Omvendt diskriminering....unge mødre vs godt voksne mødre

[Anonym bruker]

Jeg føler nå som godt voksen at det er så stort fokus på unge mødre vs eldre mødre, og at det er unge mødre som er veldig på offensiven og forsvarer og kommer med argumenter som forsvarer deres situasjon.

 

Jeg fikk barn som 20-åring og har aldri(virkelig aldri) følt meg noe forskjellig fra foreldre som var 10-15 år eldre hverken i barnehage, på skolen eller andre arenaer vi var med barnet vårt. Jeg har vært klassekontakt, i FAU osv og har aldri tenkt på at jeg var noe yngre enn de andre foreldrene.

 

Nå som passert 40-åring og barn på småskolen igjen merker jeg godt både i media og ellers hvordan yngre mødre "disser" eldre mødre og framhever hvor flott det er:-) Men føler vel egentlig at de gjør det for å forsvare seg på en måte.

 

Husker at i barselgruppen så ville de to mammaen på et parogtyve ikke være med, vi var tre andre på godt over 30, og jeg har snakket med en av de i ettertid som sa det var fordi de ikke følte noe til felles med oss.

Jeg føler like mye til felles med en mamma på 21 som en på 41, vi er mammaer og alderen spiller ingen rolle for meg:-)

 

Kan det være serien "unge mødre" som gjør at yngre mødre føler seg litt stemplet og må forsvare seg???? Bare lurer:-)

 

 

[Anonym bruker]

Enig. Ingen slenger så mye dritt og er så på offensiven som unge mødre. Blir helt matt noen ganger.

[Anonym bruker]

Du har så absolutt rett i at unge mødre føler for å forsvare seg. Men hvor rart er det, når vi velger å stå for det vi har gjort, gjøre så godt vi kan for å få barnet til å ha det bra, også er alt man får tilbake uvitende ekle kommentarer og blikk fra eldre mennesker rundt deg.

 

Det er vel kanskje ikke så vanskelig å forstå at jeg er en av de unge, men jeg er vel kanskje en av dem som ser på eldre mødre på samme måte som unge. Det finnes nok av fordommer mot begge, og automatisk nok så føler man jo for å forsvare seg når andre mener ditt og datt om det DU har valgt i DITT liv.

 

Synd at det skal være sånn.. Men jeg tror vel at det rett og slett er noe man automatisk gjør når noen kritiserer eller har meninger som ikke stemmer. Jeg kan ihvertfall si ut ifra personlig erfaring at samfunnet er virkelig ikke snille mot unge mødre. Jeg har aldri fått så hjerteskjærende blikk og ekle kommentarer som da jeg gikk gravid, som om de tror de er bedre enn deg.. JEG personlig føler da for å forsvare meg, og bevise at det går bra selv om det ikke er rein plankekjøring hele veien :-)

 

[Anonym bruker]

Det er ikke det minste rart at du føler for å forsvare deg i sånne situasjoner. Det som er trist er om du synker ned på et nivå hvor du slenger med leppa ol. De som kritiserer deg vil da få bevist at de hadde rett hele tiden.

[Anonym bruker]

dytt

[Anonym bruker]

Jeg er kanskje ikke akkurat en ung mor, var 24 og 26 da jeg fikk barna mine, men jeg må si at jeg heller ikke følte noe til felles med de i barselgruppen som var nærmere 40. De hadde et annet fokus enn meg og en annen mor på min alder på både livet og ikke minst babyer og barneoppdragelse, så vi valgte og ikke være med i barselgruppen men er i dag gode venninner og ser hverandre minst en gang i uka. Det hadde ikke noe med personlighet å gjøre, men det er da naturlig at man ikke har like mye til felles når det er opp mot 15 års aldersforskjell.

 

Jeg må også innrømme at jeg kanskje diskriminerer mødre som er nærmere 40 år når de får sin _første_ unge, de har en tendens til å overbeskytte barnet og dulle og dikke fryktelit med de. Barna blir bortskjemte og engstelige. Sorry, det er min mening, og jeg har lang erfaring med barn og foreldre gjennom jobben.

[Anonym bruker]

Kunne ikke vært mer enig 20.11!!

 

Førstegangsforeldre over 30 har en tendens til å følge boka panisk og manisk. ALT skal være riktig og dee skal gjøre alle rundt seg oppmerksomme på at deres barn blir det stelt med på den riktige måten. Det kan fort bli litt mekanisk. De leser seg opp på alle temaer og det er ikke uten grunn at det er førstegangsfødende over 30 som er mest utsatt for fødselsdepresjon.

 

Litt yngre førstegangsforeldre fra 20-25 var ting gå mer på instinkt og magefølelse ovenfor barnet. Samtidig som de må tåle skjeve blikk fra den stressede 30års-mammaen som lurer på om hun skal ringe barnevernet fordi ungen ikke har reimadress i barnehagen.

[Anonym bruker]

20:11 her

 

Puh! var redd for å bli halshogd jeg nå... Min svigerinne var godt over 30 år da hun fikk sitt første og eneste barn og hun satt (og sitter fremdeles) og pugger hver eneste bok hun kommer over om barneoppdragelse. I og med at jeg har utdannelse innenfor temaet lurte hun på om jeg kunne anbefale en bok om hvordan man skulle innføre best mulig leggerutiner!! Jeg spurte om hun ikke bare kunne lese en bok og synge en sang, men hun måtte vite HVORFOR hun skulle gjøre det, HVORFOR det var best osv... Hun synes jeg er verdens værste mor fordi jeg hadde datteren min til overnatting da hun var 9 mnd gammel, desstuten lot jeg en tante holde henne da hun var tre mnd gammel og jeg skulle på do. Hun mente jeg burde tatt med meg barnet mitt.

 

Hun mener også at det ikke finnes noe som heter kollik, barnet er bare sultent, for det har hun lest. Det resulterte i at hver gang barnet hennes gryntet slang hun frem puppen som igjen resulterte i at banret veide 13 kilo da det var 6 mnd gammel! Hun vil heller ikke ha fler barn fordi det kan ta fra barnet hennes oppmerksomhet!

 

Dette barnet har aldri kunnet gått en meter uten at svigerinnen min henger i beina hennes, man får nesten ikke ta på barnet, prate tikl det eller se på det, for barnet kan bli skremt. Det skal sies at dette barnet er ett av det mest utrygge barnet jeg har sett, og de skal slite lenge med å rette opp det (ikke det at svigerinnen min ser noen problemer).

 

...og dessverre er ikke dette et unikt tilfelle. Jeg kan nevne mange lignende eksempler gjennom jobben, og det er ikke alltid det får like bra med disse barna når de blir tenåringer. (eks: gullungene på TVnorge)

[Anonym bruker]

Kjære 20.11 hvor mange førstegangsmødre nærmere 40 kjenner du egentlig? Siden du kan konkludere om noe som helst?

[Anonym bruker]

haha 20.11 SAMMA HER! har også ei svigerinne på 30 + som har laget ris for sin egen bak med de beste intensjoner! Nå er ikkejeg utdannet i "felten" men jeg har 3 barn som er særs funksjonelle. Hun ser ned på meg fordi jeg lar minstemann på 7 mnd sitte hjemme med storesøster på 17 mens jeg er i butikken. Tenk om det skjer noe ?!

 

[Anonym bruker]

3 stykker kjenner jeg personlig, og som jeg nevnte i begge innleggene; jeg jobber med relasjon mellom barn og foreldre, og dette er ganske gjentagende. Det er ikke bare min konklusjon, men flere forkningsrapporter viser det samme. Det stod en artikkel om det i foreldre og barn (tror jeg) for ikke så lenge siden også. Når det er sagt gjelder det kun førstegangsfødende over 30 år, ikke mødre som har flere barn men som også føder ett eller fler barn etter fylte 30 år.

[Anonym bruker]

Hehehe Har lest det samme!

[Anonym bruker]

20:11 her igjen

 

Jeg må få si at jeg ikke automatisk tenker "det er DIN feil" når jeg tar imot en mor som fikk sitt første barn over 40 år, atferdsvansker og relasjonsproblemer hos barn kan ha mange årsaker, også kombinert med andre ting, men dette er likevel ganske standard. Det er lang utredningstid, og gjennom f.eks marthe Meo metoden kan vi hjelpe foreldrene til å rette på sin væremåte ovenfor barnet.

 

Barn av slike mødre er forresten ofte lenger fremme enn andre barn språklig, de kan tidligere enn andre barn skille forskjellige farger og skille mellom antall, så det er ikke bare negativt.

[Anonym bruker]

Hæ? Kjenner meg ikke igjen i det om eldre mødre.

Fikk begge mine da jeg var nærmere 40, og har ikke vært spesielt hysterisk. Kanskje det finnes individuelle forskjeller, skal du se, uansett alder?

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg ikke igjen her (leste ikke alle svarene, da). Jeg hadde akkurat fyllt 20 når min sønn ble født og i barselgruppa var det jeg som var yngst, et par i midten av tyveårene og resten godt over 30. Men vi kom alle kjempegodt overens, de eldre var langt fra mer paniske enn oss yngre og vi fikk et kjempegodt forhold. Har aldri følt at noen ser ned på meg for mitt valg å få barn tidlig. Kanskje fordi folk merker (spesielt de som kjenner meg) at jeg er et fornuftig og sterkt menneske som er både tar meg av barnet mitt på en fullverdig og god måte og tar vare på meg selv slik at jeg ikke "mister" meg selv inni mammarollen.

 

Nå studerer jeg og opplever bare beundring av jevngamle og de som er eldre enn meg. Og jeg kommer godt overens med de andre foreldrene i barnehagen.

 

Noe kan jo komme av at jeg selv ikke fokuserer på alder? Jeg har venner som fremdeles er tenåringer og som er 40 +. Det er så store forskjeller blant folk som ofte ikke har noe med alder å gjøre at jeg ikke synes det skal spille inn.

[Anonym bruker]

Jeg skulle ønske det fantes flere som deg HI. Jeg er snart 23 år og venter mitt 2. barn. For noen uker siden var jeg på lunsj sammen med noen damer som jeg har møtt hos fysoiterapeuten i sammenheng med trening pga bekkenløsning. Med på lunsjen var også et par andre gravide som jeg aldri hadde møtt. Jeg trodde et par av de andre var like gamle som meg omtrent, da de så sånn ut, og det aldri hadde blitt spurt om alder. Når det da kommer fram at jeg er 23 og venter mitt andre barn, så fikk de andre nærmest "sjokk", og jeg følte meg utilpass. De spurte liksom om begge barna hadde samme pappa, siden jeg tross alt var så ung. Og hun ene la merke til ringen på fingeren min, og sa "Er du forlovet også?", med en veldig spydig tone. Jeg følte meg så utrolig dum der jeg satt... De andre var oppunder 30 år, og et par av de nærmet seg 40. Så det er ikke rart om "unge" mødre føler de må forsvare seg..

[Anonym bruker]

Er det egentlig nødvendig å være fordomsfulle mot hverandre uansett om vi er unge eller eldre mødre? Tror ikke hvor gode foreldre vi er handler om vi var 18, 25 eller 40 da vi fikk barn. Tror heller ikke det handler om vi har lest 0 eller 10 bøker om barneoppdragelse. Det viktigste er at vi er i stand til å gi barnet kjærlighet og dekke behovene deres.

 

Hvis vi generaliserer har vi kanskje litt forskjellig fokus. En eldre mamma har kanskje slitt i årevis med å få barn, og ønsker å gjøre alt etter boka. Dermed blir hun mer regelstyrt enn en yngre. For mange yngre, var barnet uplanlagt, men de valgte å bære fram likevel. Det står det respekt av, men da har man kanskje ikke vært så opptatt av å lese alt mulig om barneoppdragelse. Det ene er ikke verre eller bedre enn det andre. (og her er det mange unntak begge veier)

 

Nei, vi får vise respekt for hverandre, godta at vi er forskjellige, og for egen del hadde jeg mer til felles med en mor som var i en helt annen aldersgruppe enn meg selv, enn hun som var like gammel. Det handlet om hvilken personligheten som best matchet min, ikke om hvem av dem som var den beste moren.

 

[Anonym bruker]

Like sant som at unge mødre oftere får barn som havner under tiltak fra barnevernet. Risikoen for omsorgssvikt er høyere hos unge mødre.

 

Poenget er at måten man skriver noe på kan gjøre det man skriver veldig feil. Du 20.11 må trene der.

[Anonym bruker]

Mener du virkelig at du har like mye til felles med ei på din egen alder, som du har med ei som er 20 år yngre enn deg? Som kunne vært din datter?

Jeg tror ikke det er så lett, jeg.

 

Og for min del er det vanskelig å finne en fellesnevner annet enn barna med de mødrene som er på min egen mors alder. Det handler ikke om at jeg skal rakke ned på mødre som er dobbelt så gamle som meg, for all del. Det handler bare om at jeg har ikke så mye til felles med de som det jeg har med de på min egen alder (som har barn)

 

 

[Anonym bruker]

Jeg føler for å si at ikke alle unge mødre er som de i serien, jeg blir litt redd når jeg ser hva de gjør, spesielt danske unge mødre.

Så er det sagt.

 

Jeg er ung mor, men jeg kan se fordelen med å være litt eldre også. De eldre har ofte litt bedre jobb og slipper kanskje å tenke på hvordan man skal forsørge barnet.

Og en del unge mødre lever under fattigdomsgrensa resten av livet sitt.

 

Jeg ser også fordelen med å være ung. Moren min fikk siste da hun var 38 og har hatt mange fysiske plager når hun gikk gravid og i ettertid.

 

Det viktigste er at barna vokser opp og har det bra.

 

[Eeyore]

Jeg var 18 når vi fikk vår første.

Mange blikk, mye hvisking når man kom tuslende på kafè med vogna.

Jeg følte ikke for å forsvare meg direkte, men jeg kom med kommentarer tilbake når folk kommenterte at jeg måtte bryte utdannelsen/ at jeg var uten utdannelse, at vi gjorde et dumt valg ved å bli foreldre så unge osv.

 

"Unge mødre" har bare irritert meg. Det å bli mor ung fremstilles så utrolig glamorøst; det er jo bare å slenge ungen i armene på bestemora, så kan du dra på fest helga etter fødsel.

Man ser ikke noe av det "tunge" som skjer, utenom hvis noen skilles som virker som det er 70% av parene på unge mødre som gjør.

 

Det å bli forelder er tungt uansett hvor gammel man er.

Plussene ved å få når man er "eldre", er utdannelse og mer livserfaring, og man er som oftest godt etablert.

Men det er like mange som skiller seg/går fra hverandre i voksen alder som i ung; Det legges bare mer merke til når unge går fra hverandre...

 

Nå når jeg og datteren vår på 2 1/2 år tusler rundt i byen, jeg med babymage, får ofte blikk.

De jeg snakker med antar automatisk at jeg er alene med datteren, og neppe vet hvem som er faren til lille i magen.

Men jeg har ikke behov for å slenge med leppa til/om andre pga det.

JEG vet at jeg takler morsrollen, om enn ikke på strak arm, så har datteren vår og jeg og sambo det så godt som vi kan ha det, selv om vi er unge.

[Anonym bruker]

Det jeg syns er det verste med å være ung mor er at alle tenker at enten så var jeg uheldig eller så er jeg dum. Det er ingen som tenker at barnet jeg fikk når jeg var 20 både var planlagt, ønska og spinka og spart til.

 

At fordi jeg ikke var ferdig med utdannelsen og ikke kjøpt hus. Og da er jo barn bare dumt i manges øyne.

[Anonym bruker]

HI her:

 

Så morro å logge inn og se alle svarene jeg har fått:-)

 

Det er jo selvfølgelig personavhenging som noen sier her, for jeg syns ihvertfall selv jeg gjorde det samme dengang som 20-åring som jeg gjorde igjen da jeg fikk barn som 35-åring. Jeg var like opptatt av rutiner som soving og mat begge gangene, og fikk barn som sov hele natten og spiste godt hele tiden:-)

 

Den største forskjellen er at min første datter var "perfekt" i klærne hele tiden og jeg skiftet fordi hun hadde fått så mye klær. Så hun var ren og pen i tøyet all the time:-) Datter nr to går i ulltøy fra Nøstebarn halve året stakkar, men jeg er jo fortsatt veldig opptatt av fine klær da:)

 

Jeg mener ihvertfall jeg hadde like god kontroll dengang som jeg har nå, hverken mer eller mindre hysterisk og like god tro på min vurderingsevne som mor begge gangene-)

 

Og jeg mener fortsatt at det er de yngste mødrene som ikke finner seg like godt til rette i feks barselgrupper med eldre mødre enn omvendt, jeg er veldig glad i å omgås mennesker i alle aldre jeg:-)

 

Flott med så mange svar!