Utblåsning fra en sliten alenemamma...

[Anonym bruker]

Ok, kort fortalt.. Har en BF som stiller opp usporadisk, har ikke skriflig avtale, men har best. time på FVK der det er sykt lang ventetid. Sålangt ila de snart 4 mnd har jeg svelgt svæært mange kameler. Jeg lar han ha henne i MIN leilighet ( Han bor noen timer unna og har til nå IKKE hatt et ordentlig bosted), jeg betaler bensinpenger for at han skal komme hit, jeg kjøper mat til han og datteren min fordi han ikke har hatt råd.. Jeg spør og spør for å få til en løsning, prøver å få svar om når han kommer neste gang, men får aldri ordentlig svar. ALLTID er det noe han skal gjøre, eller unnskyldninger ( turnering med laget, ikke råd, holder på å finne leilighet eller som nå ( han skal flytte inn i ny fullt møbl leil og er opptatt med det) han skal treffe noen den helga. Oppsummert nedprioriterer han jentungen på 2,5. På toppen av dette har jeg ikke krevd han for bidrag fordi han mener det er bitchy gjort å gjøre det mtp økonomien hans, og at det er bedre vi får til en priv. løsning, noe som IKKE går og det vet jeg. Han har ikke bidratt en dritt på 4 mnd, er vel heller jeg som har øst ut penger til han. Hva skal jeg gjøre egentlig?!!! Kan ikke nekte han å komme heller? Irriterer vettet av meg at han KUN stiller opp når det passer for han. Ikke kan jeg planlegge helgene ordentlig heller, for jeg får som sagt aldri svar om han kommer i det hele tatt, eller kan han finne på å si fra bare et par dager før at han faktisk kommer. Påskeferien kunne han heller ikke svare på om han skal ha jenta eller ikke, så da bør jeg vel bare tolke det som et nei? Unnskyld for sytinga min.. Men er så irritert Jentungen har sluttet å spørre etter han og jeg skjønner jo det.. Når han har henne en lørdag og til søndagsettermiddag, hver 3 uke. Avtalen vår muntlig var egentlig annenhver helg, men den har han ikke greid å følge.

 

Tusen takk for at du gadd å lese syteinnlegget mitt!

[Anonym bruker]

Min første tanke er, men kjære deg, hvorfor gjør du alt dette? Joda tanken er god den at barnet skal ha kontakt med sin far, men barnet er ikke tjent med at du sliter deg ut for å få dette til.

 

Hvorfor betaler han ikke bidrag? Jobber han ikke? Dersom han har inntekt så er det på tide han begynner å prioritere, og er det som du sier at han ikke har betalt på 4 mnd så har han vel alt bevist at han ikke er til å stole på når det gjelder det. Det dere kan gjøre er å bruke bidragsveilederen og sette opp en privat avtale, men si at du vil ha bidraget gjennom NAV, dette koster dere ikke noe ekstra men har du lav inntekt så kan du søke om bidragsforskudd det vil si at NAV betaler deg om han skulle glemme å betale en gang. Et annet fint argument med en slik avtale er: Dere skal sammarbeide i mange år fremover, og da kan det være lurt å holde den økonomiske delen utenfor.

 

Kan jeg få lov til å tippe på et par ting? Var det du som tok med deg ungen og flyttet et stykke unna han? Var det du som brøt ut av forholdet? Sliter du med dårlig samvittighet for dette? I så fall slutt med det. Det var vel en grunn til at forholdet tok slutt? Om dette stemmer så slutt og ha dårlig samvittighet. Er han voksen nok til å få barn bør han også klare å være voksen nok til å ta ansvar for å bli kjent med barnet.

 

Nå har ikke jeg vært i samme situasjon som deg, men helt ulik har den ikke vært. Jeg gav til slutt opp å mase på faren om at han måtte se sønnen sin. Nå etter 9 år sees de 1-2 uker i løpet av året maks, så klart det ville sikkert vært flott å ha en pappa som stilte opp, men jeg har måttet innse at denne faren er nok ikke slik. Tro det eller ei, men jeg har en sønn som er oppegående, smart, omsorgsfull, har mange venner, ser lykkelig ut siden han er en veldig glad gutt. Han spør ikke etter faren og for meg må han gjerne gjøre det for jeg og faren krangler ikke eller noe, men han er nok blitt så vandt til at han ikke er der.

[Anonym bruker]

Ja jeg brøt ut av forholdet. Fordi han var barnslig, umoden og forholdet oss imellom fungerer ikke. Har hatt et snev av dårlig samvittighet fordi han har vært så trist etter bruddet. Er ingenting jeg heller vil enn at de skal ha et godt forhold, og vi skal kunne være venner etterhvert.

 

Han jobber fulltid, men er nå nylig at økonomien hans smått har begynt å stabilisere seg, iflg han.

 

Jeg vet jeg må slutte å bruke energi på han, for det er HANS ansvar å se jentungen sin.. Jeg burde ikke være den som tvinger frem samvær, det vet jeg.. Er bare dumsnill tror jeg og har strekt meg altfor langt allerede.. Huff.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg vil bare råde deg til å sette ned foten nå, jeg kaster sten i glasshus, men ikke gjør som meg. I halvannet år har jeg holdt på slik du gjør. Tilpasset livet til meg og datteren min (snart 4) rundt hans liv. Den dårlige samvittigheten har gnagd seg innover meg. Men jeg har dårlig samvittighet både for han og at jeg føler at jeg har "påført" datteren min dette.

 

Han har blitt deprimert og nå de tre siste månedene vært sykemeldt for kronisk utmattelsessyndrom. Han sier at psykologen sier at han ikke kan regne med å ha noe særlig ansvar for datteren sin på hvertfall 1 år. Og jeg ser at han er sliten, men han drar jo på fotballtrening. Det er viktig å gjøre ting som faktisk gir deg energi når du er lei deg og nede. Men for meg så handler det til syvende og sist om prioriteringer.

 

Det eneste han har bidratt med (etterhvert) er halvparten av barnehagen. Det er forferdelig frustrerende. Han sitter på leiligheten og bilen. Vi har tatt toget i halvannet år. Men jeg går på tærne rundt han. Jeg ønsker jo at de skal ha et godt forhold. Og jeg må innrømme at hadde jeg visst hvordan dette skulle bli, hadde jeg ikke forlatt han i utgangspunktet. Dette har tæret så mye på meg og hverdagen. Men jeg håper jeg har klart å skåne datteren min.

 

Datteren min har også sluttet å prate om pappaen sin. Hun blir glad når hun ser han maks en time en gang i uken, men jeg tror ikke hun skjønner at han er pappaen hennes slik som jeg er mammaen hennes.

 

Grunnen til at jeg sier at du må sette ned foten nå, er at jeg viklet meg for langt inn. Godtok alt dette, og da ble det hverdagen og det han var vant med. Den siste uken har jeg sluttet å sende bilder av henne på mms, sendt oppdateringer om ting hun har gjort og sagt, sluttet å bake og lage mat til å fylle fryseren hans med, tar rett og slett ikke kontakt. Dessuten lager jeg planer for datteren min og meg og følger de. I dag skal vi på tur og da kommer jeg til å si nei hvis han spør om å komme innom (før ville vi blitt hjemme). Er faktisk roligere inni meg. Når jeg ikke har noen forventninger blir hverdagen faktisk bedre.

 

Som sagt, kaster stein i glasshus her, men slutt hvertfall med å forsørge han. Bruk pengene på noe koselig til dere i stedet!