Når gir en opp å hjelpe sine barn?

[Anonym bruker]

Jeg har et barn jeg har prøvd å hjelpe hele livet. Har gjort ALT for at ting skal bli bra.

 

Men realiteten er noe helt annet i dag. Til og med barnevernet står hjelpesløse nå, og barnet er fortsatt under 18 år.

 

Hvorfor er lovverket så dårlig for disse ungdommene?? Hva er det som gjør at "barna" har så sterkt vern, at det går ut over dem til syvende og sist???

 

Lovene er DÅRLIGE, og burde bli revurdert!

 

Fortvilet mamma........

[Anonym bruker]

Kommer jo ann på problemet. Har ikke vært oppi en situasjon selv, men vil nok prøve det meste før man gir opp.

[Anonym bruker]

Gir man opp sitt eget barn, noengang?

En må sikkert prioritere resten av familien også, og kanskje senke forventningene mange hakk, men man gir vel ikke opp å hjelpe barnet sitt?

[Anonym bruker]

Forhåpentligvis før hjelpen fører til at resten av fammilien ødelegges. Noen ganger må man gjøre seg hardog si at dette makter vi desverre ikke. Her må vi beskytte oss selv og søsken selv om det fører til at et barn ikke får hjelp. Det er heller ikke alle som er mottagelige for hjelp.

[Tante Blås Squaw]

Stor klem til deg, HI.

[Anonym bruker]

Håper det kommer til å ordne seg på et eller annet vis! Lykke til.

[Anonym bruker]

Kjære deg, man gir ikke opp sitt barn, det bare føles slik. Vet ikke hva problemstillingen er, men det kan være så mangt.

Har selv to tenåringer som bor hos sin far nå, eldste er 16år og sliter med å finne sin plass her i livet. Skal begynne på videregående neste år, men er på langt nær klar for det. h*n sliter med en adhd diagnose som behandles med medikamenter, men som ikke er optimalt. Far og jeg samarbeider dårlig og til tider føler jeg meg så maktesløs. Vil jo bare h*n det beste, men det når liksom ikke inn. Tenker at det beste jeg kan gjøre, for både h*n, meg selv og de andre rundt er å vise at jeg alltid er der, uansett, men at det ikke kan tas hensyn hele tiden og at h*n må klare seg selv etterhvert og stå for sine meninger og ta egne valg.

Her er ikke barnevern eller lign. blandet inn, hadde en dialog med de tidligere, i håp om å unngå det som nå har oppstått, men de ville ikke legger seg borti som de så fint kalte det, jeg sa da at jaja da får vi se om noen år da, og dessverre ble det slik jeg fryktet.. Det andre barnet er helt annerledes og ingen slike utfordringer eller antydning til noe..

Vernet om barna er sterkt, men samtidig så svakt at det svikter på mange områder, dessverre.. da er det slitsomt og tungt å være forelder..

 

Har ingen gode råd, annet enn at du må verne om deg selv og følge magefølelsen, du har sikkert gjort det beste du kan, og mer kan du ikke forvente av deg selv..

[Anonym bruker]

Jeg selv sliter psykisk og fysisk nå, og har gjort det i mange år. Jeg har prøvd så sterkt, og bedt om hjelp(profesjonell) hele tiden.

 

Men jeg føler at når den profesjonelle part ikke har mer å tilby.... tja... hva har jeg da? Skal jeg gi opp å hjelpe dette barnet, fordi jeg og yngre søsken trenger det? Jeg har ikke krefter til alt sammen, og det er meg det går ut over. Og dermed yngre søsken......

 

Lovene gir SÅ enormt mye beskyttelse til barn under barnevernet, at barnevernet ikke kan gjøre som de burde overfor disse barna. Jeg er sjokkert over hvor lite barnevernet har lov til å gjøre. Jeg som forelder har lov til mye mer selv, selv om barnevernet bruker tvangsparagrafen 4-24. Sykt. Dette gjør at barn på kanten av samfunnet ikke får hjelp om de ikke vil det selv. Selv om de er under 18 år. En kan ikke gjøre det som er barnets beste, fordi barnet har så sterkt vern i loven.

 

Ikke rart vi får kriminelle av våre ungdommer som sliter.....

 

 

HI

[Anonym bruker]

Vet ikke HI. men uansett må du ta vare på deg selv.

[Anonym bruker]

Nei HI, noen ganger er det faktisk ikke så rart, som jeg sa over her, ta vare på deg selv, bare på den måten kan du være en god mor for de andre og en god partner (hvis du har mann..)

 

Varm klem fra meg