Endelig ønsker mannen seg også barn nr tre, men...

[Anonym bruker]

Jeg har hatt lyst på et barn til i flere år (har to), men mannen har ikke villet. Jeg har prøvd å snakke med han om det og overtale han lenge, og nå har han endelig lyst på en til... Men, nå synes jeg det virker skummelt... Når han plutselig har lyst, så er det jo bare å sette i gang, og vips har vi en til... Tenker på at det er et stort ansvar, tenk om det blir "altfor mye" å følge opp tre, altfor slitsomt? Er så lett å ønske seg det og drømme om det, men å ta beslutningen og sette i gang, er jo noe helt annet...

 

Barna vi har er store, vil være 5 og 8 når nestemann eventuelt kommer, så tenker jo at hvis vi skal ha en til, så bør vi jo skynde oss litt, før det blir enda større aldersforskjell. Egentlig ønsker jeg meg fire og mannen min ønsket seg egentlig også "mange", men fordi det har vært en del ekstra med den eldste, har vi ikke fått flere...

 

Noen som vil hjelpe meg litt? Gjerne de som har tre barn - si litt om deres tanker før dere bestemte dere for å få en til, og hvordan det gikk...

[Anonym bruker]

KJør på

[Anonym bruker]

Hadde du orket og klart det alene?Hvis ja så sett i gang. Hvis nei, tenk litt til.

[Anonym bruker]

hvilket spørsmål er det 12:38?

skal man ta utgangspunkt i at man kan bli alene en dag? for noe tull! er det slik man skal tenke så kan man jo ikke få barn da eller gjøre noen verdens ting! man kan ikke ta opp dyrt lån på hus i tilfellet man en dag mister jobben, man kan ikke reise på ferietur i tillfellet man dør i en bilulykke osv osv

 

nei HI, om du har lyst så go for it.tenk deg hvor mye du kommer til å angre deg om du IKKE får tredjemann? for du kommer jo aldri til å angre å FÅ tredjemann,tror du det..?

[Anonym bruker]

Tja jeg er realist. Hvis man vet at man ikke makter 3 alene og evt hvis man blir alene så må barnevernet ta over,-da er det vel ikke så dumt å legge seg opp en mening om dette?

Ting kan skje,-og skjer hele tiden.

[Anonym bruker]

Nei, jeg tror ikke jeg kommer til å angre... Var enebarn til jeg var nesten tenåring selv, og har alltid tenkt at mine barn skulle få mange søsken, og jeg har helt siden jeg var liten jente tenkt at jeg skulle ha og hatt lyst til å få mange barn... Jeg tror det kommer til å bli fantastisk å få et barn til og å ha tre barn, men jeg tror jo det blir slitsomt også... Jeg synes også det er så vanskelig å ta beslutningen om å lage et menneske til... Noen ganger er jeg jo sliten, og det blir jo mer slitsomt med tre... Samtidig ønsker jeg meg sterkt en til - og det er jo dumt å vente også, å se det an lengre - for jeg blir eldre, og de andre barna blir eldre og pappaen blir eldre osv.

[Anonym bruker]

Hvorvidt man kan klare det alene eller ikke, tenker jeg at er noe man ikke kan vite på forhånd, for det avhenger av så mye. Det avhenger av hvor man jobber (og det kan endre seg), hvor man får barnehageplass, hvorvidt besteforeldre hjelper til eller ikke, om barna man får er friske eller ikke osv. Dette føler jeg blir så mange variabler at blir umulig å forholde seg til..

[Anonym bruker]

du er pesimistisk realist vil jeg si. om man hele livet igjennom skal tenke worst case cenario så blir man apatisk.da kan man like godt skyte seg selv og bli ferdig med det.

 

om man får tre barn og blir alenemor så har man da fortsatt far i bildet.man orker om man må,slik e rdet for de fleste oppegående av oss som ikke er syk.

[Anonym bruker]

Jada,jeg kan være pessimist. Men hva om man ikke har besteforeldre eller andre tilgjengelig for barna? Og hva om det skjer noe med mannen, en ulykke og han dør eller blir ufør?

Hi klarer det nok, det var det jeg ba henne tenke gjennom. Men jeg hadde ikke klart det, bl.a fordi barna mine er yngre og fordi jeg ikke hadde maktet det i forhold til jobb og fordi jeg da hadde vært helt alene uten avlastning. Mulig jeg hadde klart det fordi jeg måtte,men jeg ville ikke tatt sjansen på at jeg ikke skulle klare det. For mine to barn sin skyld.

[Anonym bruker]

Enig med hun over her, man bør tenke over hvor mange man kan klare alene...Gitt faktorer som brudd, dødsfall og sykdom som kan gjøre den ene ute av stand til og hjelpe til i hverdagen, både økonomisk og praktisk, så bør man faktisk tenke over hva man kan greie alene. Det er over 50% sjanse for at det en eller annen gang kommer til å skje..

 

Og jeg mener ikke man er pessimist selv om man tenker sånn. Jeg mener OGSÅ man er realist, og at man vil de barna man allerede HAR sitt beste. Hvem ER du anonym der ute som mener det samme som meg ) En hel barneflokk kan være koselig når man er to om det, med to dertilhørende familier i bakhånd kanskje til og med, til og plutselig ende opp alene i hverdagen med kanskje bare en redusert familie i bakhånd. Tro meg, jeg vet ting skjer fort, og jeg lever livet hver dag, nyter helsa, jobben, barna, mannen og alt, men SAMTIDIG så tenker jeg på hva som KAN skje i fremtiden uten at jeg går og bekymrere meg over dette. Er bare forberedt, så trenger jeg heller ikke bekymre meg:o)

 

Om mannen dør, flytter fra meg, blir ufør/syk, då har jeg to barn jeg fint kan følge opp på en måte JEG finner tilfredsstillende bra nok, jeg har økonomi nok til å bo der jeg bor, til og opprettholde en noenlunde lik levestandard (noen krav må nok senkes, men dog), så det bekymrer meg ingen verdens ting..Med tre barn, eller fler, eller jeg var hjemmeværende, fullstendig avhengig av mannens lønn, DA hadde jeg nok gått og vært bekymret for HVA som kunne skje i fremtiden..Nå er jeg bekymringsløs, fri og glad )

[Anonym bruker]

Nå sporer kanskje debatten litt av...men flere burde kanskje tenkt på hvor mange barn de makter alene. Ikke minst bør man tenke på om mannen hadde maktet flere barn alene. Hva om det skjer noe med mor?

[Anonym bruker]

Og uansett hvor forelsket og bra man har det i forholdet, så kan det jo slå sprekker en dag.....

 

Er viktig å tenke litt sånn på forhånd. Om alle hadde gjort det, så tror jeg jammen meg barnevernet hadde hatt litt mindre å gjøre;-)

[Anonym bruker]

Jeg har fire barn... på 12, 10, 4 og 2 år, alle barn leker godt sammen, så det at det er stor aldersforskjell kan jo også være litt positivt.

 

Syns det er koselig med en ungeflokk fremfor ett søskenpar

Når du likevel har barn rundt deg, spiller det ikke så stor rolle om man har en fra eller til.... du er liksom opptatt med barna likevel, og må jo likevel ordne med barnevakt dersom dere skal noe..osv..

 

Greit å vite sin begrensning... men jeg tror du hadde angret om du ikke hadde fått det siste etterlengtede barnet når du har ønsket deg det så lenge mener jeg...

 

Lykke til