Skal jeg gå fra samboeren min(barnefar)

[Anonym bruker]

Dette kan fort bli et altfor langt innlegg,så jeg forteller litt kort.

 

Samboer har hatt en veldig vond barndom. Dette har resultert i et sinneproblem. Ved sine sinneanfall sier han ting han ikke mener. Jeg synes det er vanskelig å kommunisere med ham fordi han hisser seg ofte opp når det er snakk om viktige ting ang oppdragelse osv,som vi må diskutere.

 

Vi har et barn på snart 7. Han skal til utredning for konsentrasjonsvansker. Han er ofte "hyper" og dårlig konsentrert og har dårlig impulskontroll. På skolen er han en "underyter" og skolen mener at han er sterk faglig, men at han sliter fælt med å sitte i ro, samt å ta beskjeder og å høre etter hva som blir sagt. Han registrerer det ofte ikke og man må gjenta seg også.

 

Har et veldig godt samarbeid med skolen. Siden jeg og min samboer ikke fant sammen igjen før gutten var 3 år, har jeg mer eller mindre oppdratt ham selv. Oftere og oftere i det siste, har jeg oppdaget at guttens far, kanskje ikke er så bra for ham, psykisk. Han tar ikke rollen som den voksne, hvis gutten er ulydig. Han forteller ham heller at han oppfører seg som en idiot og at det må være noe galt med ham,at han sikkert har ADHD og ofte kan han også komme med at " Det er din mor sin skyld at du er så femi og ikke tør å klatre høyt eller ikke liker fotball sånn som jeg gjorde da jeg var liten".... Barnet mitt er ikke ofte vitne til krangler mellom meg og far, men de gangene han har det, ser han at mor blir sett ned på.

 

Jeg frykter for guttens selvtillit. Har gjort alt i min makt for å bedre konsentrasjonsproblemene og de har vært der helt siden han var bitteliten. Føler at min mann ikke spiller på lag med meg og ikke tar voksenrollen og innser at ungen ikke GREIER å konsentrere seg. At han ikke er ulydig med vilje men at han rett og slett sliter.

 

Nå står jeg der at jeg ønsker å gå fra ham. Ikke fordi jeg ikke er glad i ham,men fordi jeg elsker min sønn mest av alt og tror at slik som pappa oppfører seg, vil få følger for guttens psyke også når han blir eldre.

Når jeg ikke får ham til å innse at jeg har rett og at han istedet sier at jeg ikke lar ham få delta i oppdragelsen, hva gjør jeg da? Dette går ikke lenger. Overkjører jeg ham eller tar jeg et riktig valg? Vi må jo selge huset og flytte, er det bra for barnet? Er det andre ting man kan gjøre her? Hjelp. :(

 

Gjør meg så vondt å si til gutten min hver gang pappa har kjeftet på ham at: Lille venn, lov meg at du ikke bryr deg om at pappa sier du oppfører deg som en baby eller en jente, eller at det er noe galt med deg. Mamma er ærlig og lover deg at du er den flotteste gutten i verden!! Pappa greier ikke å tenke klart når han blir sint.

 

Hvor mange ganger skal jeg si dette?? Kan ikke ha det sånn?

Må legge til at dette har eksalert det siste året, vi har ikke hatt slike problemer med far tidligere.

[Anonym bruker]

Fins det ikke noe slikt sinnemestrings-program han kunne fått hjelp av? Samboeren din, altså? Hvis ikke så stemmer jeg for å gå.

[Anonym bruker]

Han nekter jo å bli med på sånt. Mener at feilen ligger hos meg. Han har gode stunder innimellom hvor han er enig,men de blir få i det store bildet...

Dette er utrolig vanskelig.

[Anonym bruker]

Mye av dette minner meg om min mann. Vår sønn er mye mindre en din, men såpass stor at han begynner å skjønne hva som foregår.

 

Jeg har sagt til mannen min at han må gjøre noe om vi skal ha en fremtid sammen, og han har nå begynt på sinnemestringskurs. Hadde han ikke gjort dette hadde det vært på hode og ræv ut!

 

Når min mann får disse sinneutbruddene blir jeg så frustrert at jeg tenker på å gå fra han, ser på leil til leie osv. Men det skjer jo ikke for han prøver og endre seg, han har innsett alvoret og unnskylder seg. Enkelte ganger skriker han for at han blir så oppgitt over seg selv... Så lenge jeg ser at han prøver skal jeg gi det en sjanse.

 

Så jeg anbefaler deg og ta det opp med mannen din, om han ikke er villig til å få hjelp, så drar du ...

[Gjest ->>-]

Nei, du kan virkelig ikke ha det sånn. Din samboer bedriver psykisk mishandling av sønnen deres, og de vanskene du beskriver at gutten har på skolen kan godt ha direkte sammenheng med syv år under en slik far.

 

Et alternativ kan være å ha samtaler med din samboer på familievernkontoret og sørge for at han søker terapi for sinnet sitt og går på foreldrekurs. Det er et minimum. Er han ikke villig til det, synes jeg det høres nærmest selvfølgelig ut at du må skjerme barnet fra ham.

[Anonym bruker]

Ja det er akkurat det jeg tenker og også har sagt til ham.. At jeg må skjerme gutten fra ham. De gangene han er rolig så unnskylder han seg og forstår og de to har mange gode stunder og gutten ser opp til sin far.. Det er jo også litt av problemet, fordi pappa skal være en GOD rollemodell for sin sønn! Jeg vil ikke at min sønn skal bli sånn og behandle folk på den måten.

 

Vi har allerede gått foreldrekurs, fikk tilbud om å gå webster stratton kurs av helsesøster, da vi slet med hyperaktiviteten til vårt bare for et par år siden. Det hjalp en stund, men nå er det kun jeg som praktiserer dette. Far er mye på jobb også, så jeg er mye alene med sønnen min og jeg synes det er kos. Jeg merker hvor avslappet jeg er når min mann ikke er der og jeg får bestemme selv uten å få kjeft for at han er stresset og må finne noe å hakke på meg på.

 

Han tilbringer svært lite tid med sønnen sin, leker sjeldent med ham og dette klager gutten på også. Så jeg vet ikke... Et ultimatum da altså? Jeg finner meg ikke i at noen ødelegger min sønn sin selvtillit!!! Han er et fantastisk barn og han har så mye godt i seg. At han ikke er god til å konsentrere seg og sliter med å høre etter til tider, er jo ikke fordi han er ULYDIG! Huff jeg blir så oppgitt.... Heldigvis finnes det ikke snev av agressjon eller sinne i vår sønn.. ENDA.

[Anonym bruker]

Går du fra han, så har du null kontroll, da blir det samvær, og du er ikke engang tilstede, minst annenhver helg og ferier. Det er dessuten bedre for barnet at dere holder sammen, da under forutsetning at ha tar tak i problemene.

Men det kan jo bli litt lite love mellom mor og far om han oppfører eg som en idiot, mister jo litt respekt og følelser for folk som er sånn. Så om du kan holde ut for din del, så bli hos han, fokuser på det positive og jobb med det vanskelige.