Hvordan bryte en ond sirkel fra sin egen barndom?

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp i en rolig og harmonisk familie med lite (synlige hvertfall) konflikter overfor meg og broren min. Nå som jeg er gift og har to barn selv begynner tankene på barndommen å komme. Jeg ønsker ikke å overbeskytte barna mine, og jeg vil at de skal vite at det er greit å være uenige og at de ikke skal være så redde for konflikter.

 

Jeg hater å konfrontere folk og klarer ikke å gråte foran andre mennesker. Sliter med å vise følelsene mine. Jeg hadde ikke kjæreste før jeg var 20 år, jeg følte det var flaut å ha kjæreste og var ikke moden i hodet til det. Jeg ble mobbet/ holdt utenfor på skolen, og jeg fikk ikke noen støtte hjemmefra til å ta igjen, vi snakket bare ikke om det. Jeg prøver å være bevisst dette og forklare mine små at det er greit å være sint og lei seg når det er sånn de føler det.

Er det andre som har det sånn, at barndommen innhenter en på en helt annen måte når man selv får barn?

Jeg får så mange a-ha opplevelser hele tiden, på hvor overbeskyttet og hvor lite jeg egentlig har levd livet.

Tror dere at barndommen preger en så mye at man fører det videre, eller er det mulig å endre på det som man absolutt ikke vil føre videre?

 

[Anonym bruker]

Ingen gode råd?

 

[Anonym bruker]

Jeg går også tilbake tilbarndommen mye etter jeg fikk barn, og mens jeg var gravid. Jeg har litt motsatte forhold fra deg da, jeg hadde ingen god oppvekst, og veldig mange konflikter. Jeg har kanskje litt motsatt problem i ettertid også, da jeg lett havner i konflikt med folk fordi jeg ikke er redd for å si hva jeg tenker og føler. Ærlighet er ikke alltid en dyd. Pluss at jeg lett tar til tårene, noe som jo i seg selv er litt flaut.

 

Jeg tror absolutt man kan snu trenden i forhold til sine egne barn. Bare det at du er bevisst på at dette er noe du ikke ønsker i familien din, er bevis på det. Man blir ikke så preget at man fører det videre uansett, ihvertfall ikke hvis man er innstilt på å aktivt motarbeide det. Eneste jeg har med meg videre fra min egen barndom er alt hva jeg IKKE skal gjøre mot mine barn. Jeg har ihvertfall ingen planer om å bli som min mor, og da blir jeg ikke det

[Gjest Antarctica]

Hvor gamle er barna dine, da, og hvordan reagerer du når det er konflikt?

 

Jeg har levd med en typisk konfliksky mann fra en konfliktsky familie. I samspillet han hadde med sine barn, og ting jeg så igjen når vi var sammen med min svigermor, har det slått meg at det å gjøre folk konfliktsky er en langvarig og intens "oppdragelsesprosess".

 

Min eksmann har for eksempel alltid "bomma på målet", i mine øyne, når en konflikt er under oppseiling.

 

Hvis det var uenighet mellom ham og meg, kunne han sette inn 75% av energien på å endre min FORM. Han ville aldri ta tak i innholdet. Først het det at han nektet å snakke med meeg når jeg hevet stemmen. Så lærte jeg meg av med det, men da nektet han å snakke med meg fordi jeg senket stemmen! ("Når du senker stemmen ned til gravrøsten din, da gidder jeg ikke mer, da melder jeg meg ut", sa han blant annet.)

 

Så, da jeg endelig klarte å redigere meg selv til å si alt i samme tone, het det at han gadd ikke høre på meg hvis jeg skulle "kritisere" eller "kjefte på ham". Det var en effektiv stopper for en hver samtale som ikke innebar ros. Jeg kunne ikke en gang si "tror du det er sunt at hun drikker yoghurt til tørstedrikk i stedet for vann?" - det var det samme som å kritisere. Jeg kunne heller ikke si "Når du en hel helg nekter å ta telefonen, blir jeg bekymret". Det var det samme som å vise mistillit.

 

Til slutt var det sånn at en hver samtale der jeg ville ta opp noe betent, endte med at han sa "vi hadde ikke hatt dette problemet hvis ikke du absolutt skulle snakke om det." Altså at jeg skapte konfliktene ved å si at de var der! Det kom særlig hvis jeg ville ta tak i hans forhold til sønnen min - jeg syns f eks ikke det er OK å oppdra barn gjennom å brøle til dem og bruke skjellsord.

 

Hvis jeg på min side kom til å si noe om hvorfor det var urettferdig at han alltid favoriserte det ene av sine 4 barn, begynte han hver eneste gang å beskrive meg, og hvor "dum" jeg så ut når jeg var sint. Det slo aldri feil. Sa jeg noe om hans ettergivenhet med datteren, eller påpekte at den eller den tingen bure hun ikke får lov til, bare lagde han et hånlig flir og begynte å snakke om utseendet mitt. "Nå så du skikkelig rar ut i trynet" osv.

 

Så, som du ser, veeeeeeeldig mye av hans energi var rettet inn mot å kvele alle tilløp til meningsulikhet.

 

Med hensyn til barna også: det var uvesentlig hva som var grunnen til at de gråt eller var sinte, han brukte bere krefter på å få lyden til å opphøre. Som om det er gråten i seg selv som er problemet... og det betydde dessuten alltid at den som startet en konflikt, f eks plaget et småsøsken, aldri fikk noen reaksjon på det - for det småsøskenet som hylte var i søkelyset og ble hysja på.

 

Åh, jeg kunne snakke om dette i timevis. Det eneste ungene lærte av det var å skjule sine spor når noe gikk galt, å late som at alt var i orden, og å ikke ta andres sinne eller tristhet på alvor. Når jeg så sa at han lærer ungene å juge for å unngå kjeft, svarte han bare at "da blir de smidigere å forholde seg til". Selv forsvarte han elle sine hundretalls løgner med at det var bedre å juge og håpe på ikke å bli avslørt enn å si enn sannhet som jeg "kunne reagere negativt på".

 

Hvis du merker at du gjør sånt - dvs fokuserer på utslaget av konflikten, som f eks gråten, sinnet eller krangelen; i stedet for å se på grunnen til konflikten og kanskje på mulighetene til å forebygge, vel da er du på feil spor. Da oppdrar du øyentjenere med falske smil som later som det ene og later som det andre.

[Gjest Antarctica]

PS, unnskyld at jeg bobler litt over her. Det er kanskje ikke så lett å se relevansen til din situasjon, jeg forklarte den ikke godt nok.

 

Jeg ser likheten til deg fordi min eksmann også vokste opp i et hjem med "tilsynelatende" ingen konflikter. Han refererte selv at "det å være sint - nei, det var noe man bare slett ikke var." (men i voksen alder har han hatt store, ukontrollerte raserianfall, som merkelig nok kun har gått ut over ungene...)

 

Han innrømte også at han ikke alltid hadde vært så snill som han skulle med sin 3 år yngre søster. Men det visste ikke alltid de voksne. Hun var derfor "berykta" for å være skrikerunge, mora påsto at de ble gale av all skrikingen hennes, og at de var til legen med henne flere ganger. Da de endelig fant noen urinveisinfeksjoner, bortforklarte de kjapt hennes 7 års hyleri med at hun sikkert hadde hatt mye vondt. Og det at hun sluttet/ble mindre skrikete ble forklart med at hun skikket seg forid hun begynte på skolen. Frustrasjon, søskenkrangel, mobbing, forsøk på å bli hørt osv, alt det der: ingen som i det hele tatt lukta på andre muligheter for at hun hadde vært sippete av seg!

 

Min eksmann har en sønn som nå er 11, og som har vært mobba på skolen siden 1.klasse. Faren sier det er fordi skolen er så dårlig til å jobbe med mobbeplanen sin. Sant nok, men gutten er sånn som du beskriver deg selv, en som ikke tar igjen (han kunne lett ha banket mange av mobberne, med en hånd på ryggen, for han er stor og sterk, men trenet til "feighet") og foreldrene tar ikke heller tak i det på en ordentlig måte. Han blir gående med det aleine slik du ble.

 

Syns du skal bare ha med deg at når ungene dine gråter er det en grunn til det, når de krangler kan du hjelpe dem å finne kompromisser, men ikke undertrykke selve krangelen og meningsutvekslingen, og ha dessuten med deg at det er ikke utslaget av følelsene som skal reguleres, det er grunnene vi kan jobbe med. Sinnet i seg selv er ikke farlig - finn heller ut hva slags frustrasjoner som setter det i gang.

 

klem!

[Anonym bruker]

Takk for svar dere :-) Kjenner igjen mannen til Pashla sin oppførsel faktisk. F eks, ikke hev stemmen når du diskuterer med meg, og det å få stanset gråten/sinnet før det tar helt av, istedet for å komme til bunns i det. Det er viktigere at det er rolig og "harmonisk"

Når jeg tenker på det, har jeg nok valgt en mann som minner litt om min egen far... Når det er sagt er han en veldig bra mann på andre måter, men mangler den tålmodighet man bør ha med små barn på 2 og 3 år. Han blir veldig fort sliten av støy og krangling, men jeg vet at dette er noe han er besvisst på og jobber med.

 

Vi har en 3 åring med masse temperament, og jeg synes det er slitsom å ha moren min på besøk, som ikke skjønner at dette er et problem. Føler at hun ser på meg som en dårlig mor fordi han er vilter og voldsom og at han noen ganger trenger tilsnakk. Dette var noe hun aldri var borti med meg hevder hun. Ok, kanskje det er riktig, men det hjelper jo ikke meg noe idag det!!

 

Jeg vil at mine barn skal kunne ta en konflikt på en saklig og ordentlig måte, og vite at det ikke er farlig å være uenig med andre. Og at det er lov å gråte foran andre, det er ikke noe rart med det. Jeg jobber mye med det og er bevisst på hva jeg ikke vil ta med meg videre fra min egen barndom.

 

Lykke til alle andre som sliter med noe tilsvarende, håper dere løser det og får det bra med dere selv og familien deres!

 

[Anonym bruker]

Hjelpe meg, mennene våre er jo så like, er som å lese om mannen min!! Han er enebarn, men akkurat samme innstilling, man skal være blid og ikke sur etc.

Takk for at du delte tankene og erfaringene dine med meg!

God klem tilbake

[Gjest Antarctica]

Vi skal alle sosialiseres inn i et samfunn, og det er jo ikke alle arenaer der vi kan ta med oss tårene våre, sinnet vårt osv.

 

Men den taktikken min eksmann hadde (beslektet med din manns og din mors, HI) der det liksom er støyen som er problemet, den er med på å kvele barnas utvikling. Det innestår jeg for.

 

På sikt vet jeg f eks at min egen sønn på 12 aldri vil komme opp i de problemene som min eksmanns sønn på 11 vil få. Min gutt innrømmer for eksempel sine bommerter med en gang, og bruker ikke tid på å dikte opp unnskyldninger og løgnhistorier. Da er jo katta ute av sekken, og et hvert problem kan løses! Men min eksmanns sønn fant på lange kompliserte løgner for å skjule bommerter.

 

Hos eksmannen min kom løgnene som på refleks, og da kan man si han øvde opp sønnen til det samme. Derfor tror jeg det er nødt til å bli vanskelig etter hvert. Man blir ferska, må bortforklare, finne på nye løgner, glemmer litt osv osv, og til slutt eksploderer det i trynet på deg. (Og da må du ha et arsenal klart som du kan bruke på den som avslører deg, f eks "nå ser du skikkelig dum ut...")

 

I lengden får man mange, mange flere konflikter ved aldri å møte konfliktene. Lytt til erfarne fjellfolk/kranglefanter som meg, vi veit det!