Datteren min lugger...

[Trollmor til 2]

Ja, jeg vet det er normalt.. Noen biter, andre slår, dytter eller lugger. Men det er så utrolig lite morsomt å være mamma til ei som lugger. Hun lugger så hardt at hun sitter igjen med hårtuster i handa. Og det er visst utrolig fasinerende...

Jeg og min mann har forsøkt nesten alt tror jeg. Vi har tatt henne ut av situasjonen og forklart. Vi har satt henne i time-out. Vi har fått henne til å lugge seg selv. Jeg tror det eneste vi ikke har prøvd er at en av oss lugger henne. Og det kommer aldri til å skje!

Når jeg har tatt opp problemet på helsestasjonen har jeg bare fått til svar at det er helt naturlig og normalt, at det vil gå over etter hvert. Men hva skal vi gjøre inntil det går over da? Skal vi bare sitte og se på at hun lugger sine venner hårløse? Og når kan vi egentlig forvente at det går over?

Jeg begynner jo å vegre meg for å ta henne med på besøk til vennene hennes, fordi det så og si alltid ender med tårer hos den vi besøker... Nå er det spesielt ei venninne som lugges ofte. Og denne venninnnens mamma er en av mine beste venner. Men det føles litt som at denne luggingen begynner å tære på vårt vennskap og jeg vil så absolutt ikke miste venninnen min fordi barnet mitt lugger hennes barn!

Gode råd anyone?

[Lillemus&mamma'n]

Jeg er ikke veldig glad i å bruke dette "trikset" selv, men jeg bruker det hvis hun slår eller klorer... Jeg sier "hvis du gjør sånn, blir mamma veldig lei seg." Liker ikke å bruke samvittighet som oppdragelsesmetode, men slike ting blir jo andre lei seg for at hun gjør også, så jeg føler at det ikke er så ille. Det funker ihvertfall her. (Jenta er to år)

[Trollmor til 2]

Det har ingen virkning her... Hun sier unnskyld og sånt, men det ser ut til at alt er glemt 5 min senere. Det virker som om det er en "refleksreaksjon" ved frustrasjon/sinne.. Men nå har vi endelig blitt hørt på hs og vil få tilbud om samtale med familieterapeut hvis ting ikke bedrer seg innen rimelig tid

[Nurkfrid]

Vi opplever at sønnen vår (som forøvrig ellers har vært et enkelt, men veldig aktivt barn) umotivert slår, spytter, klorer og sparker oss. Han ler og syns det er gøy, sier unnskyld, stryker, koser og blåser hvis vi blir lei oss, sinte, el., men gjentar det gjerne 10 minutter senere. Det er ekstremt frustrerende og jeg føler meg som en elendig mor. I forrige uke bet han en større gutt i barnehagen. Det virker ikke som det er uttrykk for aggresjon eller sinne, men hva vet vel vi om hva som foregår inni hode og kropp på små to-åringer. Jeg har snakket med barnehagen og min egen mor, som også jobber i barnehage. Det rådet vi fikk, og som vi prøver ut nå er å overhode ikke gi ham oppmerksomhet for det "gale" han gjør. Når han gjør det, setter vi fokus på omsorg for den som har fått vondt uten å bli sint/ oppgitt/ frustrert overfor ham, og så skal vi prøve å gi ham mye oppmerksomhet og ros for andre ting i hverdagen. Vi har nettopp flyttet, vi er begge slitne pga søvnmangel, så teorien er at han får litt lite oppmerksomhet i fht hva han har behov for om dagen. Kanskje du kan trekke noen paralleller til situasjonen hjemme hos dere?

[Anonym bruker]

Jeg er enig med Nurkfrid. Forsøk å ikke gi noe oppmerksomhet for det gale barnet gjør. Om han lugger, tar du han bort fra barnet han lugger og du gir oppmerksomhet til det barnet som ble lugget. Du sier at sånn gjør vondt, men du sitter ikke ned å forklarer en masse ord for barnet. dette er uten hensikt.

Ved å bruke mye tid på å forklare til barnet at det den gjør er feil, oppnår barnet akkurat det det ønsker, nemmelig oppmerksomhet fra mamma. Dette blir på feil grunnlag. Barnet begynner å forstå at lugger jeg, reagerer mamma og mamma er "sammen" med meg.

 

Bruk tid på å gi barnet positiv oppmerksomhet. Ikke bare korreksjon og irrettesettelser.