Tar jeg for lett på det å få 3 barn?

[Anonym bruker]

Jeg har nå to barn på 1,5 og 4 år. Jeg jobber i barnehage og er vandt med gode rutiner, tålmodighet og evnen til å være kreativ til forskjellige ting. Jeg er svært hjemmekjær og huslig, og har alltid sett for meg en travel hverdag med 3 barn springene i hus.

 

Mannen mener jeg er gal som ønsker nr 3, men for meg er ikke 3 barn sååå mye. Håååper han endrer mening.

 

Erfaringer?

[Anonym bruker]

Orker ikke å svare for jeg er stuptrøtt etter å ha fått 2 barn i seng, nå venter nummer 3 på sine leggerutiner.... zzzzzzzzzzzz

 

Neida. Vi har tre, var veldig i tvil. Angrer jo ikke på det nydelige barnet vi fikk og er fantastisk med søskenkjærligheten, men det er fryktelig mye mer slitsomt med 3 enn med to... alt av oppfølging, dynamikken (og kranglingen mellom barna) i familien og aldri ha nok tid til barna.

 

For å være helt ærlig (og når jeg tenker "praktisk") så ville vi nok ikke gjort det en gang til. Og hvis mannen din har tvil så vil det nok ikke mangle på episoder og eksempler gjennom årene hvor han får rett...

[Anonym bruker]

Huff, var ikke DET svaret jeg ønsket! HAHA....

 

HI

[Anonym bruker]

på den annen side så har de alltid glede av hverandre, søskenkjærlighet, herlig med en liten flokk, fantastisk med tre små mennesker som er våre, herlige morgenstunder når alle tre ligger i senga med oss... osv...

 

Men slitsom er det, ja... men jeg er nok litt farget av at minstemann ikke har sove 1 natt enda... og han er tre år... så litt sliten....

[Anonym bruker]

Tenk litt fremover - når alle tre er skolebarn og skal følges opp med skolearbeid og fritidsaktiviterer. Så ser du svaret. Det er forskjell på en travel hverdag og fullt kaos.

[Anonym bruker]

Vi har selv 4 barn og synes skrittet fra 2 til 3 var veldig stort..mye større enn jeg trodde. Fra 3-4 var det ikke så stort, men hadde jeg fått snudd tiden tilbake ville jeg holdt meg med 2. Altså jeg er konstant sliten, lite overskudd + +. Men ville aldri byttet bort barna mine med noe alså, så ikke misforstå

[Anonym bruker]

Så det blir virkelig fullt kaos?!

 

Sykler ikke noen av barna til treninger?

 

Jeg måtte komme meg til piano og fotball selv jeg hvis jeg ville gå på noen aktivitet. Noen ganger var mor å så på når jeg spilte kamp, men ikke HVER kamp..

 

Det er jo ikke kamper hver dag heller da.

Hva gjør at det blir kaos? Lager man kaos selv kanskje?

 

HI

[Anonym bruker]

Enig med hun over, Jeg syns overgangen fra 2 til 3 var mye større enn jeg trodde. Syns det gikk så veldig fint fra 1 til 2, men så ble det litt mer kaos enn jeg trodde fra 2-3. Men jeg ville selvsagt heller ikke byttet bort barna mine - men snakker vi rent logistikkmessig så er det nok mer praktisk med 2 enn med 3. Har også litt med aldersforskjell å gjøre selvsagt.

[Anonym bruker]

Det kommer jo sikkert an på hvor stor spredning du ønsker. Venter du noen få år med nestemann, vil eldstemann hjelpe mye til med de yngre. Pluss at jeg syns ikke nødvendigvis at foreldre skal måtte "følge opp" alt mulig. Barna har vel bein og sykler, og kan sykle på fotballtrening eller hva det måtte være. Eller er det helt slutt på det? Barn blir heller ikke nødvendigvis flinkere på skolen av at foreldrene hele tiden dytter de i ræva. De lærer nok mer selvstendighet om man er mange søsken, og mor og far ikke alltid puster de i nakken. Og helt ærlig, tre er ikke en stor flokk!

[Anonym bruker]

Vi valgte til og med å få nummer fire vi, så nummer tre slet ikke ut oss ihvertfall

 

Vi er jo alle forskjellige, og det er forskjellige ting som sliter oss ut. Jeg blir helt matt av det livet mange lever med festing, trening, venneturer til utlandet, barnepass for å gå på kino, kjæresteturer osv osv. Jeg hadde blitt het utslitt om jeg skulle hevet meg på den karusellen der. Skjønner godt at de vennene jeg har som er livredd for å gå glipp av en sosial happening og løper fra kino til konsert til fest til hyttetur til sydentur til trening osv har bare ett eller max to barn..

 

Men jeg som er hjemmekjær, ikke noe glad i å feste, trener litt i kjelleren etter at ungene er i seng og har mer enn nok sosialt liv gjennom jobb og den måntlige syklubben blir ikke utslitt av å følge opp fire barn.

 

Vi må jo alle velge for oss selv, og det å ha mange barn er en livsstil man må velge. Man kan ikke få i både pose og sekk.. Jeg er veldig fornøyd med livet vi har valgt og hadde uten tvil gjort det igjen. Hadde jeg hatt en fet bankkonto så jeg kunne ta et tiår med permisjon for å rekke all klesvasken hadde jeg jammen fått to til også!

[Anonym bruker]

Verken jeg eller søstra mi ble kjørt noen plass. Vi måtte pent bruke føttene, sykkelen eller bussen. Men forståelig om man bor i et utkantstrøk hvor det er milevis til nærmeste fritidsaktivitet. Men har også inntrykk av at det kan være mindre stressende å bo i utkantstrøk også. Ingen rushtrafikk når barna skal i barnehage eller når man skal på jobb.

Jeg bor selv på en liten plass. Her er det korps og fotball, ikke noe mer. Så kjøring vil det nok bli, evt at vi flytter mer sentralt, men da skal ungene få komme seg på egen hånd, hvis jeg syns det blir for stressende. Eller prøve å samkjøre med andre foreldre om å dele på kjøringen.

 

Tror det er individuelt hvor stressende det kan føles som. Jeg syns f.eks at det er mye lettere på to barn, enn et barn. Og jeg har hørt flere som sier at overgangen fra et til to barn har vært hardt, mens fra 2-3 har nesten ikke vært merkbart.

 

Det er kanskje travelt når de skal igang med lekser og fritidsaktiviteter, men samtidig kan de gå på do selv, kle på seg selv, leke på egen hånd, gå lange strekninger alene, smøre en skive, ta bussen alene osv.

[Anonym bruker]

Jeg har barn på 10, 8 og 3 år og jeg syns den største utfordringen kom fra 1-2 barn. En er som ingen og to er som ti stemte godt hos oss. Da mellomste var 5, kom nr tre, og det har vært helt herlig! Overgangen fra 2-3 barn har vært helt fin, ikke problematisk i det hele. De første årene krevde babyen mye oppmerksomhet, så klart, men de eldste barna elsket å tulle med lillesøster. Jeg vil gå så langt som å påstå at det har endret hele familiedyamikken vår til det bedre, og jeg ville absolutt gjort det valget om igjen. Det har gått så langt at jegvurderer faktisk et barn nr 4. Vi har kuttet ned til 2 fritidsaktiviteter for de store barna, og forsøker å være noe sosial med andre barn for vesla, livet er travelt, men herlig med gjengen vår!

[Anonym bruker]

Det er det jeg tenker også tenker!

Føler at vi er blitt "curling" foreldre alle mann (iallefall når jeg snakker med venninner)

 

Er nok veldig bedagelig anlagt selv, men vi får nå se. Jeg selv tror nok jeg hadde taklet 3 bedre enn min venninne som er livredd for å slippe sin 8 år gamle jente ut alene litt med noen venninner.

 

De må erfare, bli selvstendige, få et godt selvbilde og identitet...

Det klarer man ikke om man syr puter under armene på dem.

 

Bare noen tanker...

 

HI

[Anonym bruker]

Personligheten til ungene har mye å si her altså, og den vet vi jo ingenting om på forhånd.

 

Her var den største overgangen fra 1 til 2, andremann var nemlig et lite "troll" som baby.

 

Men overgangen fra 2 til 3 gikk som en drøm. Vi hadde gode rutiner som tredjebarnet bare gled inn i. Hun sov hele natta fra hun var 6 uker gammel, lå på gulvet og smilte mens jeg laget middag, elsket å sitte i vippestolen å se på storebrødrene leke osv.

 

Det er mye jobb å følge opp skolebarn, men samtidig klarer de å ta seg en dusj og smøre seg en skive selv. Så det er bare andre ting man må følge opp. Går helt fint her ihvertfall.

[Anonym bruker]

Tror det har gått smoothe med deg over pga at det er litt avstand.JO lenger avstand til nummer tre. jo mindre kaos og jo mer hjelp fra de eldste. Men jo lenger blir jo småbarnsperioden.... og det er kanskje ikke ønskelig heller.

 

 

Vi hadde stor avstand mellom 1 og 2 og syns det var helt uproblematisk å få nr 2. alt var harmoni. fikk nr 3 2,5 år etter nr 2 og det ble ..ja... kaos.. og eldstemann føler at han ikke får noe tid så det er litt trist. Men ja, han sykler til trening etc. men det er allikevel noe med kaosnivå...

 

skal du ha tre vil jeg hvertfall ventet noen år...

[Anonym bruker]

Takk for flere betryggende svar

 

Vi har jo alt tilrettelagt her vi bor. 100 meter til skole og butikk, og 2-3 min med bil (10 min på sykkel) til alle aktiviteter som måtte ønskes.

Stort hus, bil osv. Så det praktiske er vel et godt argument FOR.

 

HI

[Anonym bruker]

Her i heimen gikk det fra god kontroll til kaos og galskap fra 2 til 3. Tror heller ikke jeg ville gjort det igjen... Men elsker barna mine, selvsagt... Likevel...

[Anonym bruker]

Og bare tenkt på når barna blir enda større, og de er på tur til å flytte ut. Når de da kommer hjem på ferie og man samles rundt middagsbordet.. da tror jeg man er lykkelig over at man har 3 eller fler. Da tror jeg alt slitet med barn er glemt og man faktisk blir å savne det. Men når man står midt oppi det kan det selvsagt føles fryktelig slitsomt og det kan føles som en evighet til man noengang skal få fred igjen.

Men hvis man prøver å ikke skal være med på absolutt alt som er aktiviteter mens barna er små, så blir det kanskje roligere også. De må ikke på babysvømming, babysang, dans, cafe og alt som er. FOr er det logistikken når man skal utendørs som er problemet, så kan man jo heller forsøke å gjøre det meste hjemme.

Det er deilig å treffe andre, men det er også deilig å vite at man skal slippe å pakke masse utstyr, bære en bilstol, bære en annen unge, mens den tredje løper motsatt vei og heller bare holde seg hjemme.

[Anonym bruker]

Meg som mente barna fint kunne sykle på fotball ol. og gjøre leksene sine selv lenger oppe igjen...

 

Så fint å se at noen deler mine tanker rundt dette Synes det er synd at barn i dag ikke får oppleve å ta ansvar for noe selv, og følelsen av mestring som følger med det. Vi er for flinke til å sy puter under armene på barna, og alt er så forferdelig farlig at en tiåring ikke kan ta bussen til pianotimen slik jeg gjorde, eller hoppe på trampoline uten at foreldrene står på siden og kommenterer hvordan barnet hopper (!).Er nok mange som klør seg i hodet om 10-15 år når barna har blitt store "gullunger" (som på TV), som ikke vil jobbe, bare krever og krever, og har null forståelse for hvordan livet fungerer.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har 4 søsken selv ser dere, og når vi er samlet til middag hele gjengen, med barnebarn/samboere osv sier alltid mor: "Det var verdt det"

 

HI

[Sånn kan det gå]

3 er ikke så mye.

[Anonym bruker]

Enig med 21:56, jeg tror nok alt er glemt når barna har blitt voksne. Det kan jo bli en potensielt stor familie med mange barnebarn. Tror kaoset og de søvnløse nettene nesten er glemt da, og man blir å savne det

[Anonym bruker]

hehe ja hvis man skal tenke på hvordan livet blir om 25 år. da blir det mye dersomattehvis osv... man skal også overleve småbarnsperioden, ekteskapet skal holde.. osv.

 

Men det virker jo som om du har bestemt det. Utfordringen blir jo å få mannen din med på laget... og er han ikke med så ville jeg ikke prøvd å overtale så veldig. er viktig at man er to om å få barna sine.

[Anonym bruker]

Det er klart man skal leve i nuet! Men man må tenke fremtid også...

Jeg ville aldri fått en til om mannen ikke vil

 

HI

[Anonym bruker]

Ble faktisk litt trist nå jeg .Hadde sett for meg at jeg skulle ha tre barn .Jeg har to barn nå. To tette. Syns overgangen fra ett til to barn var superlett i forhold til null til ett. Selvsagt er det mer stressende når vi skal ut på farten med tanke på logistikk, men ikke avskrekkende. Og så ofte er vi ikke på farten heller. Det hjelper selvsagt på at vi har hjelpsomme besteforeldre i nærheten.

 

Men nå ble jeg nesten litt i tvil. Både jeg og mannen har lyst på et 3. barn på et tidspunkt. Vi vil ikke vente for lenge heller, for jeg vil faktisk få småbarnsperioden overstått.