Hjelp...

[Anonym bruker]

Nå skal jeg sutre litt:

Jeg er gravid i uke 33. Har en sønn på 10 år fra før. Var alene med han lenge fram til jeg fikk samboer og vi er nå gravide sammen.

Jeg tenker mye på det som skal skje; jeg skal bli mamma på nytt og gutten på ti skal bli storebror. Han gleder seg veldig.

Men så kommer de negative tankene seilende.... Tenk om jeg ikke klarer å elske to barn? Tenk om den nye babyen ikke føler jeg er like glad i den som i førstemann? Antakelig er jeg bare veldig emosjonell nå. Føler at ingen, uansett om jeg skulle få 100 barn til, kan få samme plass i hjertet mitt som han. Er jeg gal eller er det noen normalitet i disse følelsene?

[Anonym bruker]

Dytt

[Anonym bruker]

Skal love deg at du kommer til å elske nestemann like høyt Mammahjertet har like god plass til den som kommer etter.

 

Jeg tenkte det samme før nr to " at det ikke var mulig å bli like glad i nestemann", men det gikk av seg selv! Han var bare tre når han ble storebror

 

Men de to guttene og jeg var alene i flere år, før jeg traff mannen min. Og han ville ha ett barn til. Da var guttene mine 13 og 10 år. Jammen hadde mammahjertet like stor plass til en til etterpå også

Guttene forguder lille mini

[Anonym bruker]

Paa en merkelig maate har jeg daarlig samvittighet for tiaaringen min... Det er liksom han som er mamma sitt hjerte...