Skilsmisse virkelig så ille?

[Anonym bruker]

Foreldrene mine levde lenge i et ulykkelig ekteskap, de var separert i perioder og i visse perioder ikke på talefot.

 

Jeg dro ofte på helge og ferieturer kun med min far, antar foreldrene mine ville ha tid vekke fra hverandre.

 

For min del var det gøyt med tur kun med min far, savnet ikke min mor noe særlig (men må jo nevne at min mor er en idiot da..)

 

I allefall, et vennepar av oss er ulykkelig gift, i åresvis har jeg hørt at spesielt hun truer med skilsmisse, spesielt har jeg følelsen av, når han ikke gjør som hun vil.

Men de later som om alt er ok ovenfor barnene, drar på ferie sammen i en uke, men faren i familien må da "uventet" hjem igjen i 2 dager pga "jobb"

De har to jenter, 12 og 15 år gamle.

 

Så jeg fatter ikke at de da ikke enten reiser med hver sin bil, slik at far kan reise hjem igjen 2-3 dager tidligere, i stedetfor ned mandag, tilbake tirsdag kveld (4-5 timer kjøretur i hver retning) og ned igjen torsdag kveld eller fredag morgen.

 

I tillegg skjønner jeg ikke at de absolutt vil holde sammen pga barna, de later som om alt er ok (men han sover på sofaen.. og hvis en av ungene plutselig blir dårlig en natt og vil inn til foreldrene, eller ikke kan sove og så går ned for å hente et glass vann.. ser de jo dete)

 

Jeg sier jo også til ham at han setter et dårlig eksempel for barnene sin skyld, at man skal ofre seg selv og sin egen lykke og til dels psykiske helse for deres del..

 

Så er skilsmisse virkelig så ille som man skal ha det til?

Skal man som voksne ofre seg selv kun for barna sin del?

[Anonym bruker]

La meg gjette, du er elskerinna til mannen du refererer til?

[Anonym bruker]

HI er

hehe nei det er jeg ikke, han er en kammerat ikke noe mer og jeg er lykkelig gift