Frustrert frue.....laaangt...

[nayna_]

Hei flotte mammaer!

 

Jeg trenger virkelig å få ut litt steam her før jeg flyr på veggen!

 

Jeg ble tobarnsmamma i desember, og for meg er det den største lykken på jord, og jeg elsker mine små, herlige barn på 2 år, og 4 mnd.

 

Jeg skrev et innlegg på bim når jeg gikk gravid, da mannen min var så "grei" at han var utro på sydentur, og jeg fikk utrolig mye støtte og oppbacking, noe som gjorde at jeg kom meg gjennom det med hevet hode, og rak rygg. Det føltes godt å dele, for noe så privat var ikke noe jeg ville dele med de jeg kjenner, det var så vanvittig vondt, og jeg følte at det var jeg som tapte ansikt... Det endte med at jeg valgte å tilgi mannen min, gi han en sjanse til, for familien vår sin skyld, og fordi jeg tror han oppriktig angrer (litt smånaiv er jeg vel kanskje, men det gikk bra en god stund...). Nok om det..

 

Det som er tingen nå, er at jeg føler jeg gjør absolutt alt her. Jeg kunne nesten vært alenemamma.. (jeg sier nesten i respekt for alle som faktisk er alenemammaer) Mannen min jobber stort sett 9/10-18 hver dag, og ser ikke barna så mye i uken.Han er en flink pappa når han er i godt humør, men er han trøtt eller sliten av jobben, da er det over og ut...Jeg tar meg av barna, vasker hus, klær, ja, alt som hører med. Og det er jo en tilværelse jeg forsåvidt elsker, jeg er utrolig glad i å være husmor. MEN, det å aldri få en hjelpende hånd, en klapp på skulderen, eller et eneste kompliment (og jeg som faktisk sminker meg etter jeg har dusjet for å se fresh ut for mannen min), er så frustrende! Jeg føler jo nesten at det er meg det er noe galt med!

 

Gutten min på 4 mnd er ikke en sovebaby, og våkner annenhver time hele natten. Jeg ammer, og har nettopp begynt med litt grøt. Likevel er han så puppesjuk på natta, vil ikke ha smokk, ikke flaske. Et kjent fenomen. Mannen min er som mannfolk flest (ja, her tar vi alle under en kam, hehe), og sover som en stein, snorker som en foss, og er umulig å vekke på natterstid, med andre ord får han all den søvnen han vil ha, uten at det ser ut til å hjelpe nevneverdig.

 

Men, toppen av kaka, det som virkelig har fått begeret til å renne over for meg, var i dag tidlig. Jeg har vært oppe og ammet fire-fem ganger i natt, og klokken halv fem hadde junior bæsjet seg ut, og jeg skiftet og tok han opp i senga, i håp om å få bittelitt god søvn.. Junior, blid som en sol, sovnet litt igjen, men våknet halv seks, da kom storesøster inn i senga. Av hensyn til mannen min, (for at han skulle få sove i fred, gud jeg er så alt for snill..) stod jeg opp og tok med barna og gjorde morgenstell. Kan jo bli litt vel trangt i senga, selv om jeg elsker late morninger med slumring i senga... Hvertfall når dagen starter halv seks! Så kommer greia: Nesten klokken åtte, da kjente jeg at jeg nesten svimte av, jeg var så trøtt og helt utafor, så jeg tenkte jeg kunne ta med meg minsten inn i senga og sove litt til, og få pappan til å stå opp og holde jenta vår med selskap. Det tok et kvarter å få liv i han, og når han først våknet var han dritsur, og sa at det var siste gangen jeg fikk ha med junior i senga. Så gikk han ut i stua med jenta vår. Jeg sov en og en halv time, og det gjorde så godt! Men da jeg kom på stua, så jeg at gubben lå på sofan og snorket, mens vesle jenta mi satt på gulvet og lekte alene!!!!! Han merket ikke at jeg stod opp en gang! Det gikk et stikk i hele meg, jeg ble så utrolig lei meg, og ikke minst redd! Tenk om jenta vår hadde tatt en stol inntil benken og begynt å romstere, eller i verste fall, stukket ut??? Jeg tør ikke tenke på hva som kunne skjedd... Jeg ble kjempesint, visste ikke hvor jeg skulle begynne, og endte opp med å si: litt av en barnepasser du a! Sur gikk han på soverommet og sov til HALV TO!

Fader, jeg er så lei, sint, og syns så absolutt at jeg fortjener å ha det

bedre... Også etter alt han lot meg gjennomgå når jeg var gravid...

 

Problemet skjønner jeg jo er mangel på god kommunikasjon, jeg aner rett og slett ikke hvor jeg skal begynne... Men nå må jeg snart ta et oppgjør, for dette er virkelig ikke hverken jeg eller barna tjent med in the long run.. Huff... Jeg er en "suffer in silence"-type, og vi krangler aldri. (Det ville jeg heller aldri gjort foran barna)...

 

Håper dere får en fin påske! Min startet ikke helt etter planen (er jo egentlig lykke at pappan har fri, men når prioriteringen er å sove fremfor barn og kone, ja, da blir jeg jammen meg spinnvill....)..

 

Jeg håper på bedre dager.. Takk for oppmerksomheten, nok en gang, føltes godt å få ut litt frustrasjon.

 

 

[nayna_]

trykk en gang stod det, hehe, men det tok jo såååå lang tid! Sorry! Da kom det opp flere ganger...jaja

[Gjest meg&mini]

Dere burde ta en prat ja. Legg alle kortene på bordet og fortell hvordan du har det og hvordan du har følt det.

 

Jeg har aldri opplevd utroskap (heldigvis) men jeg kan tenke meg hvor vondt det er.. Og i tilegg til når du var gravid..

 

Jeg håper det ordner seg og at du får det bra uansett om det skulle være med eller uten han.

Jeg gir deg gjerne en klapp eller to på skulderen, du høres ut som en fantastisk mamma:) God påske til deg også, håper resten av påsken din blir fin!

[sthans]

Er det mulig?! Jeg hadde blitt så sinna at jeg hadde eksplodert. Det der er oppførselen til en som har fått tatt seg til rette over litt for lang tid. Og da mener jeg IKKE at det er din feil. Men at du har vært altfor snill, og at dine gode intensjoner har gjort at han har spist lillefingeren og armen med. På tide å smelle i bordet.

 

Lykke til :-)

[sthans]

Ps - beundrer tålmodigheten din, men når jeg leser det du skriver tenker jeg at nok får være nok. Det der har du IKKE fortjent.

 

Klem :-)

[sykkelpumpe]

Vi har alle perioder i forholdet der man føler seg alene, kvalt, at en ikke strekker til, at partneren ikke strekker til (sånn som i ditt tilfellet-og du føler som du gjør med rette!), at partneren eller du prioriterer feil.

 

Jeg tror det som er viktig er at den andre parten VET hvordan ståa er? Vi er ofte sånn at vi ikke skal si noe for dette skal mannen skjønne selv. Vel hos oss er jeg fra Venus og mannen fra Mars, og til tider snakker vi faktisk ikke samme språk og vi tenker ikke hverandres tanker. Du må fortelle han at du er opp halve natta, du må fortelle han at selv om du liker og stulle og stelle for familien din så ønsker du og bli sett og får hjelp! Dette trenger ikke bli en krangel, men en fruktbar diskusjon, der man kommer fram til gode løsninger.

 

Det jeg skrev over er fornuftig og greit, men det er dessverre ikke sånn at det fungerer hver gang eller for alle! Jeg var var dritt lei mannens manglende interesse for og hjelpe meg, og tenkte som så, nei vel, men da hjelper ikke jeg han heller! (hadde prøvd en stund) Han syntes det var stusselig og måtte vaske tøyet sitt, legge sammen sokker, aldri få det beste han visste til middag, ikke favorittpålegget sitt ved frokostbordet, måtte spise frokost og lunsj (helg) alene fordi jeg sluttet og tilpasse dagen etter han. Jeg smurte meg med masse tålmodighet og ventet på at han skulle komme til meg, og spørre hvorfor. Da jeg fortalte han at hushjelpa hans var i streik grunnet manglende lønnsutbetalinger, skjønte han tegninga. Vi satte oss ned og ble enige om en viss fordeling av husarbeidet. Han var helt ærlig og sa det som det var at "selv om dette er det jeg skal gjøre, må du hjelpe meg og huske det" Jeg mener ennå at dette skal gå av seg selv, men som sagt, vi er fra to planeter og ser ikke de samme tingene.

 

Du kan jo foreslå og bytte roller i noen dager, reis vekk, la han ta seg av ungene (skjønner at det blir vanskelig med en på 4 mnd) i tillegg til at du legger igjen en liste over alt du hadde gjort, om du hadde vært hjemme.

Situasjonen din er vrien, så jeg håper dere finner ut av det. Husk bare at ungen har det best med en glad og fornøyd mamma!

[Gjest happy mom:)]

Jeg synes ikke du kan akseptere dette HI.

Samboeren din bør i det minste stille mer opp for barna sine, og ikke minst la DEG få sove ut når du trenger det!

Han virker veldig umoden.

Dere bør gå i familieterapi...kanskje han trenger ett spark i ræva av en 3person??

Synes synd i deg jeg, du virker som en god mor og god kjæreste men du får ikke noe igjen av samboeren din, han burde skamme seg!!!

[nayna_]

Tusen tusen takk for synspunkter jenter! Skjønner nå at det ikke er meg det er noe galt med, og at jeg har vært for snill.. Kjærlighet gjør kanskje blind??

 

Det som har skjedd siden jeg skrev innlegget da, er at mannen min merket at jeg var kjempelei meg, og ikke minst sliten, og fikk nok en smule dårlig samvittighet for oppførselen sin (det skal sies at det kun har skjedd denne ene gangen, og jeg håper det blir med denne gangen!). Det han spurte meg om, var om ikke han kunne lage god middag til meg på kvelden, og jeg takket ja Så han disket opp med nydelig biffmiddag, et glass rødvin, og jammen fikk jeg kose meg i armkroken også.

Vi hadde ikke en lang prat, men jeg sa at dette trengte jeg virkelig, å få litt oppmerksomhet. Jeg sa også at vi må dele på husarbeidet, så jeg slipper å gjøre alt. Vi har blitt enige om at for å slippe det sure mårratrynet til gubben min, så avtaler vi kvelden i forveien hvem som skal stå opp tidlig og gjøre hva, så er det ikke trøttheten på morgenen som bestemmer. Og, det har fungert toppers! Ingen sure miner! Han har lekt med barna, stelt dem, (i dag tok han begge to, så jeg fikk sove helt til NI! Hurra!!), tatt oppvask, ryddet, ja, vært helt eksemplarisk! Så jeg vet ikke om det skyldes dårlig samvittighet, eller at det har gått opp et lys for han, men alt føles litt lettere nå!

 

Og jeg legger herved av et løfte om at jeg skal bli flinkere til å si ifra, være konkret og ikke la det gå så langt at jeg vurderer å gå fra han. Parterapi er heller ingen dum ide, men vi får se åssen det går nå.

 

Nok en gang, takk for innspill! Dette hjalp utrolig masse!

[sthans]

Så utrolig flott! Ingenting som en "lykkelig slutt" når man har vært langt nede. Det fortjente du :-) lykke til videre!