppfordrer deg sterkt til å ringe barneverntjenesten og be om hjelp. Prøv å svelge stoltheten for datteren din sin skyld. Du kan ringe og være anonym i første omgang. Da forteller du om situasjonen din og hører hva de kan gjøre for deg. Hvis det høres ut som de kan gjøre noe for dere som vil bedre situasjonen deres sier du hvem du er og de kommer på hjemmebesøk. De vil bare hjelpe dere. Håper du setter deg selv og datteren din først og ber om hjelp. Masse lykke til.

[Anonym bruker]

Ikke godt å ha det sånn!

 

Hva med barnehage? Noen dager i uka bare, så får du savnet henne litt!

Ellers så syns jeg det er så deilig når det er mildere ute nå, ta med lunsj og vann og pledd og rigg dere til på en gresslette/lekeplass.

Ta med leker som hun liker, vær med på lekeapparater eller bare sitt i sanden/gresset.

Da kanskje hun blir mer sliten og vil sove litt mer og?