HATER å være gravid!!! Nå vil jeg ikke mer!

[Anonym bruker]

Sliter veldig med psyken. Har vert sykemeldt siden uke 5 pga hyperemesis og bekken/ryggproblemer siden uke 15, men prøvd meg på både 40% og 50% arbeid siden uke 19. (er nå i uke 27) Hyperemesisen gav seg heldigvis rundt uke 15 da bekken/ryggplagene kom.

Jobber i butikk, men føler meg bare i veien. Klarer ikke gjøre så mye og føler sjefen er lei av meg. Føler jeg ikke strekker til verken på jobb eller hjemme. Har en liten gutt på 2 år, som jeg har mye alene pga samboer som jobber mye senvakter/overtid. Føler meg ikke som en god mor for han nå som jeg er så skral.

 

Sliter også med veldig lavt blodtrykk, noe som gir meg svimlebyger og pustevansker. Har lavt jernlager, tette bihuler, tett nese og 0 smaksans.

Hard mage og hemorider. Mye hodepine og halsbrann. Er konstant slapp og umotivert.

 

Det er kanskje ikke så mye, men nå orker jeg ikke mer. Syns overhode ikke det er noe kjekt å være gravid. HATER det! Føler det dukker opp noe nytt hele tiden og koser meg overhodet ikke i det hele tatt med det å være gravd. Skulle mest ønske jeg kunne sove frem til august så jeg slipper å gå gjennom dag til dag å føle meg ubrukelig.

 

Uansett hvor jeg er eller hva jeg skal gjøre føler jeg meg bare i veien. At samboer er lei av meg. Tørr nesten ikke fortelle han hvordan jeg har det for jeg merker han tenker "ånei hva er det nå da". Tenker ofte at det kanskje er best om jeg hadde reist vekk litt så folk får en pause fra meg.

 

Får ikke sove, bruker flere timer på å sovne, kan gråte meg i søvn flere ganger i uken. Syns det hele er PYTON!!!!

[Mulline]

Uff da... Så kjedelig at du føler det slik. D virker jo som du har fått det meste av plager i forbindelse med svangerskapet, og det føles sikkert litt urettferdig! Men jeg er helt sikker på at de rundt deg ikke ser på deg som slitsom og ubrukelig, for det er du jo ikke. Du bærer fram ett barn, og det gjør naturligvis at du ikke kan fungere helt på samme måte som før, at ting endrer seg og du må prioritere annerledes. Jeg tror du vil få en litt lettere hverdag om du ikke tenker på eller bekymrer deg for hva de rundt deg tenker... Det er sikkert vanskelig, men jeg vil råde deg til å se fram mot det som kommer og glede deg over det, istede for å henge deg opp i det som er plagsomt og slitsomt. Kos deg med sola i de siste ukene! OG la deg selv få den tiden du trenger, det er ingen som irriterer seg med rette på det! Lykke til videre! Klem

[Anonym bruker]

Hei.

 

Vet så altfor godt hvordan du har det og føler virkelig med deg.

Har to jenter fra før og fikk bekkenløsning tidlig med første jenta, men det er overkommelig når det ikke dukker opp så mange andre plager.

 

Nå derimot har det meste kommet akkurat som deg, lavt blodtrykk, følelsen av utilstrekkelighet osv... Jeg bombarderte den ene stakkars hemoroiden som dukket opp tidlig i svangerskapet med sink krem. Det funket for meg hvertfall, nå er den så godt som borte og plager meg ikke mer. Godt med en ting borte!!

Så bra at legen din forstår deg og gir deg sykemelding, jeg har kjempet for å få min. Men det er bare sånn at akkurat nå må omverden skjermes for meg og mine hormoner og jeg trenger den roen jeg kan få.

Er jo veldig klar over at dagene, for ikke å snakke ukene, hadde gått fortere om jeg hadde jobbet men det fungerer ikke nå.

 

Så kan de som strutter av glede og lykke kose seg gjennom sommeren, men jeg skal klare det jeg også helt frem til oktober!!

Jeg satser på at formen og gleden over ting kommer tilbake i det øyeblikket jeg får verdens fineste baby for 3. gang. Lykke til med hver dag, det kan bare bli bedre!!

[Anonym bruker]

hei kjære deg!!! så forferdlig du har det. Må si at jeg kjenner meg veldig igjen i de samme følelsene. Men, jeg har ikke sååå mange plager jeg da. så kanskje jeg må skjerpe meg litt!

Jeg var veldig kvalm første trimester, og slitt med bekkenløsning siden uke 8. Den siste måneden har søvnen vært drit, og om 2 uker går jeg vel ut i fulltids sykemelding, for man får bare aktiv sykemelding i 1 måned x 2.

Jeg også føler at jeg bare sprer kvalme rundt meg....

jeg har 2 jenter fra før, og hatt 3 spontan aborter etter nr 2, så dette barnet var veldig ønsket. Tror jeg har glemt hvor fryktelig jeg synes det å gå gravid er...

det er pyton!

denne gangen har jeg i tillegg lagt på meg dobbelt så mye som med de andre to på damme tidspunkt.

VI har økonomiske problemer, og føler at mannen min og jeg er på helt forskjellige planeter. Lunta med barna er jeg heller ikke særlig stolt over.

Gleder meg ikke voldsomt til sommeren, for den blir laaaang. De første soldagene her nå i vår gledet jeg meg veldig over, også lys i tunnelen. Men er liksom "over it" allerede....

 

I mitt forrige svangerskap fikk mannen min 2-3 uker sykemelding for å hjelpe meg! jeg var jo i alt for dårlig stand til å ta meg av hus og hjem... kanskje dette er en løsning for dere og? jeg har iallefall tenkt å foreslå dette for min mann snart. Kanskje en uke her og en uke der. Eller 50% sykemelding en stund. Det er jo litt hyggelig med "company", selv om det er med en som man føler at man bare plager...

 

uff stakkars deg.

Hold ut vennen!!!!!

hadde du det lignende i forrige svangerskap??

[Anonym bruker]

Hei og takk for støttende ord!

"Godt" å se det ikke bare er meg. Prøver så godt jeg kan å være positiv, men er ikke alltid så lett. Tiden går heldigvis fort, kanskje ikke fra dag til dag, men når jeg tenker tilbake på tiden som har vert er jeg jo faktisk allerede i min 27. uke og det er bare 14 uker igjen til termin! Fødte før termin sist og håper å gjøre det samme nå. Selv om det kanskje er lurt å forberede seg på overtid og heller bli overrasket.

 

Hadde ikke så mange plager sist, utenom hyperemesis til jeg var 7 mnd på vei. Og ryggplager på slutten da jeg er lav og magen var ganske svær. Alt var heldigvis glemt når gutten var født, så håper eg glemmer fort denne gangen også. Disse små nurka er heldigvis verdt det!

 

Klem tilbake til dere!

 

HI

[*Anna75* >Frida&Alfred<3]

Ja, jeg føler så absolutt med deg HI (og dere andre selvfølgelig). Å være gravid er virkelig ikke min gjeie heller, foruten at jeg får fine barn da, det skal sies .

Alle plager, kvalme-oppkast-svimmel-søvnmangel-irritasjon-vektøkning-smerter overallt- ubekveme stillinger uansett mm - all tid som går åt til å bare holde ut og ta en dag av gangen. Alle runt meg som får smake på hormonAnna og høre meg klage på en det ene og en det andre for hundrede gang.

Men jeg har bestemt meg for at denne gangen skal jeg si som det er, jeg skal si att jeg ikke liker å være gravid de dager jeg ikke gjør det, og jeg skal være ærlig overfor meg selv og andre med hvordan jeg har det, for det er akkurat sån jeg er. Jeg hater å sette opp et smil til de jeg har i min nærhet, hvis smilet ikke er ekte. Jeg hater å høre at det hjelper å tenke positiv. Jeg tenker det jeg tenker, og føler det jeg føler... Hvis jeg har det tungt, hvorfor i all verden skal jeg "distrahere" bort meg selv fra det jeg trenger å gå igjennom. Kanskje det er viktig å kunne sette ord på hvor tungt og tufft livet faktisk er iblandt..? Det har i hvertfall jeg et veldig behov av å gjøre. Og det betyr ikke att jeg ikke kan føle glede og se lyst på tilværelsen - når den er det.

Jeg har mange tårer nå, akkurat som deg HI. Synes synd på dig og oss, for det er faktisk tungt til tider, og visst er det lov å si det..

 

Synes det hjelper jeg

[Alida*Englebarn]

Først er vi redd for å bli gravid for kanskje vi ikke blir gravid, vi følger med på graviditet testen og er kjempe glad når vi får et positivt svar:-) Så er vi redd for å miste før det har gått 12 uker følger vi med og er nervøs. Etter en stund ser vi at det går bra og vi venner oss til det.

Vi mennesker er rare....

Plutselig snur alt seg fordi forandringene i kroppen er tunge, vi kjenner oss ikke tilstede i oss selv, vi er forandret og tung. Plagene som hører med kommer og alt kjennes for stort å børe.

Det gjentar seg vær gang...

Vi glemmer det når barnet er hos oss og alt er over, kroppen normaliserer seg:-)

 

For meg hjelper det å se på alt dette som normalt og ikke synes synd i meg selv, ikke ta meg nær av alt men forsøke å fokusere på de små skritt på veien og vite at det er normalt og at jeg har en baby som vokser seg sunn og frisk inni meg.

Jeg hater ikke å være gravid men det byr til tider på utfordringer jeg må jobbe med..

 

Lykke til:-)

[Anonym bruker]

For min del har ikke alt vært over når barnet er født. Jeg har hatt mange plager etter fødslene og det er da den tøffe tiden begynner med kolikk og altfor lite søvn.

 

Er veldig glad for jeg ikke har hatt et så tøft svangerskap som deg HI. Får håpe du får det lett i den andre enden i stedet =)

[*Anna75* >Frida&Alfred<3]

Alida: Det virker som om du har et veldig behov av å fortelle alle andre hvordan vi bør og ikke bør føle. Og hele tiden handler det om hvordan vi andre bør velge å se på en det ene, en det andre.. Jada, du har et poeng der, men det virker på meg som om du er redd for de negative og triste følelsene som vi mennesker også har boende i oss. Vær så snill og respekter at det finnes andre måter å takle og forholde seg til livet på en den du forespråker (prediker). Alle har selvfølgelig rett å skrive hva de vill her, bare att jeg ser i innlegg etter innlegg hvordan du skal ha oss alle til å selv ta ansvar for den smerte eller ilska som finnes i dem/oss som en reaksjon på elake kommentarer, fysiske plager osv. Snakke om skeiv ansvarsfordeling - det må da være lov å ha reaksjoner.

Du har antaklighvis dine grunner till å ville legge alt ansvar hos deg selv, men for min del så gir jeg meg selv den friheten det innebær å faktiske kunna si; jeg likte ikke det den den personen sa mot meg. Eller ; jeg blev lei meg for det som skjedde meg. Elle; jeg synes synd på mig selv fordi akkurat nå har jeg det ganske jævlig.

 

Jeg skjønner også at alt går å se i et større perspektiv - at om 100 år er alt glemt, på en måte. Men jeg forbeholder meg retten å synes synd på meg selv i noen situationer, og jeg tenker aldri slutte å lytte på spontane reaksjoner inni meg selv som faktisk får meg å føle meg levende - vare seg det er lykke, smerte, glede, opprymdhet, sorg, ilska, håp, lyst og andre irrationelle ugjennomtenkte følelser.

 

Videre så skjønner jeg at du bare mener godt med alle dine råd, men nå blev det bare for mye for meg av "bedre vitende". Bare husk at alle ikke velger din måte å se på livet, og det betyr ikke at dem ikke skjønner hva du tenker, eller at de ikke gjort et bevisst valg.. og det betyr heller ikke at de ikke er lykkelige.

 

Takk HI for at jeg fikk "låne" tråden din til en liten avsporing....

[Alida*Englebarn]

Hei!

Ikke legg så mye synsing inn i min person, kjenner meg overhodet ikke igjen og det blir for dumt. Vel, noen er mer hårsåre enn andre mener jeg.

Uansett vi er jo alle bare mennesker i smått og stort og har jo alle sider selvfølgelig.

 

 

[Anonym bruker]

????????? Hva med å vite hva man går til? Når man hater det så mye, hvorfor velge å få barn da? Kanskje du og samboer bør prioritere hverandre litt, snakke mer sammen eller at du/dere får litt hjelp med den lille. Kjenner jeg er så innmari lei syting og klaging på disse sidene...jeeez.

 

Det følger naturlig med en del plager under svangerskapet, noe de aller fleste er forberedt på. Hva med heller å tømme "containerlasset" med sutring, klaging, negativ energi og jeg har det HELT gusomt på gode venninner, som forstår og kjenner deg på en annen måte og ikke ute på slike fora? Hva vil du egentlig oppnå? Sympati, empati, vi sliter vel ALLE med et eller annet svangerskapet. OG NEI, forumet skal være åpent for det meste, det er jeg enig i, men når man t.o.m markerer seg som anonym, så er det bare latterlig. Så, slutt å sutre og let etter det gode og positive1

 

Det er likevel for meg helt åpenbart at du behøver hjelp og venner som kan støtte deg.

[Sjørøveren&Brumlen]

Hallo? Ro deg ned litt, hvis du er lei syting lar du berre vær å gå innpå sånne innlegg. Skjønner HI godt og jo det er lov å klage innimellom. Sjølv om det ikkje alltid er like kjekt å være gravid er det verdt det for å få barn. Som ho og sa over her. Det å være gravid er ikkje like greit for alle, sånn er det berre. Men skal man velge å være barnløs fordi? Og kvifor lesse ned venninner med alt når man kan legge det ut her på et forum som er men for å dele forskjellige erfaringa (både gode å vonde)? Er ikkje sikkert ho har venninner som ville forstått det. Alle graviditeter er forskjellige veit du og folk takler det på forskjellige måta.

 

At ho velger å være anonym har ingenting med saken å gjere. Ho vil vel ikkje stå fram med nick så folk kan kjenne ho igjen? Hvorfor la du ut innlegget ditt anonymt kanskje? Blir for dumt å kritisere det for så og gjere det sjølv.

 

For min del høyres det kanskje ut som HI sliter litt med depresjon. Kan være lurt å prate med nokon om det.

 

lykke til vidare HI, det er snart over

[hypergirl]

Ærlig talt, dersom folk har det vanskelig må de få lov til å være ærlig om det, og kanskje få noen råd og tips og sympati, på en hyggelig måte.

 

Det er ikke slik at alle er synsk, jeg er det iallefall ikke, og derfor er man ikke klar over HVOR mye plager man vil få, og det er også store forskjeller fra person til person. Noen flyter gjennom graviditeten og har lite plager, andre har mye vondt hele tiden. Det er lov å bli lei og sliten da. Tåler du ikke å lese det får du vel holde deg unna da. Jeg synes det er du som er sur og bitchy, som svarer andre med så lite empati.

 

Det som er enda mer latterlig er at du at du kaller andre latterlig som er anonym, og så er du det selv............jeeezzz..