Hvordan er dama deres til husvask/rydding/etc??

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg lurer på hvordan dama deres er til å holde orden hjemme, i forhold til vasking, rydding, generelt husorden..?

 

Man leser og hører så mye om at kvinner er besatt av å holde det reint, og menn får slakt for å være late hjemme, osv..

 

Hjemme hos oss er det jeg som gjør ALT. Enda dama er hjemme 7 dager i uka, så gjør ho ingenting.

Det er jeg som vasker/støvsuger/rydder/vasker vinduer/fyller og tømmer oppvaskmaskina/vasker klær/stryker klær/ lager frokost/ lager middag.. Kort sagt alt!

 

I tillegg har jeg en relativt krevende jobb, der jeg begynner 0700 og kan jobbe til en eller annnen gang mellom 15 og 22 på kvelden.

 

Slik har det vært siden vi ble samboere, men hver gang jeg skal ta det opp blir ho fryktelig sinna og sier at ho ikke orker å ta det opp nå.

 

En ting er at jeg må rydde alt og holde der reint (det har jeg på en måte slått meg til ro med). problemet er at ho roter så enormt! Ho rydder ikke vekk tallerknene sine, og hvis ho søler noe ut av ett glass ho drikker så gidder ho ikke tørke det vekk. Og ho lukker ALDRI skapdører. Står åpent i hele huset..!

 

jeg kommer selv fra ett veldig ryddig hjem, og er nok over gj.snittet interessert og glad i å ha rent og ryddig hjemme. Derfor er dette enda mer frustrerende.

 

Er det noen andre som har noen synspunkter, etc å komme med til dette? Noen som sliter med det samme?

[Anonym bruker]

Jeg er ikke mann, men en av de gravide, de faa (engelsk tastatur her desverre:P) gangene jeg lot huset virkelig flyte var naar jeg kastet opp dag og natt. Jeg gjor det jeg har krefter til, men ikke mer. BF passer paa aa avlaste meg ogsaa, saa vi har en fin ordning.

Det at damen din ikke gjor saa mye, leser ingenting i innlegget, har ingenting med kjonn aa gjore, men heller mot latskap og manglende rutiner. Det at hun reagerer med sinne vil nok si at hun vet at du har rett. Dette er nok ikke noe som vil gaa seg til, eller forandre seg overnatten.

 

Dette er noe som kan forandres, men det krever at du setter inn smaae krav, at hun gjor spesifike ting i hverdagen. F.eks. hun tar oppvasken eller renhold av enkelte rom. Det er hennes ansvar. Blir det ikke gjort saa lar du det ligge og snakker med henne. Hele huset gjelds ikke. Men vise henne hva du gjor versus hva hun gjor. Ansvarsomraader gir ogsaa bedre oversikt over hva man maa gjore, og skape en ansvarsfolelse. Mye ros er viktig hvis hun kommer saa langt at hun gjor ting, Baby steps Er sikkert flere gode raad for saant, men jeg vet at vil man ha forandring saa maa man avogtil ta tyren ved hornene og jobbe for det. Eller svelge den kamelen og lev med det.

[Anonym bruker]

Jeg er kvinne, men jeg slet med noe lignende da foreldrene mine skilte seg. Faren min satte ikke inn tallerkenen SIN en gang. Jeg startet da å si ifra at han skulle sette inn tallerkenen sin hver gang vi var ferdige med å spise og at jeg kom ikke til å gjøre det. Til slutt, så gjorde han det. Så var det bare å øke på litt etter litt. Hjelp henne med å se HVORFOR. Hva er konsekvensene av å la drikken bli liggende når hun velter glasset? Ikke rydd opp etter henne.

[Anonym bruker]

tipset ditt har jeg forsøkt, som mann, men til liten nytte.. Gjør nesten samme som trådstarter men hun lager da middag ihvertfall..

 

Blir gjerne liggende fremme saker og ting osv helt til jeg ikke orker å mase mer,eller det blir "annonsert" besøk, da må jeg ta det og hun stresser rundt med filleting

[kjærlighetpåpinne85]

Huff, høres ut som meg i en periode det der.. Var deprimert og sov uregellmessig, heldigvis fikk jeg tatt tak i problemet og kommet tilbake i rutine.

 

Mitt problem var at før jeg var gravid så laget jeg tre retters middag for mannen min, strøk skjorter og alt var prikkfritt! Og han satt SÅ pris på det!! Det var som et "kick" hver gang han gav komplimanger og viste at han satte pris på meg.

 

Men da jeg kom i over 6mnd gravid og med en 1åring hjemme så strakk jeg ikke til som før og det gjorde meg veldig deprimert og da kom jeg inn i en sånn "lat periode" hvor selv de minste tingene var vanskelige å få gjort. Følte meg lat og at jeg ikke strakk til til tross for at mannen min sa MANGE ganger at jeg måtte roe meg ned og han var her for å hjelpe.

 

Han var i denne perioden veldig støttende og hjelpsom, og han trådte skikkelig til hjemme (akkurat som deg), da fikk jeg skikkelig dårlig samvittighet, og det var faktisk det sparket bak jeg trengte! Nå går det mye bedre og jeg har klart å "akseptere" samarbeid for en kort periode. Så mitt råd til deg er å prøv å gi samme oppmuntring som min mann gjorde, og la henne kjenne hvor godt det føles:) lykke til, føler virkelig med deg!