Gå til innhold

Jeg blir antageligvis trygdet pga angst, men jeg kan..


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

"her var mange uvitende" bla bla bla..

Det er vel folk i samme kategori som Hi sier akkurat det.

For det er fullt forståelig at vi andre ikke forstår dette. For det er uforståelig.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg er selv syk, men jeg nekter å leve på trygd resten av livet. Mener fast og bestemt at de aller fleste kan være i arbeid i en eller annen grad. Det er mange måter man kan arbeide på, noen kan skrive bøker, musikk, lage websider, vaske, sitte i kassa, jobbe innen skole, helse eller hva som helst i grunn. Alle får til et eller annet som er av samfunnsøkonomisk interesse.

For meg er det totalt uforståelig at noen kan være ufør og alikevel klare å male huset, klippe gresset, springe rundt på kjøpesenter, reise til utlandet osv. Greier man det så klarer man å jobbe litt. Og ja, man skal ha livskvalitet og krefter til å leve. Men det er bedre å jobbe feks 1 dag i uken, i stedenfor å ikke jobbe overhode.

Jeg er pr dags dato sykemeldt fulltid under behandling, målet mitt er fulltidsarbeid innen 3år.

Det handler om vilje også i mange tilfeller.

Her et eksempel, kjenner noen som er ufør, men som greit klarer å hjelpe andre med å både lempe stein, male og snekre. Da skurrer det for min del.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, men så opplys oss da!

 

Istedet for å sitte å kjate om at "vi" er så uvitende,så ta en tørn og fortell oss, lær oss, informer oss og forklar hva det er som gjør at du fint kan feste, shoppe og alt det andre, men ikke kan klare f. eks en 20% stilling i noen slags jobb.

 

For det framstår som "vondt i viljen", ihvertfall slik du legger det fram. Selv noen av de i tråden her som selv har angst sier at det er uforståelig at du ikke skal kunne klare å jobbe litt.

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg går ikke på uføretrygd, men får AAP, pga psykisk sykdom.

 

Jeg skjønner ikke hvorfor andre henger seg opp i det at man kan gå på butikken selvom man får penger fra NAV. Det er snakk om gjerne én time på butikken i uken (mer eller mindre, selvfølgelig..), mens man da har så mye tid ellers der man er dårligere!

 

Hadde jeg vært på butikken (kino, fest, shopping osv..) 7,5 timer HVER dag, så hadde jeg fint klart å jobbe også sikkert. Men nå er det sånn at jeg heller "jobber" 7,5 timer hver dag med meg selv, før jeg tar meg tid og ork til å kjøpe en liter melk!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Poenget er at det er mange ute i arbeidslivet som ikke klarer å gå på fest. Noe hi fint klarer.

All angst er ikke sosialangst. Nei.. Men det er den mest hemmende angsten ifm et yrkesliv.

Å være redd for å "prestere" er piss i mitt øre når man fikser alt annet.

 

Hva er man egentlig redd for på jobb som ikke skjer når man er på shopping og fest?

Løse hunder, fly, edderkopper? Hva er det når man ikke er redd folk?

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det er vel ikke et eneste innlegg her som beskriver det som enten eller????

Det er ikke sånn at alternativet til 100% jobb (eller 7,5 timer HVER dag som du sier) er 100% trygd. det finnes mange nyanser mellom her.

 

Jeg har store problemer med å skjønne at en som fester, er på shopping, på trening, på kafe osv hver eneste uke ikke klarer å være på jobb en eneste time!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skrev vel ikke direkte det heller.

Men (og nå snakker jeg for meg, og utifra hvordan jeg har det!) nå tar det ofte mye krefter og tid på å klare å gjøre de tingene HI nevnte. "Vanlige" ting. Om alternativet er å jobbe (selv bare én dag i uken) og slite seg helt ut på det og ikke ha noe livsglede igjen, så er det vel bedre å jobbe med seg selv, og ha nok med det?

 

Jeg synes forresten selv at det er merkelig at en med bare angst blir uføre. Angsten blir bedre av at man møter dem, og de fleste kan hjelpes på en eller annen måte! (Uansett om det tar tid og krefter. Det gir jo en super gevinst?!) Så, jeg velger å tro at HI sliter med andre ting også.

 

"En ulykke kommer sjelden alene..."

... Ei heller psykisk sykdom..

 

18:38

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er trygdet pga av angst. Jeg fungerer overhodet ikke i jobben min. Og har foreks spesifikke ting på jobben jeg bare ikke greier å utføer. Det er synd for jeg har tatt meg studielån over hodet for å få en slik jobb, men på grunn av noen svært heftige år, har jeg nå utviklet en lammende angst.

Jeg er 100 % prosent trygdet fra den opprinelige jobben min. Men jeg har fått jobb en annen plass. Jobber fulltid, men siden jeg er ansatt via nav får jeg kunn 66 % av lønnen jeg hadde før jeg ble trygdet. Altså jeg jobber nå 100 prosent men motar 66 % av lønnen. Grunnen til at det er slik er at det ikke er fast stilling til meg der, men får jobbe da bedriften ikke har utgifter på meg men nav...Så vil ikke påstå at alle er snyltere!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

195 8 her: jeg har ikke sosialangst. Er veldig glad i mennesker og livredd for å være alene. Jeg har dødsangst, hypokonderi og generalisert angst. Det å feks jobbe med dødssyke mennesker gjør at jeg blir innlagt pga div symptomer og så blir jeg så redd for døden at jeg ikke klarer å sove. Ligger vå ken meg en puls på 110, helt til jeg er så utslitt at jeg havner på sykehus...

 

Men gi meg en jobb som ikke handler om syk emenneskter fungerer jeg helt fint.

Syns dere ska være forsiktig med å dømme andre, angst kommer i alleformer

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jøss, da skulle jo jeg nesten ha vært å søkt på trygd i stedenfor å tvinge meg selv til å jobbe for noen år siden da siden jeg hadde sosial angst i tillegg til annen angst å trengte hjelp av andre for å tørre å gå ut døren hjemme, gikk ikke på senter, ikke på matbutikk alene men kunne gå greit om jeg hadde noen med meg, gikk aldri på kafe eller kino.

 

Men er forsåvidt glad jeg tvingte meg selv til å jobbe istedenfor å sperre meg selv inne da dette var en stor prøvelse for meg selv å har bidratt til at jeg har blitt mye bedre selvom jeg enda merker at det ikke er lett å unngår folkemengder så mye jeg kan.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Antarctica

Ja, for noen er det å tvinge seg til "normalitet" en del av kuren, for andre ville det være å gjøre seg selv sykere.

 

At halve tråden her er full av bedrevitere som maser om at "kan du gå på kafe, kan du også jobbe" osv, phuuuu, det er så korttenkt at jeg blir svett. Det blir jo som når du ber mannen din vaske gulvet fordi du har bekkenløsning, og så skulle han svart: "Du greide fint å danse i går, da greier du vel å vaske i dag!"

 

Eller den gode gamle: "Tjah, du SER da frisk ut!"

Som om angst, depresjoner, traumer, psykoser, eller for den del ryggsmerter, nødvendigvis må vises på utsiden.

 

Min egen bror er eksakt som HI; han "aktiviserer" seg i livet sitt med alle de tingene hun nevner. Prøver å trene og drive mye sport, steller seg i leiligheten med det husarbeidet som skal til, handler, har venner, går på kafe. Men jeg veit at han ikke på en flekk er i stand til å holde på en jobb. Han har aldri klart å møte opp et sted hver morgen i et helt år og gjøre et dagsverk.

 

Og hans plager er det INGEN av dere som burde misunne ham, selv om han nå er uføretrygda og "lever på staten". I den tida da han hadde flere forpliktelser, hendte det ikke at han sov en hel natt i trekk. For angstridd hver kveld til å falle i søvn, oppe og vandra på natta, kaldsvetta, hadde hjertebank, kvalme, dødsangst... Angsten forplanta seg inn i morgenen og dagen, i tillegg til andre resultater man får av søvnmangel.

 

Han hadde dette helt fra skoletida, da vi bodde hjemme. Tipper at det starta i 16-årsalderen. Jeg har ikke vært i tvil om at han var en sjuk, sjuk mann, og han skulle ha vært uføretrygda lang tid i forveien. Da hadde han sluppet en papirmølle av offentlige kontorer og midlertidige støtteordninger for å overleve.

 

Men her sitter altså folk som verken har hatt det sjøl eller sett noen slite med det på nært hold, og bare slenger ut av seg de samme møllspiste frasene, at kan du stå oppreist så kan du også jobbe. Ingen ting annet enn omgangssyke er visst gyldig grunn til fravær hos dere! Syns det virker som det er skrevet av umodne fjortiser som ikke har møtt livets kalde vind...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"fortjener ikke å være trygda" Er det å bli trygda en belønning? For meg fremstår det som et mareritt.

 

(denne var til en langt oppi her)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har en venninne som kan gjøre det meste uten problemer, untatt å gå på jobb. Hun har også en angstlidelse - PTSD (Trigget av traumer) Grunnen til at hun kaver med å gå på jobb var fordi traumet hennes skjedde, nettopp på jobb. MEN, hun går allikevel på jobb, selv om det er et helvete. Fordi hun har en god sjef som tilrettelegger, og en flink lege/psykolog/psykiater i ryggen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når man kanskje får til å sove tre timer på en uke pga man gruer seg og er nervøs og har angst for å jobbe. Om jeg jobber en time på mandager, har jeg angst og tenker KONSTANT på den ene timen hvert eneste sekund.

 

Det høres helt tullete ut, jeg forstår det. Men det er nå sånn at det er blitt sånn. Dere forstår da vel at jeg velger å ha et nogenlunde oppegående liv ellers utenom å jobbe? Hvilken arbeidsgiver vil vel uansett ha en ansatt som en aldri vet når dukker opp?

 

Og jeg skal si dere en ting: fordomsfulle mennesker som ikke vil forstå, men som spyr ut drit og tråkker en stakkar lenger ned i møkka, de menneskene hindrer de som sliter enda mer å komme ut i jobb. De blir enda mer deprimert som igjen forlenger arbeidsledigheten og i noen tilfeller gjør den varig.

 

Gudskjelov er det noen i denne tråden som ikke bare MÅ slenge ut noe drit for de faktisk blir "kvalme" og sinte av at en er ufør.

Du har ikke vunnet Jackpot når du får innvilget trygd, virkelig ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Beklager, men det er tull. Jeg skrev mye lengere oppe her om min sosial angst, og det jeg klarer og ikke klarer, og at jeg jobber. Hver eneste dag på jobb er en liten helvete, jeg er redd for alt - men jeg gjør det.

 

At man blir utslitt av å tenke av å være på jobb - hva så? Som sagt, jeg sliter med alt, ALT i det dagliglivet, i tillegg til at angsten min går utover forholdet med mannen min. Jeg hart til og med angst for barna mine.

 

Men jeg fungerer fordi jeg må. Når HI kommer og skryter over alt hun klarer men sier at hun ikke kan jobbe, det er for dumt.

 

Jeg er redd for å omgås med mennesker på jobbe, jeg er redd for å dumme meg ut på jobben, er redd for autoritetsfigurer og sliter med at jeg føler med mindre verdt enn alle sammen, men jeg kan gå på jobb. Jeg jobber 100%.

 

Jeg tar min datter på dansing og på skole ting fordi jeg MÅ - ja jeg er til og med redd for de andre barna på klassen hennes, men jeg gjør det.

 

Det må finnes enn jobb at hun kan klarer når hun kan feste og gå på shopping i ett sett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

HALLO i luken? Noen hjemme?

 

Er du så idiot at du trur at om DU har sosial angst så har alle 100% like symptomer og problemer som deg?

HI skryter av alt hun klarer? Har jeg da virkelig ikke gjort!

 

Det er flott at du klarer alt dette, men det finnes personer som ikke klarer alt dette som rettmessig kan motta trygd.

 

Om du er seriøs 12:36, så er det synd. Du sliter selv, men dømmer andre som ikke har det samme som deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og du har vel angst for å ikke være fordomsfull...

 

Det vi andre kaller god gammeldags trangsynthet!!

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...