Tenåringen min skader seg selv..

[Anonym bruker]

Enten så brenner hn huden sin, kutter seg eller slår hode hardt i veggen! Jeg har nå tatt fra hn alt av skarpe saker på rommet.. skruer etc.. som hn har tatt med dit..

Kjøkkenknivene må vi gjemme og alle lightere og annet med fyr må vekk..

 

Hn sliter veldig. Går til psykolog men jeg ser ingen endringer! Hn får en del hjelp i hverdagen på skolen og tilpassa skoleplan, taxi til og fra skolen..

 

Jeg har ikke så mye erfaring med slikt og heller ikke fått så mye info om hva jeg burde gjøre..

Også litt godt å få det ut..

[Anonym bruker]

[Anonym bruker]

Da tilkaller du ordentlig hjelp!

Du har sett at det dere gjør ikke hjelper.

Få ham tvangsinnlagt på en eller annen institusjon så han får den hjelpen han trenger.

[Anonym bruker]

Jeg vet hvem denne tenåringen er, og vil bare si at jeg føler med deg...

[Anonym bruker]

Barnevernet har vært inn i bildet.. i 08 skulle de egentlig flytte hn.. men ble ikke noe av..

Frustert...

Men hvordan gå fram? før å få til hastetiltak? Lege?

Hi.

[Iiiiik]

Be om mer hjelp og om veiledning til dere som omgir ungdommen! Dere blir usikre av dette, det merker ungdommen og h*ns fortvilelse blir bare større og maktesløsheten øker hos alle. Dessuten høres det ut som om dere har lagt opp til et mønster der h*n stadig leter etter nye måter å utøve selvskading på og at dere "løper etter" og tetter hullene. Ikke særlig mestringsskapende for noen av dere...

 

Hva sier psykologen da? Er han/hun bekymret? Har han/hun mulighet til å gi dere veiledning eller få noen kolleger til å gjøre det? Hva tenkes om årsaken til disse problemene? Har ungdommen fått noen diagnose? Både årsak og diagnose er relevant, fordi det vil gi bedre retning på tiltakene. Så lenge h*n ikke er til overhengende fare for seg selv, altså at det er fare for at livet kan gå tapt, vil dere neppe få åpning for noen tvangsinnleggelse. Ikke tror jeg det ville virke heller, kanskje kunne dette trigge h*n til å lete etter enda mer drastiske virkemidler.

[Anonym bruker]

Ja.. Fikk beskjed om at vi skulle prøve å ta fra hn alle mulige gjenstander han kunne skade seg med..

Psykologen har fortalt at det har forandret seg veldig i det siste, hn blir mer og mer stille og kan i blant bare forsvinne ut av rommet om psykologen prøver å ta opp noe tema..

 

Hn har en personlighetsforstyrrelse og flere typer angst..

 

Hi.

[Anonym bruker]

"få ham tvangsinnlagt" Det er ikke bare å "Få noen tvangsinnlagt", men blir veldig sjelden innlagt grunnet selvskading.

[<3 duracellkanin <3]

jeg var den tenåringen for noen år siden..

og jeg tror helt ærlig at dere burde SNAKKE!!! VIS at dere forstår!! forgudskyld ikke "sykeliggjør" det!! da kan det fort bli værre også!! les dere opp litt selv.. og lær å tolke hn.. lær å oppfatte de VIRKELIGE faresignalene..

det handler ikke om oppmerksomhet som så mange tror!! men det hanlder ofte om at man mangler trygghet. man mangler å føle seg verdifull!

vis at dere forstår hvor dritt livet kan være! men ikke kom med de standard frasene som: det blir bedre.. alle har vært deppa osv osv.. for da vekkes bare sinnet i "oss"

prøv heller å få inn litt humor!! og ironi!! dersom det virkelig er noe alvorlig galt (som det var med meg) så er galgenhumor og ironi VELDIG viktig!!! uten den hadde ikke jeg levd i dag i allefall..

jeg satte på "livet er for kjipt" og gaula av full hals

 

nå er det jo flere personligheter i verden,, og denne metoden funker kanskje ikke på alle.. MEN jeg har enda ikke møtt noen den ikke funker på faktisk.. og etter 9 år ut og inn av psykiatriske sykehus så har jeg møtt en del!!

 

hn kan jo bare få komme hit og se på min kropp.. mine armer.. mine ben.. halsen min.. den fine "india-flekken" i pannen min..

kan nesten garantere at det roer seg da.. for det er IKKE fint!! og helt umulig å få jobb senere

men ikke si det til hn.. det kan bare føre til mer sinne..

 

Lykke til!! og ikke vær redd for å søke hjelp!!! men jeg tror helt ærlig at mye ligger i at hn ikke føler noen kan se at livet er kjipt..

 

så kan du jo bare sende meg en pm om du vil vite noe mer som du sikkert forstår er jeg ganske "dreven" i faget.. og har faktisk klart å forhindre mange andre i å skade seg også..

 

[Anonym bruker]

Hvor gammen er han?

[Voilà]

Jeg er selv selvskader, og vet jo at vi ikke er like, og at vi trenger forskjellig hjelp - meg og tenåringen din.

 

Det at du fjerner ting som hn tar med på rommet er en god ting. Men, ikke blir for panisk rundt det!

Å hverken finne saks, bestikkkniv eller en tegnestift i hverdagen kan trigge voldsomt, da man får en sykelig trangt til å virkelig gå inn for å finne noe skarpt å bruke.

 

Selvskading er jo ingen sykdom, så det er nok de andre sykdommene/lidelsene/problemene som må fikses på.

Pass på, uten overvåkelse (av samme grunn som over..), men med omsorg.

 

Vil ikke skrive så mye mer her, men du kan sende meg en melding om du vil...

[Anonym bruker]

En tenåring får ikke en personlighetsforstyrrelsediagnose....

[Anonym bruker]

Nå har ikke HI skrevet at det er sikkert da.. man kan se om det er noe likthetstrekk mellom personlighetsforstyrrelsen og oppførselen..

[<3 duracellkanin <3]

joda det kan man fint få!!

har hatt min siden jeg var 17 jeg..

regner med at det er emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse hn har også HI??

for å være ærlig så virker det på meg som en diagose de setter litt veeeel lett!! virker som alle får den dersom de ikke klarer å finne ut noen annen diagnose..

 

 

beklager hvis jeg poster dette flere ganger.. enten er dib klikk som vanlig.. eller så er nettet mitt klikk..

[Anonym bruker]

Oppsøke hjelp..

[Tante Blås Squaw]

Vil bare ønske deg masse lykke til og dytte litt på tråden din *klemmer*

[Anonym bruker]

Jeg snakket med en psykolog som jobber på lukket avdeling på psykiatrisk sykehus. Hun sa at når et menneske har så mye smerte i seg som de som skader seg selv er ofte selvskadingen eneste utvei for å få ut følelsene og smerten på. Når han ikke får kuttet seg osv så vil smerten vokse seg større. Jeg sier ikke at dere skal la han gjøre det, jeg bare repeterer det psykologen sa. Også skal det jo sies at i de tilfellene der de har fått skade seg foregikk under behandling -etterhvert følte ikke pasientene det behovet mer.

 

Jeg ville tatt kontakt med noen for å prøve å få han innlagt, det høres ut som han sliter med mye og trenger mer hjelp enn en psykolog kan gi han via noen få timer.

 

Lykke til.

[malingus]

Oi du... Ikke godt å vite hva man skal gjöre.

Har selv drevet med selvskading i snart 10 år. Heldigvis ikke särlig hyppig, men dessverre desto mer alvorlig når det först skjer.

Jeg tenker vel som så at det kan väre lurt å pröve å holde de skarpeste kvinene, barberblad ol unna hn. Men å skulle fjerne alt hn muligens skulle kunne skade seg på, höres ikke bra ut. Ville nok blitt rimelig desperat om jeg var din tenåring. Og samtididg fölt meg overkjört, selv om jeg visste det var gjort i beste mening.

Må väre vondt å sitte å se på at ens barn lider så, og egentlig ikke kunne gjöre noe. Det med tvangsinneggelse må bare ha värt en spök.

Men at man så og si aldri blir innlagt pga selvskading, stemmer ikke. Jeg har värt innlagt maaange ganger, og kun to av gangene var det ikke selvskading med i bildet.

Om man kan få en personlighetsforstyrrelse diagnose i tenårene vet jeg ikke. Men sier du at hn har fått det, så stemmer vel det.

Jeg presset veldig på en periode rundt 18-20 års alderen for å få en diagnose. Ville vite hva som "feilet" meg. Men fikk beskjed om at de sjeldent satte diagnoser på så unge mennesker fordi man naurlig er så ustabil og i så stor forandring i disse årene. Jeg fikk min diagnose först da jeg var 25.

 

Det som iallefall er viktig å huske er at dette ikke er noe dere kan forvente å finne en rask lösning på. Det kan ta lang tid. Dere kan heller ikke få hn til å slutte. Vär bare tydelige på at dere er der for hn, at hn kan prate med dere når som helst og hvor som helst. Og som duracellkannen nevnte, spök og ironi kan väre veldig bra, men vär forsiktig med det så det ikke oppfattes som at dere ikke tar hn på alvor.

For selvskading er blodig alvor (bokstavelig talt), ingen oppmerksomhetslek som mange uvitende, arrogante mennesker hevder. Det er kanskje den eneste måten ditt barn klarer å få ut sine fölelser på. Hns språk.

 

Har psykologen noen plan? Noen mål for behandlingen?

Hvilke tanker gjör hn seg iforhold til forandringen hos ditt barn?

Uff får så vondt inni meg når jeg hörer om andre som selvskader. Vondt å vite at andre har det så jävelig også.