når du blir sint på barnet?

[Anonym bruker]

hva gjør du når du blir sint på barnet ditt?blir helt sjokkert over enkelte som både lugger og kliper:S jeg skjønner meget godt at man blir sliten og lei, men det er da en grense....eller?

[Gjest Kira ønsker seg en til ♥]

De fleste gangene forsøker jeg å forholde meg rolig, selv om jeg teller til hundre innvendig;)

Men må innrømme at jeg har sprukket noen ganger, og da holder jeg henne kanskje litt hardere enn vanlig (hvis hun f.eks er en orm når vi skal skifte bæsjebleie!) og stemmen er nok litt høyere og sintere enn ellers. En gang var jeg så sliten og lei, så ropte til henne at nå setter du deg ned... og den eneste som reagerte var bikkja, hehe!

 

Uansett, skjønner godt at folk kan sprekke, men synes det er MEGET uheldig å reagere fysisk ved å lugge, klype osv.

[Anonym bruker]

Gutten min må jeg ta meg sammen for å irettesette. Jeg blir liksom ikke sur og irritert uansett hva han gjør. Jenta kan nok irritere meg innimellom men sjeldent jeg blir skikkelig sint inni meg. Fysisk avstraffelse har jeg aldri vært fristet til.

[Willy Wonka]

Jeg tenker at det er både menneskelig og naturlig å bli sint og irritert på barna sine innimellom når de tøyer grensene langt utover hva som er akseptabelt.....

 

...men å ty til fysisk avstraffelse som lugging, klyping, knipsing, slag m.v er rett og slett UAKSEPTABELT og da har man virkelig et problem!!!

[Anonym bruker]

Jeg går ut og teller til 10.. Aldri noe fysisk her!

[Anonym bruker]

Ja, det glemte jeg å si...jeg fjerner meg også fra situasjonen, men må ofte telle til mye mer enn 10, ja...hehe

[Anonym bruker]

Heller aldri lugging eller kniping her. Oftest tar jeg et dypt åndedrag og fortsetter å være rolig, men enkelte ganger kan jeg få et "utbrudd" og rope NÅ SITTER DU STILLE! eller "Nå må du SLUTTE å tulle!!". Det hjelper aldri, og jeg vet det samtidig som jeg sier det. Det hender nok også jeg tar mer bestemt og hardt i ham når jeg skal skifte bleie o.l., men ALDRI på en måte som forårsaker den minste smerte for ham.

[Anonym bruker]

Jeg har tre barn som alle er "fulle" av adhd, og må si at jeg skjønner godt hvordan barnemishandling oppstår... Men de fleste av oss har gudskjelov en sperre for slike ting.

De to eldste er nå godt oppe i tenårene, og jeg har til tider vært så rasende at jeg trodde det skulle klikke for meg. Det "verste" jeg har gjort er vel å sette meg på dem, når det har vært nødvendig. Høres ille ut, men hadde dere vært flue på veggen her, hadde dere skjønt nødvendigheten av det.

[Anonym bruker]

Jeg har nok et sinneproblem når jeg ikke får søvn. Er ikke meg selv og kan merke at det svartner for meg. Kan si ting som "ååh hva er det NÅ da??", "legg deg og SOV!" osv. Det verste jeg har gjort er å holde han ekstra hardt i armene og har vært fristet til å riste litt i han! (Men det gjorde jeg selvfølgelig ikke!).

 

Ser godt hvordan uheldige situasjoner kan oppstå med barn. Man er ikke seg selv i slike pressede situasjoner. Men heldigvis, som noen andre sier, har man en sperre. Jeg har begynt å ta meg i det. Vil ikke at sønnen min skal oppfatte meg som en uforutsigbar person som kan "klikke" for den minste ting. Passer derfor på lydnivået mitt og stemmebruken. Lærte et bra triks hvis man er veldig irritert. Klip i bleia, ungen kjenner ingenting, men man får ut litt frustrasjon.. Høres fælt ut, men det hjelper mot å bli synlig sint.

 

Ikke lett å være foreldre. Synes det er fint at dette temaet kan snakkes om, jo mindre tabubelagt det er, jo mindre er terskelen for å be om hjelp for "sinnproblemet" sitt. Greit å høre at andre kan føle det på samme måte, slik at man slipper å føle at det er noe galt med en eller at man er en dårlig mor..