Trenger sårt noen råd.

[Anonym bruker]

Hvis jeg skulle ha fortalt hele historien ville dette blitt for langt til at noen hadde tatt seg tid til å lese det. Men kort fortalt bor jeg sammen med min kjære og er 20 uker på vei med barnet vårt. Forholdet har hatt opp og nedturer, og hans adhd har vært vanskelig for meg å forholde meg til da han ikke velger å jobbe med det, men heller bruke det som en unnskyldning for alt han gjør. Det har vært mange krangler om alt fra småting til store ting. Han er veldig sjalu, men han selv gjør ting som får meg til å undre noen ganger. Til tross for de få tilfellene har jeg valgt å se bort ifra det og stole på han, noe jeg tror jeg har rett i.

 

Vell, saken er det at her om dagen når han ba meg gå å henge meg var det nok. Jeg har funnet meg i mye stygge ord som drittkjerring, hore, fitte og at jeg er så stygg når vi har kranglet, men jeg syntes dette var toppen av kransekaka på alt sammen så jeg sa at det var på tide med en pause mellom oss. Etter gjentatte forsøk på å få dette forholdet til å fungere er det ingen forandring fra hans side selvom han hele tiden sier at nå skal det bli bedre og jeg skal skjerpe meg og ta tak i problemene mine, ser jeg ingen annen måte enn å se om dette hjelper han til å forstå alvoret.

 

Den eneste forandringen som har skjedd er at han er mer stille, og mindre hjemme. Han kommer hjem fra jobb, setter seg ned å spiller ps3, reiser på trening og så ser han på tv før han legger seg. Han skal også på sensation (et stort fest event) til helgen, så jeg håpet at denne ene dagen han ikke trente at han ville bruke litt tid sammen med meg for å bevise for meg at han skal forandre seg, istedenfor hadde han bestilt seg time til frisøren, skulle ta sol og skulle møte kameratene sine for å planlegge helgen. Imorgen starter en ny dag hvor det ikke er tid til dette, fordi han trener og jobber sent. Helgen reiser han jo bort, så blir heller ingen tid da.

 

Det jeg ikke forstår er at han ikke bryr seg nok til å prøve å få dette til å fungere. Når jeg faktisk har gjort det jeg har gjort, så gjør han ingen verdens ting for at det skal bli bedre men virker som han ikke bryr seg. Når jeg sa dette til han fikk jeg til svar "Du hadde jo ikke trengt å gjøre det slutt akkurat den uka her da". Jeg mener det er et dårlig svar å gi tilbake. Jeg begynner rett å slett å lure på om han har mistet følelsene sine, men samtidig så vet jeg at han ikke har det.

 

Hans far har også pratet med han og fortalt han at han må skjerpe seg og ta tak i probleme sine så han ikke mister meg. Flere rundt han har fortalt han det, i tilegg til mine foreldre. Jeg forstår ikke hvorfor han er så naiv og tar meg for gitt. Ihvertfall når vi er i den situasjonen vi er i nå, og han velger andre ting fremfor forholdet vårt.

 

Blir fryktelig lei meg når jeg tenker på det, og fremtiden. Ønsker ikke at vi skal gå fra hverandre, og at det lille barnet vårt skal få en mor og far som ikke er sammen. Jeg ønsker heller ikke å leve uten han, men jeg ønsker at han skal forandre seg eller ihvertfall prøve. Er det noen som kan komme med et bedre råd enn hva jeg allerede har prøvd? Føler meg veldig hjelpesløs og trist.

[Anonym bruker]

Høres ut som et utrolig dårlig miljø og et ustabilt hjem for et lite barn. Vil du virkelig at barnet skal vokse opp med krangling, navnekalling, far som heller vil spille ps3 enn å prate osv.

 

PÅ TIDE Å BLI VOKSEN !

[Anonym bruker]

Selvfølgelig vil jeg ikke at barnet vårt skal vokse opp i den situasjonen vi er i nå, derfor jeg ønsker at forandringen skal skje før barnet kommer. Ønsker så gjerne at forandringen skal skje, og at vi kan starte et ordentlig liv sammen og være en lykkelig familie. Jeg har bare gått tom for måter å gjøre det på, og ville gjerne se hva andre mener om dette. Lurer nemlig noen ganger på om det er jeg som overreagerer.

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg tror det er veldig enkelt å si for oss her inne at du må gjøre sånn og sånn, bli voksen, kast ham ut osv.

 

Jeg har ikke vært i din situasjon med en mann som er mye borte, men min mann har slitt mye psykisk. Han har lett for å "miste hode" når han er stresset, da kan han angripe meg verbalt og kalle meg slike ting du beskriver. Jeg har alltid vært åpen mot ham og alltid beholdt roen. En anledning ga jeg TYDELIG beskjed om at et utbrudd til, så tok jeg ungene med meg og dro. Dette var nok en stor vekker for ham. Han har (gradvis) i ettertid gjort små forbedringer hele tiden. Det er lenge siden sist han hadde "sinneutbrydd" men han sliter med blodtrykk osv, typis psykosomatiske plager. Dette gikk han faktisk til LEGE for på eget initativ, noe jeg vil si er et STORT skritt i riktig retning.

 

Mine råd vil derfor være: Prøv å lytte til ham, sett krav til ham (krav som for ham er overkommelige) og gi tydelig beskjed om hvor skapet skal stå. Å stå midt i slike kamper er en tøff påkjennelse, selv om en elsker personen. Likevel tror jeg ikke alltid at løsningen er å kaste vedkommende på dør...

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!

 

Hadde det bare vært så enkelt at han hadde forstått meg når jeg sier at det er siste gang han hadde sinneutbrudd hadde mye av problemet vært løst. Men han unnskylder det istedenfor med adhd'en sin og at han ikke klarer å kontrollere det. Alt kan jobbes med, har selv familiemedlemmer som har gjort dette. Når jeg da foreslår at han kan få hjelp for dette og hjelp til å takle utbruddene sier han ja, men det har fortsatt ikke skjedd.

 

Jeg setter klare krav, og krav som ikke er uoverkommelige. Men de er vanskelig å forstå for han. Uansett hvor mye vi prater og jeg forteller om hvordan jeg føler det, så er det samme svaret å få "jeg skjønner, og jeg skal skjerpe meg". Faren hans som også har adhd har også tatt mange alvorsprater med han på en rolig måte, men virker ikke som det er til noen hjelp. Problemer her ligger i at jeg faktisk har gjort mye av de riktige tingene som jeg ser mange foreslår, men de har ikke gjort noen forskjell. Til og med nå når jeg har sagt det er over mellom oss til han har bestemt seg for å oppføre seg og ta tak i det voksene livet, så prioriterer han alt annet enn å ordne opp i problemene fordi det er noe annet han ønsker mer. Mye tyder på at problemt hans ligger i at han ikke vil forstå eller vil vokse opp. Skulle så ønske det fantes en mirakel kur for slike ting. Mitt eneste håp er at han skal forandre seg når babyen vår kommer.

 

Jeg tror heller ikke løsningen er å kaste han på dør, vi bor fortsatt sammen nå også til tross for at vi ikke koser og kysser slik som vi gjorde da vi var kjærester. Ønsker ikke at det skal ta slutt, men jeg ønsker en forandring. Spørsmålet er vell bare hvordan jeg skal klare å få til den forandringen jeg ønsker.

[Anonym bruker]

uff en lei situasjon du er i.

 

men jeg har lært at man ikke skal true med noe man ikke mener eller kan gjennomføre. altså ikke tru med å gjøre det slutt eller gjør det slutt hvis du ikke mener det og hvertfall ikke kun for å få han til å forandre seg. du skriver at han har adhd det er nok en stor del av grunnen til at han velger som han gjør desverre.

 

mitt råd er at du er nødt til å tenke gjennom hva du har og hva du vil ha og er ikke det det samme må du se om du er villig til å ofre noe. og godta det du har eller oom du vil gi opp det du har og velge en annen tilværelse. det er leit at et barn vil få konsekvensene for hva du velger. men husk nå på at du også må velge til det beste for barnet. og at dere jo kan sammarbeide om barnet og for barnets skyld selv om dere ikke lenger er sammen. barnet bør ikke være grunnen til at du velger å bli for da vil du gåå en gang alikevel.

 

 

jeg kan ike gjøre valg for deg eller fortelle deg hva du bør gjøre både fordi jeg er et annet menneske med andre forutsettninger enn deg. og også fordi du kansje ikke ville gjort de samme valgene som meg uansett. men jeg kan råde deg til å tenke nøye over dine muligheter og velge ut i fra de valg du føler du har.

 

en annen ting er at jeg ikke liker når andre mennesker forventer av andre at de skal forandre seg etter det de selv ønsker at de skal. det finnes ikke motivasjon for å bli en anne eller annerledees hvis den du er har fungert hele veien ellers.

 

et råd i livet :

* Ikke spøe hva andre kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for deg selv, eller for å si det på en annen måte: ikke let etter den rette person, begynn å være slik selv. (sitatet er hentet fra boken: Hvis menn kunne snakke av Alon Gratch) mange gode tips til hvordan forstå menn i den boken hehe og ikke minst masse humor.

[Anonym bruker]

Nå har ikke jeg lest gjennom alle svarene, så beklager om det allerede er foreslått..

 

Jeg ville ikke truet med noe jeg ikke kan gjennomføre. Da tror han deg bare aldri.

Men kan du ikke si at du vil ha en samtale på familievernkontoret, eller begynne i noe slags samtaleterapi?

Men nå høres det jo ikke ut som han er videre intressert i å samarbeide/forandre seg.. =/

 

Det du kan gjøre er jo faktisk å "bare" flytte, så ser han at du mener alvor. Heller nå enn når barnet er født. Så må han bevise for deg, å gjerne ta samtaleterapi for å få deg tilbake. Gidder han ikke kjempe, å lar deg flytte så tror jeg nok at jeg hadde flyttet for meg selv og bygd opp et hjem for barnet på egen hånd.

 

Jeg valgte selv å flytte fra faren til barnet mitt etter mange forsøk på å få det til å fungere. Men det hjalp ikke, å tilslutt ble følelsene mine for han borte..

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Når jeg leser svaret ditt, og hvis jeg skal følge det du sier vil valget jeg sitter igjen med å gjøre det slutt. Nettop fordi mange av de tingene han gjør er ting jeg ikke kan leve med, og ting jeg ikke vil at vårt barn skal se og oppleve. Jeg ønsker ikke å forandre han helt, fordi det er trossalt det mennesket jeg forelsket meg i og ville ha barn med. Men jeg syntes han kan jobbe med mange av feilene sine for å få det til å fungere.

 

Jeg har selv vært en hissigpropp tidligere og tatt gale valg da jeg var yngre. Jeg forandret meg, gikk i meg selv og søkte hjelp for å takle mye av hva jeg hadde opplevd. I dag sitter jeg som et helt annet menneske enn hva jeg var. Det er ikke umulig å legge fra seg de "gale" sidene. Derfor vil jeg heller ikke gi opp håpet.

 

Men jeg skjønner godt poenget ditt, og kanskje måten jeg har gått frem på er feil. Jeg burde kanskje prøve å finne en ting han kan trives med og også mestre. Føler meg litt hjelpesløs i situasjonen jeg er i nå, og vurderer å ringe familievernet for å få noen samtaler der. Kanskje det vil være til hjelp for oss og en god måte for oss å ordne opp i problemene.