Sliter i forholdet til min mor. Kan noen komme med noen synspunkter?

[Anonym bruker]

Når jeg var liten slet min mor psykisk. Hun brukte meg som psykolog, jeg hadde ikke anledning til å være barn, gjøre "opprør" eller gjøre normale barnting, med mindre hennes behov var dekket først. Hun kunne vekke meg om natten fordi hun trengte og prate, gjerne intime detaljer fra samlivet med min far som hun var skilt med, eller selvmordstanker hun hadde.

Mer en en gang stormet hun på dør med bilnøklene og sa at hun skulle vrenge bilen over i motsatt kjørefelt og krasje med en trailer, så hun var sikker på å dø.

Hun hadde lav terskel for å gi meg en klaps på kinnet, røske meg i armen, eller lugge. Det kunne hun gjøre hvis jeg sa nei på en frekk måte eller lo av noe som var feil. Når hun var i godt humør kunne hun le av samme tingene som hun ble sint for hvis hun var i dårlig humør.

 

Var en veldig frustrende oppvekst, visste aldri hvor jeg hadde henne, og tok nesten helt avstand fra henne fra jeg flyttet ut som 15 åring, til jeg fikk barn som 25 åring.

Hun har forandret seg enormt på disse årene, funnet seg en god og snill mann, hun har tatt mer utdannelse, har en viktig jobb (type hjelpe andre- ironisk nok)

Hun maser om mer besøk, og om å passe barna. Har en fantastisk svigermor som mer en gjerne passer, samt søsken. Egentlig trenger vi ikke så mye barnevakt, både mannen min og jeg koser oss når vi er sammen med barna, og trenger vi alenetid, går vi ut og spiser e.l når de sover med barnavakt hjemme.

 

Jeg merker at jeg ikke klarer å være så mye sammen med min mor som hun ønsker. Jeg har vokst fra henne føler jeg. Hun har ingen makt eller kontroll over meg, jeg er voksen, har god utdannelse, fantastisk mann og mange venner og er en veldig god mamma for mine tre barn. Min egen mor har aldri tatt initiativ til å si unnskyld for barndommen min, og kommer vi inn på episoder som har skjedd, "spiller" hun dum og fornekter det. "Nei, så ille var det vel ikke, uff a meg, hvis du virkelig synes det var sånn må jeg bare beklage altså" gjerne etterfulgt av en litt hånlig latter.

Har jeg noe ansvar her? Burde jeg være den sterke og glemme det som har skjedd, eller er det greit om jeg kutter mer ned på kontakten. Føler jeg på ingen måte trenger henne, men hun trenger meg?

[Anonym bruker]

Du har intet ansvar mener jeg,hun har opptrådt uakseptabelt selv om hun sikkert var syk. Men du kan jo ha litt kontakt for hennes og dine barn sin del. Og for samvittigheten sin skyld.