Greit eller ikke greit?

[Anonym bruker]

Du er seks år gammel og merker etterhvert at det er lenge siden du har besøkt bestemor. Du får da vite at hun døde for et år siden.

 

Du er 13 år gammel. Pappa er nedfor, men du vet ikke hvorfor. Alle andre vet at han har vært med i en ulykke hvor kollegaen ble alvorlig skadet.

 

Storesøster har adhd, du vet det ikke, men alle de voksne vet det.

 

Farfar døde før du ble født og hver gang du spør får du forskjellige versjoner om hvordan han døde.

 

Du er voksen og får vite om en hemmelig bror, fra pappa sitt sidesprang for mange mange år siden. Nå er broren død og du får aldri treffe han.

 

 

 

[Anonym bruker]

Er det deg det er snakk om?

 

Høres ut som foreldre som ikke er flinke til å snakke sammen med barna sine om forskjellige ting....

[Lammelåret]

Tja, den holdningen til barn var vanlig før i tiden.

[Anonym bruker]

Aner ikke. Jeg har bestandig vært en mester i å plukke opp alle familiens hemmeligheter. For meg virker det veldig merkelig at et normale utviklet barn ikke har oppfattet slike ting, selv om foreldrene har forsøkt å skjule det.

Hvorfor vet ikke barnet om disse tingene?

[Anonym bruker]

Det er meg og mine yngre søsken. Søsteren min og broren min som er i tenårene får ikke vite hvorfor pappa er lei seg, mens min ni år gamle sønn har fått vite at morfar har vært med i en alvorlig ulykke på jobben.

Jeg sa det fordi de skal tilbringe helgen sammen og han har fått beskjed om å være veldig snill med morfaren sin.

 

Det er mange andre historier, dette er bare noen få eksempler.

Jeg og mannen er overhodet ikke enig, vi forteller det meste, på en måte som barna kan forstå.

 

 

h.i.

[Tante Blås Squaw]

Slik var det i min familie også, de eldste niholder fortsatt på troen om at barn (dvs alle under 18 år) har det best om de ikke får vite ting.

 

Og jo, det var skremmende og gjorde meg ofte sinna når jeg som ung voksen oppdaget endel av familiehemmelighetene.

 

Men jeg har forstått at de handlet i god tro når de skjulte ting for meg.

 

(Selvsagt fantes det også en håpløs lystløgner i min familie, ei som vridde på alt så hun framsto som offer, men jeg har akseptert at hun ER bare sånn - antagelig har hun veldig dype problemer.)

 

Det eneste man som voksen kan gjøre med negative erfaringer fra barndommen, er å bruke dem i sin rolle som mor. For eksempel vet jeg godt hvordan jeg IKKE skal snakke til mine barn.