Den usynlige kvinnen

[Anonym bruker]

Hun smiler når hun treffer folk på butikken, hun hilser når hun møter dem på gata og hun utveksler høflige fraser når folk har tid til å slå av en prat.

 

Hun ser helt ordinær ut, det er ingenting spesielt ved henne som gkør at hun skiller seg ut i mengden, og alle antar at hun har det bra. Hun har jobb, barn, venner og hun virker lykkelig. Det er egentlig ingen som tenker noe videre på henne for de legger knapt merke til henne der hun på nesten usynlig vis beveger seg forbi hyllene, rundt husene og gjennom dagene. Hvem er hun egentlig?

 

Hun later som om hun har det bra. Hun smiler, hilser og gjør alt hun kan for at noen skal se henne, henne, før hun kryper til køys med tårene over nok en dag der de glemte henne av, la planer uten henne og unnlot å invitere henne med. Hun smiler, men skjuler hjertet under armen av skuffelse for alle som glemmer henne av, som bruker henne som nødløsning når ingen andre kan og som aldri husker på at kanskje hun hadde lyst til å være med. Hun gråter over alle telefonene hun tar til mennesker som aldri har tid og som allerede har lagt andre planer med andre venner. Hun drømmer om at noen skal si: "Kanskje du vil være med du også?". Og mens hun graver hodet ned i hodeputa innser hun at det er på tide å begrave drømmene.

 

Hun er den usynlige kvinnen.

[Anonym bruker]

Er det deg?

 

Jeg tror du er dypt deprimert. Sånn har jeg også hatt det over flere år. Nå er det over, og jeg ser ikke på meg selv eller verden sånn lenger. Nå har jeg det godt, men det er like få som ringer eller ber meg med.

[Anonym bruker]

Jeg var svært ensom da jeg hadde det sånn, og dypt deprimert.

Om du kjenner deg igjen i meg, må du prøve å løse dette. Kanskje du kan starte hos legen din?