Blir snart gal av meg selv....

[Anonym bruker]

Jeg separerte meg fra mannen min i fjor, da forholdet vårt gikk rett i dass pga. mye forskjellig. Rett før jeg bestemte meg, traff jeg på en fyr jeg ble kjent med for mange år siden (men rett før jeg traff mannen min). Den gangen var han litt interessert i meg, men han ble off limit for meg da venninna mi den gang var helt på knærne etter han. Jeg ble nødt til å avvise han pga dette, men vet aldri om det ville blitt noe mellom oss.

 

Da jeg traff på han igjen i fjor, så våget jeg ikke å si hei til han da det er over ti år siden vi snakket sist og jeg kjente han vel egentlig ikke så veldig godt.

 

Jeg traff på han igjen og igjen en liten periode før jul i fjor, men dette var midt oppi min egen separasjon så jeg følte at det ble helt feil. Fant han igjen på fb og da han hadde en åpen profil på det tidspunktet fikk jeg et innblikk i livet hans, at han var samboer, hadde en sønn men han skrev i statusen at forholdet var "komplisert".

 

Jeg tenkte som så at det var helt teit av meg å "bli venn" med han da jeg hadde nok å tenke på den perioden, og jeg ante jo ikke i det hele tatt hvor dumt eller lurt han hadde syntes det var.

 

Problemet nå er at jeg klarer ikke å slutte å tenke på han, fantasere om han, jeg drømmer om han om natta og det hele begynner og bli slitsomt. Sliter med selvtilliten og er overbevist om at han er totalt uinteresert av meg, så lenge etterpå. Faktisk er jeg overbevist om at han synes jeg sikkert er stygg og teit og den eneste grunnen til at han var interessert før var for å få seg et ligg.

 

Men tenk om det ikke var sånn. Det er den tanken som plager meg. Tenk om jeg hadde turt å evt. ta opp kontakten på fb, kun for å se hva han svarte.

 

Men samtidig er jeg livredd for at han rett og slett ikke husker meg, ikke vil ha kontakt, synes jeg er tåpelig osv.

 

Nå har jeg ikke møtt på han på noen måneder, det var kun en liten periode hvor jeg traff på han en fem-seks ganger.

 

Hva ville du gjort?...hvis du var meg

[Anonym bruker]

HI

Ok, jeg vet...skikkelig teit innlegg. Føler meg som en fjortis når jeg skriver dette....føler meg som en fjortis som føler dette. Og jeg er over 30 år! Men dog, jeg dytter innlegget mitt likevel.

[Anonym bruker]

Bli venn med han på Facebook. Kontakt han.

[Anonym bruker]

HI

Hehe..var sikker på at jeg kom til å få dette rådet!! Men det er jo det jeg ikke klarer. Føler at det mest riktige ville være å glemme han og komme meg videre, så slipper jeg alt dette jeg føler ubekvemt.

 

I tillegg vet jeg jo ikke om forholdet hans har ordnet seg i mellomtida, vil ikke ta kontakt om han er i et lykkelig forhold. Vil ikke ha en kompis liksom!

 

Skulle tro man fikk litt mer ro på seg ang. slike ting med alderen, men nei, jeg føler at jeg er tilbake der jeg var når jeg var 18-20 år og usikker på meg selv og andre.

 

Hvorfor tror jeg at han vil le av at jeg tar kontakt. Hvorfor tenker jeg slik?