Mas om når babyen kommer!!!@@&?&&

[Anonym bruker]

Nå skjønner jeg hvorfor gravide sier at de på slutten blir lei av spm : når kommer babyen. Daglig mottar jeg meldinger, tlf og ikke minst meld på Facebook hvor dette spm stilles. Vi er godt på overtid nå og jeg kjenner at det provoserer meg når samme mennesker skriver : hvor blir det av babyen? Kommer den snar, vi venter?

Er vel ingen som venter mer enn oss vel!!!!! ( kommende foreldre). Det var så godt å få dette ut nå.

Takk for at du leste.

[Anonym bruker]

Prøv å se det annerledes HI, for det er nemlig ikke ment som mas i det hele tatt. Når folk spør, særlig familie og venninner så er det fordi de BRYR seg om dere og er utrolig spent på den lille som snart kommer til verden! Vær heller glad at de bryr seg.

 

[Anonym bruker]

Har akkurat det samme her, og vi har enda en uke igjen til termin!

Samme folk som spør, samme folk som blir skuffa.

Også får jeg beskjed om å "Si i fra når noe skjer da ;)"

Jada, jeg skal hive meg på telefonen og ringe alle 30 stykkene som vil ha beskjed når fødselen starter

[Anonym bruker]

Når folk "bryr seg" så intenst hver dag, så ser jeg på det som mas.

Det er mulig å bry seg uten å være innpåsliten..

[Anonym bruker]

Men det er da ikke mas, det er omtanke og genuin interesse, for å ikke snakke om glede over babyen.

 

Herlighet, enten så bryr man seg ikke nok, og gjør man det så er det mas.

 

Vil du ikke høre noe fra omverden så skru av telefonen, kobl ut ringeklokka, legg bort pc'en og lås deg inne.

[Anonym bruker]

Greit nok at noen bryr seg, samtidig mistenker jeg at noen ringer bare for å tro at babyen er på vei bare vi ikke tar tlf. Har seriøst bedt far og svigers om å slutte å ringe, eneste som skjønner er tydeligvis min mor og søster samt svigerinne.

 

Er 4 dager over nå og drittlei av alle telefoner etc.

 

-Ikke HI-

[Anonym bruker]

Ja, skjønner det der blir mas. Det er mange ting man kan irritere seg over under svangerskapet. Jeg for min del er så lei av de gamle kjerringene som bryter ut "Hva? Er du fire måneder på vei? Det vises jo ikke!" Nå er jeg 6 måneder på vei og har ifølge kollegaer og venner blitt kjempesvær. Likevel sier svigermora mi "Du er jammen meg ikke særlig stor" Hva pokker er det de forventer egentlig?

[Anonym bruker]

Husk du er hormonell og dritlei! Ingenting å bli sur for! Du får heller si til dem at du gir beskjed når ungen kommer!

Selv har jeg ei venninne som ikke spurte om noe som helst, ble mer irritert over noen som ikke bryr seg i det hele tatt.

 

[Anonym bruker]

08.47: Helt enig med deg!

[Anonym bruker]

Hehe, jeg har prøvd dette.

Når folk først har fått tak i meg igjen, har de vært fly forbanna for at jeg ikke har svart på noe.

 

Skal jammen ikke være lett å gjøre alle fornøyd.

Jeg er høygravid, og har egentlig ikke så stor interesse av å tenke på alle som er "geniunt interessert" i meg og babyen.

Jeg tenker på meg selv og lille, jenta vi har fra før og dagene som kommer..

 

[Anonym bruker]

Alle har en mening om alt, ta det med en klype salt!

Jeg får hele tiden høre: "Å, er du bare 6 mnder på vei, og så er du så svær??" Jepp, like festlig hver gang. Men så er jeg fullt klar over at magen min er stor ifht hvor langt jeg er på vei så tenker ikke noe mer på det.

[Anonym bruker]

At andre gravide er superhormonell og drittlei, og kanskje har et stort behov for å vise det, betyr absolutt ikke at jeg er det.

Jeg nyter å være gravid

[Anonym bruker]

HI her di over er ikke Hi.

Jeg skjønner at de vil godt, men jeg har mange mange ganger sakt at jeg ikke har planer om og holde babyen min hemmelig så de får vite når han kommer.

Dette ser ikke ut til og hjelpe ;( føler meg slem som blir irritert, men klarer ikke å unngå det når de maser så mye.

[Anonym bruker]

Uff, for et fælt liv du må ha! Du vil kun tenke på deg selv og likevel er dine venner frekk nok til å bry seg om deg og være interessert i ditt liv. Jeg skjønner at du må ha det fryktelig vondt!

[3 nøtter til Askepott]

Sånn var det med meg også, jæveligt mas i ukesvis. når vannet endeligt var gått på meg, ringte en venninne (Xen til søsteren min hadde selvfølgeligt klart å si til henne at vannet var gått, måtte lyge å si at det var ikke sant), orka ikke si noe da så vi reiste bare rett opp på føden og jeg fødte.

[Anonym bruker]

Å ja, skammelig.

Forrige svangerskap følte jeg at jeg måtte gjøre alle til lags, ta i mot besøk til alle døgnets tider, diske opp med god mat/snacks osv.

Samme etter fødsel. Folk kom på besøk i ett, forventet at jeg skulle være på tå hev 24/7 borti mot og hele pakka.

Unnskyld at jeg ikke vil risikere enda en fødselsdepresjon for at alle andre tydeligvis dør av å ikke høre fra meg på 1-2 dager.

 

Jeg gjør det jeg føler er rett for meg nå.

Om det betyr at jeg må være litt egoistisk, so be it.

 

Alle kan ikke være supersosiale superhumans.

[Anonym bruker]

Jaja, bare ikke kom å klag når du har blitt Viggo-Venneløs

 

09:00

[Anonym bruker]

vær glad de maser.... hadde de ikke mast, så hadde du savnet det!! DET vet jeg, nemlig... har erfart det på egen kropp.

[Anonym bruker]

Ja de må da klare å vente såppas. Jeg ønsker heller ikke mas rundt fødsel og en haug med lykke ønskninger. Da har jeg nok med å føde !

Hi

[Anonym bruker]

Det er jeg ikke redd for.

Ekte venner tåler et nei.

[Anonym bruker]

Skjønner deg litt jeg.

Gikk selv på overtid, det var sykt varmt den sommeren, kroppen full av vann, hadde halsbrann og sleit med bekkenløsning. Og inn tikket det meldinger og telefoner hver dag om det snart ikke skjedde noe. Hver dag fra samme personer. Sa ifra at jeg skulle gi beskjed når babyen var ute. Men nei da, dagen etter var det de samme som spurte igjen.

 

Skjønner jo at folk bare ville vise at de brydde seg, men det begynte å bli ganske slitsomt. Spesielt når jeg var så sliten og lengtet etter å bli ferdig selv.

 

Men enda verre var det vel når jeg traff folk på butikken med min enorme mage og fikk spørsmålet

"Har det skjedd noe enda?"

Hadde mest lyst til å svare

"Joda, jeg har født jeg, men det var så kjekt å gå gravid så jeg fikk putta han inn igjen jeg"

[Anonym bruker]

haha! I de fleste tilfellene er det jo velment, men det blir mye mas, spesielt med førstemann. Ikke på langt nær så mye styr rundt 3.

 

Jeg var så innmari dum at jeg informerte kreti og peti når jeg ble innlagt og sa "nå er det i gang!" Og jeg hadde det så travelt med å melde alle sammen som skrev melding " HVA SKJER???" Og jeg prøvde etter beste evne og underrette alle om hvor mange cm etc. Til slutt måtte jeg bare skru av, fordi jeg hadde evig nok med meg selv. Du aner ikke for et oppstyr det ble ute i periferien da. Noe fælt hadde skjedd! Ei venninne av meg ringte rundt til mamma og svigermor og spurte og grov, og tror du jammen meg ikke hun var sur da jeg endelig ringte henne for å fortelle den store nyhet. Snakk om lite forståelse.

 

Denne gangen som 2.gang kommer jeg ikke til å informere noen når det setter i gang, men sende melding rundt til alle når barnet sover godt i armene mine.

[Anonym bruker]

Det er da ikke noe å bli så sur for! Ingen som vil deg vondt, og sånn har vel vi alle hatt det. Om noen år er det du selv som "maser" når venna fine er gravide. Det er så fort å glemme når man ikke er akkurat der selv.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg, jeg. Blir litt mye noen ganger.

 

Her er min litt fine erfaring:

 

Her hadde jeg venninner som ringte stadig vekk, og tok jeg ikke telefonen sendte de meldinger som; "Er han på vei, kanskje?! :D" Og jeg måtte svare "Neida, ser bare på film og passer ikke å ta telefonen nå" eller "Nei, jeg var i dusjen når du ringte" gang på gang. De ble like skuffa hver gang. Jeg er den første i venninneflokken som fikk barn, og det virket som det utviklet seg en konkurranse om å være den første som visste når jeg gikk inn i fødsel. Til slutt sa jeg fra til dem alle at jeg ikke kom til å si ifra når fødselen var i gang og at de får vite det når han er ute. De sa de forstod det, men fortsatte å sjekke inn titt og ofte...

 

Heldiggvis kom han på morgenen på termindagen, så ingen hadde rukket å begynne å lure enda den dagen og jeg slapp å gå på overtid med enda mer mas. Jeg hadde skrevet en liste over de jeg skulle si ifra til og sendte meldinger rundt etterpå. Når jeg kom hjem var facebookveggen full av meldinger fra nære og fjerne som gratulerte meg og samboer og det varmet. Fikk masse barselgaver og alle spurte pent og forsiktig om de kunne stikke innom og hilse på. Jeg var, i motsetning til hva jeg hadde trudd på fohånd, i kjempeform og elsket å få besøk. De hadde med seg gaver, kaker og godis

 

Så i senere tid setter jeg pris på det. Tenk, en ung jente med masse venninner som gleder seg stort til å bli "tanter" og som bryr seg så mye! Har iallfall ikke opplevd noe av å bli droppet av venninner etter jeg fikk barn som jeg hører andre unge mødre snakke om. Veldig glad i dem! Og den dag i dag er de alle veldig interessert i hvordan det går med gutten min som blir to år og han har blitt veldig glad i mange av dem. De gir flotte gaver til han til jul og bursdag og noen ganger utenom til og med, og han lyser opp når han ser mine beste venner. Det gleder meg stort! De er alle veldig villige til å være barnevakt som også er praktisk

 

Så: Ja, det er masete når det står på, men i ettertid vil du sannsynligvis sette pris på det!

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg veldig godt HI! Ca 1 mnd før termin begynte det her (Magen var så stor så alle var overbeviste om at jeg kom til å føde før termin), tilslutt låste jeg meg inne, sambo fikk dra på butikken alene, var så dritt lei de samme kommentarene og spørsmål fra de samme trynene.. "Har du ikke føda ennå??" (Vi bor på bygda hehe), "Nå er det på tide han kommer ut vel, du er jo så stor"

 

De samme sendte meg mld på mobilen og facebook så og si hver dag "Har det skjedd noe? Si fra når det skjer noe da!" Til og med folk jeg ikke hadde noe særlig kontakt med.. Joda, koselig at man bryr seg, men det får da være måte på! Kjente jeg ble skikkelig stressa opp av all masinga.. Etter hvert ble sambo lei også.. Ville nesten ikke ut av døra han heller hehe

 

Kusina mi bor like i nærheten og hadde sett at jeg og sambo kjørte hjemmefra tidlig en morgen, vi skulle på sjekk på sykehuset.. Da var hun helt på styr ringte rundt i familien og fortalte at nå var det i gang.. Så snakket jeg med mamma senere den dagen og hun hadde fått høre at det var i gang alt, syns vel det var litt rart at hun ikke hadde fått beskjed ;P Dessuten ville jeg heller fortalt mine aller nærmeste det selv!