Venninna mi sin sønn har aspergers, og nå holder vi på å miste kontakten.

[Anonym bruker]

Der vi bodde før traff jeg ei anna mor gjennom barselgruppe. Guttene våre er begge 5 år. Vi har hatt et veldig fint forhold, men så flytta vi langt vekk for et par år siden.

Vi har stadig reist tilbake til de traktene for å besøke familie, men de siste gangene har jeg nesten ikkke sett henne og sønnen. Det er jeg som har ringt de siste gangene, mest vært meg som har tatt kontakt det siste året, men hun har alltid vært veldig positiv til å treffes.

 

Hun har en del problemer med sønnen, han går bare deltid i barnehage og hun er hjemme, nå har hun forresten begynt i en deltidsstilling.

 

Jeg føler det er pga sønnen, og at hennes sønn ligger bak i utviklingen i forhold til min, jeg har også et yngre barn, hun selv våger ikke få flere barn da de også kan bli syke.

 

Det kan jo være at det bare er naturlig utvikling, men om det er pga sønnen at hun trekker seg unna, hvordan kan jeg da være slik at hun er mer komfortable med å være sammen med oss. Min gutt er veldig opptatt av hennes gutt, og sier at han er vennen hans.

 

Dessuten er det ok å treffe andre barn å leke etc om vi er lenge hos svigers. De setter pris på det.

[Anonym bruker]

Skjønte lite hva du ville med innlegget og hvor problemet egentlig ligger. At dere holder på å miste kontakten er helt vanlig når den ene parten flytter. Antagelig har hun og barnet andre venner slik at de ikke har samme behovet for å møte dere når dere kommer til dine svigerforeldre. Det er helt naturlig.

[Anonym bruker]

Hun og barnet isolerer seg veldig. De har lite miljø rundt seg, og når vi er der i ferier så har hun gjerne ikke annet enn hjemme med gutten i to uker. De kan ikke reise bort fordi han trenger rutinene sine. De tar noen dagsutflutker.

 

De kan ikke være i lag med andre barn fordi han biter og slår. De vil ikke dra på stranda ol fordi sønnen blir stressa og begynner å bæsje.

 

Han er langt fremme på mange punkt, han liker andre barn, men han sliter sosialt og han sliter med brudd i rutinene.

 

Har jo vurdert at det er fordi vi flytta, men jeg ringer jo en del for å prate etc. Hun ringer nesten aldri, sender aldri epost ol. Men når vi kommer dit, så er hun alltid med på å treffes, og vi stikker alltid innom dem, men de siste gangene har vi ikke vært der. Men det har også vært av andre grunner.

 

Føler hun og sønnen isolerer seg litt, og jeg føler at jeg kanskje ikke er den beste å snakke med for henne, da jeg kanskje ikke helt forstår den forskjellen det er å ha et annerledes barn. Kanskje jeg ikke er forståelsesfull nok, kanskje jeg har fornærmet henne (tror ikke det) Kanskje hun ikke er komfortable med å snakke med meg om barn og slikt, det er jo hovedsaklig det vi har til felles.

 

Lurer på om noen andre har erfaringer med å være venner med mødre til annerledes barn, når hovedfelleskapet er barna.

[Anonym bruker]

Jeg har selv barn med diagnose, og forstår din venninne bedre enn deg, tror jeg.

 

Dette har ikke med deg eller ditt barn å gjøre. Det er IKKE lett å ha barn med slike diagnoser, og impulsivitet blir omtrent et fremmedord. En kan bare ikke, for da får en det igjen i form av problemer i etterkant. Dette(sosialt og impulsive påfunn i hverdagen) er ikke noe en kan "trene" barn med slike diagnoser i. De har et handicap som en som forelder bare må ta hensyn til.

 

Og en blir som forelder mer sliten enn hva foreldre med "friske" barn blir. ....

[Anonym bruker]

Har selv et barn med aspergers, og ut fra det du beskriver (biter, bæsjer på seg osv) høres det ut som din venninnes sønn er hardt rammet.

(Finnes flere grader av aspergers)

Jeg vil tro at din venninne rett og slett er helt utslitt!!!! Det er veldig krevende å ha et slikt barn du beskriver.

Jeg er selv sliten, og har ikke overskudd til å ta kontakt med venninner på samme måte som før. Men jeg blir veldig glad om de tar kontakt!

Og min sønn høres ut som han er mindre rammet enn gutten du beskriver...

 

[Anonym bruker]

Jeg lurer på om jeg har vært litt for bagatelliserende over for henne. Joda, alle barn biter når de blir sinte, det er helt vanlig, ja min gjør også sånt. Her forleden var han så fiksert av å spille på nintendo at han bæsja i buksa.

Når hun snakker om disse tingene så snakker hun om det i forbindelse med diagnose, og jeg snakker om det som mer eller mindre normal oppførsel i barn.

Men det er nok et skille på omfang og intensitet i denne oppførselen som gjør at hennes barn skiller seg ut.

Hun sier hun har det tøft i perioder, at han ikke vil i barnehagen, og han vil ikke ditt og datt. Vi også har sånne spisoder, kanksje jeg ikke bør stemme i å si at vi også har det sånn av og til, at det er normalt.

 

Lurer på om hun blir trist av å se på mine barn som ikke har diagnoser. Når hun sliter med sitt barn, på mange områder.

 

Jeg klandrer henne ikke, men vurderer å bare gi opp på kontakten. Hun tar som sagt lite kontakt i hverdagen, for en prat, men hun setter pris på oss når vi kommer innom, da hennes barn også liker å være nær andre barn, og det ikke er så mange andre som kommer til dem.

 

Nei, det er ikke lett, men problemstillingen er igjen aktuell nå i forbindelse med påsken.

[Anonym bruker]

Få ting er så forbanna slitsomt som mennesker som skal bagatellisere problemene med kommentarer som "det gjør jo alle barn". NEI for svarte, alle barn gjør ikke sånn!

[Anonym bruker]

ser du skriver masse om rutiner, kan det være så enkelt at hvis dere er på besøk en eller to ganger så bryter dere rutinene dems og hun får et helvete etterpå???

 

 

[Anonym bruker]

Kjære deg, jeg har en gutt på snart fire år som er under utredning for denne diagnosen. Ser vi har mye de samme problemstillingene som din venninnes gutt. Det er utrolig krevende å være blant folk for du skal ta hensyn til både gutten og de besøkende. Hos oss fungerer det forholdsvis fint når vi er alene hjemme, men straks noen kommer så sutrer han og vil ha oss med på et annet rom osv..

 

Jeg står over de samme tingene å oppdra gutten min på som alle andre, men med denne diagnosen så må man gå utrolig ekstra mange runder før man når inn, hvis man i det hele tatt klarer det. Hos oss bruker vi mye visuelle metoder i oppdragelsen, har f.eks ei tavle med bilder for aktiviteter og rutiner. Har også ei klokke som jeg bruker når vi skal avslutte noe og starte på noe nytt. Med asperger er ikke ord alltid nok.

 

Jeg har en gruppe venniner som jeg har fortalt dette om gutten min til. De nikker og sier de forstår, men de viser også at de egentlig ikke tror på meg.. :S De også kommer også med uttalelser som at sånn gjør da min unge også, heeeeelt normalt. Ja, det er normalt, men ungen MIN forstår det ikke. Jeg blir skikkelig frustrert over at folk ikke kan høre etter når jeg prøver å forklare. Jeg har egentlig begynt å gitt opp og trekker meg mer og mer unna. Orker ikke disse mistroelsene.

 

Jeg er så sliten at jeg leker med tanken om å søke om avlastning. Jeg vegrer meg pga dårlig samvittighet. Vil de klare å forstå han og takle utfordringene? Jeg blir rett og slett superstressa av disse tankene. Jeg er jo så utrolig glad i denne krevende, men HERLIGE søte lille vennen min.

 

Kjære HI, for venninnen din er det mye enklere å trekke seg unna enn å face utfordringene. Jeg har erfart det i allefall :S

[Anonym bruker]

Vil si en ting til.. er godt mulig hun skammer seg litt også. For jeg har opplevd å få på meg at jeg "duller" for mye med gutten min. At jeg ikke er streng nok. Ja det kan se ut sånn for andre, men når man har brutt rutinene og er blant folk så er det ikke lurt å være for "streng".

 

Har et eksempel: En dag jeg skulle hente ham i barnehagen så dasket han til en av de andre mødrene på rompa akkurat da vi skulle til å gå. Hun snudde seg kjapt rundt og ble sint. Jeg visste at her måtte det til en unnskyldning.. Jeg tok tak i gutten min og sa strengt at det ikke er lov å slå og at nå måtte han be om unnskyldning. Vanligvis vil unger etterhvert gi etter og faktisk be om unnskyldning så er alt greit etterpå. Det lyktes ikke jeg i da.. han ble helt krakilsk og gjentok i allefall hundre ganger at jo æ vil slå. Helt i sin egen verden, med dette hadde jeg stilt for store krav til han. Da damen skulle gå så sa jo selvfølgelig JEG unnskyld på vegne av han, men hun så på meg som om jeg var verdens verste mor. Jeg skammet meg og følte meg faktisk som verdens verste mor. Jeg får veldig dårlig selvtillit i slike situasjoner. Men andre folk kan jo selvfølgelig ikke vite at sønnen min har disse begrensningene heller da. Stakkars gutten min skjønner faktisk ikke helheten i dette han, men det er veldig vanskelig å fortelle folk.. for de synes hva de synes uansett :S

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen. Det jeg har tenkt er at vi kanskje ikke har så mye til felles lengre, at hun føler hun ikke kan si noe til meg, at jeg ikke forstår, kanskje er hun også sliten.

Jeg skal gjøre et nytt forsøk, på kontakt. Hun er jo alltid veldig positiv til kontakt når vi er der, hun kjører til og med langt for å treffe oss. Hun føler nok det er viktig å sosialisere både seg og sønnen. Men det er denne innimellom kontakten hun ikke er så flink på.

Eller kanskje hun vil at guttene skal ha kontakt, men ikke er så veldig gira på meg. Kan gi det en sjangse til. Det er jo ingen som er sure og grinet, bare føler at kontakten går en vei, og føler at det kan ha noe med gutten hennes å gjøre.

 

Så da skal jeg ikke bagatellisere, jeg skal vise forståelse for at hun er sliten, og la henne være seg selv, og føle hun kan snakke med meg.