Er jeg mindre verdt?

[Anonym bruker]

Jeg har en diagnose, den er tilfeldigvis psykisk. At den skyldes en kjemisk ubalanse som i grunn er fysisk teller liksom ikke. Jeg gjør alt jeg kan for å fungere, jeg er en god mor, kone og et medmenneske som bryr seg om andre.

Jeg står på og jobber når jeg makter det, men familien må komme først, derfor kan jeg ikke jobbe fulltid nå som barna er små. Men senere håper jeg at jeg kan bidra mer til felleskapet.

Det er ikke alltid jeg makter å være med i alle sammenhenger, men jeg prøver så langt som mulig å delta på dugnader, foreldremøter og i barnas fritid. Barna mine er rene, pent kledd, får sunn mat og har gode faste rutiner, jeg ser velstelt ut, prater og smiler, ingen ser at jeg ofte gråter hele natten, må ta en pille før jeg tørr gå i et møte eller at jeg av og til ikke klarer å gå på butikken men må sende mannen i vei i stedenfor.

Jeg har ikke valgt dette selv, jeg skulle helst vært foruten det. Sikker de som mener at psykisk syke aldri bør bli foreldre, men har ikke jeg like mye rett på å være lykkelig og elske som andre?

Barna mine er alt, de er grunnen til at jeg orker å stå opp hver morgen, de er lyspunktet i en ellers til tider grå tilværelse. Det skader ikke dem mer at jeg leverer dem i barnehagen for så å gå hjem å sove noen timer før jeg henter dem, det spiller jo ingen rolle for dem om jeg sover eller om jeg jobber når de er der. Det er vel viktigere at de har en mamma som er opplagt og som har krefter til å ta seg av dem.

 

Jeg var en sunn, lykkelig og helt normal jente med flotte foreldre i oppveksten. Flink på skolen, hadde mange venner og ingen bekymringer. Det var sent i tenårene jeg ble syk, totalt uventet, men det skjedde uten forvarsel.

 

Så svar meg nå, er jeg mindre verdt? Eller kunne dette like gjerne skjedd deg?

[Anonym bruker]

For å svare deg på din siste setning: Nei, du er absolutt ikke mindre verdt, siden det like gjerne kunne vært meg.

 

Jeg fikk en liten knekk etter mitt første svangeskap og fødsel. Var rett og slett deprimert, og mitt eneste ønske var å få sove, sove, sove. Orket ikke være sosial, eller innrømme overfor andre at det ikke alltid var like gøy å bli mamma likevel....Følte meg andreledes enn de andre mødrene, som hadde masse overskudd og var superlykkelig hele tiden.

Syntes alle andre var mer velllykket, og fikk alt så mye bedre til enn meg....

 

Så nei, jeg synes absolutt ikke du er mindre verdt!! Kjenner følelsen du sliter med.....

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Poenget er at du er god nok.

De fleste har sterke og svake sider. Dette er en av dine svake sider, men kan hende kan du også bruke den erfaringen til noe positivt. I arbeidslivet er du sansynligvis nå verdt mindre enn gjennomsnittet. Slik er det og det er ikke noe å skamme seg for. Som mor kan det godt hende du er bedre enn mange andre. Det vet jeg ikke.

[Anonym bruker]

Men hvem er det som sier at du ikke er god nok? Er det kanskje du selv...?

[Anonym bruker]

Helt ærlig så føler jeg at fordi jeg ikke er god nok i samfunnets øyne. Vet selv at jeg gjør bare så godt jeg kan, jeg må prioritere barna mine framfor karriere og yrkeslivet akkurat nå. Så får jeg håpe jeg får bruke mine erfaringer i yrkeslivet litt senere. Innen helse og omsorg så har i hvertfall jeg forståelse for mine medmennesker og er en som kan kjempe imot de dårlige holdningene som desverre finnes der blandt mange av de forskjellige yrkesutøverene, både leger, pleiere og andre.

[Gjest]

Kjære vene, jeg jobber også litt redusert for tiden og jeg har ikke noen diagnose heller. Jeg er frisk som en fisk, stort sett, men tidsmessig går det ikke opp hvis vi begge jobber 100%.

 

Jeg er da jammen meg ikke mindre verdt enn andre for det, og det er ikke du heller!

[Anonym bruker]

Men hvem er liksom "samfunnet"? Er det f.eks meg? En helt ukjent, anonym dame fra Vestlandet, hvorfor skulle du bry deg om jeg tilfeldigvis mente du var en trygdesnylter eller noe?

Hvis du hadde valgt å være hjemmeværende da, er det bedre eller verre? Resultatet er forsåvidt det samme; du er ikke aktiv i yrkeslivet per dags dato, so what.

Hvis du kan lære deg å holde hodet høyt fordi du vet at du stort sett gjør så godt du kan, så skal du gi balla i hva resten måtte tenke. Ingen andre er perfekte heller.

Forresten tror jeg ikke "samfunnet" hverken ser ned på deg eller tenker noe negativt om deg. Hvis du ikke er en trygdesnylter så ikke oppfør deg som en; altså ikke la hjernen din tenke slike tanker engang. Så det!

[Sa-Nata-Ana *med bestemorpupp*]

Jeg har ikke lest hele innlegget ditt for det synes jeg ikke var nødvendig, men jeg svarer deg for det:

NEI, du er ikke mindre verdt! Hva som helst kan skje hvem som helst, og en skal ikke se ned på noen for noe som i tillegg ikke er selvforskyldt en gang.

(Ikke det at selvforskyldte ting gir en bedre grunn, alle kan drite seg ut en gang og to)

[Anonym bruker]

Jeg synes faktisk det kan være litt vel egoistisk og få barn om man VET man har en psykisk eller fysisk lidelse som kan være "overførbart" til barn.

 

Noen får diagnoser ETTER man får barn, og da må man gjøre det beste ut av det, men om man sliter psyksik, og vet hvilket h...det er, så skjønner jeg bare ikke hvorfor man "Må få barn", som da har ganske stor mulighet til å arve sykdommen.

 

Det er ikke en menneskerett og få barn. Og når man hører hvor vanskelig det er og lide av "usynlig" lidelser, hvor trakasert, mobbet, mindreverdig osv osv man føler seg, ja da SKJØNNER jeg ikke hvorfor man vil risikrer å få barn som vil få det likedann..Nei, det er ikke sikkert, men så mye man hører om hvor FORFERDELIG det er og være psykisk syk, ja så bør de tenke på hvor forferdelig livet til barna KAN bli.....Men man tar risken for man har "rett på og bli lykkelig":...Og å få barn for å ha "et lyspunkt i livet" blir egentlig litt feil..For det er VÅR jobb og gjøre BARNA lykkelige, et barn skal ikke fødes til den oppgave og gjøre psykisk syke friske, holde eks-narkomane brote fra narko eller gi en "Noe annet og tenke på" enn seg selv..

 

Nei, jeg vil ikke si at jeg IKKE synes psykisk syke skal få barn, men jeg tenker noen gang at NOEN burde ha vurdert eventuelle følger litt mer. Hva gjør det med et barnesinn og oppleve mammas/pappas humørsvingninger? Kan det i seg selv UTLØSE et problem på sikt? ER foreldrenes problemer arvelig så selv om de har diagnosen undr full kontroll, så er sannsynligheten stor for at ungen/-e alikevel vil måtte gejnnom utrednigner, medisiutprøving osv osv? VIL man barnet sitt så vondt...TØR man risikere at den personen man elsker mest over alt på jord skal gå gjennom et helvete, bare fordi man "hadde rett på og elske noen"???? Man burde tenkt gjennom hva man SELV har måttet gå gjennom, og risikoen det er i og måtte gå gjennom det EN gang til, uten og kunne gripe inn, fordi det er BARNET ditt som går gjennom det og må slite seg frem i et samfunn, som ikke helt forstår de.....

 

Men nå finnes det mange ulike psykiske og fysiske lidelser, noen er nok mer "forenelig" med en foreldrerolle enn andre, mens andre.....Ja, det er et vanskelig og ømtåelig tema, men det er ikke til å putte under en stol at mange av barna som havner inn under barnevernet har foreldre som har en psykisk lidelser som enten i seg selv er med og ødelgge barndommen, eller de ruser seg for å "glemme" lidelsen slik at RUSEN får skyld i at de ødelegger barna.....

 

Og få et barn er en stor psykisk påkjenning for en person uten noe form for psyksik lidelse..De emosjonelle opp- og nedturene er så mye større enn man trodde var mulig, og man finner et følelsesspekter man ikke ANTE eksisterte...Når psykisk sterke personer blir totalt endret etter å ha fått et barn, hva kan vel ikke skje med en som allerede sliter med sine følelser? Tenker jeg....Tenkte ikke slik FØR jeg fikk barn, men etter, for den følelsesmessige berg-og-dalbane jeg har gjenomgått og fortsatt opplever med barna mine, den er ikke bare og bare og takle alltid....Men nå har jeg aldri hatt noe "psykisk knekk", men tenker ofte på hvordan jeg ville taklet tilværelsen som mamma om jeg hadde "bukket under for mindre"......

 

[Tante Blås Squaw]

Jeg har bare et eneste godt råd; drit i å sammenligne deg med andre.

 

Vet litt om å ha det sånn som du beskriver *klemmer*

[Anonym bruker]

Men det finnes da et hav av arvelige skavanker, og alvorlige eller mindre alvorlige sykdommer som kan arves. Man kan da ikke la være å få barn da. Skal bare de som er "perfekte" få barn da? For et kjedelig stillestående samfunn det ville blitt, for ikke å snakke om hvor dårlig befolkningsveksten hadde vært.. Nei, dette synes jeg var lite gjennomtenkt av deg.

 

Nei, HI, du er IKKE mindre verdt!!!

[Anonym bruker]

Som du sier: Barna dine er velstelte og har det bra. Har selv en mor med psykisk lidelse, og selv om jeg i voksen alder har fått sett mer og mer av hennes tunge perioder (til tider når jeg var barn) betyr ikke det at jeg har hatt en dårlig oppvekst. Tvert i mot, jeg har lært mye om hva det er å vere menneske.

 

Jeg har trøstet mamma, men hun har også trøstet meg. Kunne ikke hatt en bedre mamma, hun forstår jo ALT! Tungt når hun har hatt de verste knekkene, men herreguuud hvor gla jeg er i henne,

 

Det beste er om du klarer å holde tårene unna når barna er til stede, men om begeret renner over tåler barn å se mammaen sin gråte.

 

Du er IKKE mindre verdt! Selv om rollen du har er vanskeligere for deg en alle andre. Finn din måte å takle den på, og jeg er sikker på du gjør det på best mulig måte. Siden du har diagnose regner jeg med du har proffe å snakke med!

[Anonym bruker]

Signerer denne! Å sammenligne seg selv med andre som fremstår som perfekte gjør det bare verre! Du gjør det på den måten du fungerer best, og vil det beste for familien din. DA er jo du den perfekte mammaen

[Anonym bruker]

Du er ikke mindre verdt, da er jeg også det..

Du hørres litt ut som meg...

Jeg kommer også fra en bra familie,har en flott svigerfamilie osv, men er selv psykisk syk og fungerer bra!

Det hender jeg leverer barna i barnehagen og sover ett par timer, bryr meg ikke litt en gang.

Så bruker jeg tiden jeg har med ungene når de er hjemme fra barnehagen.

De er også alltid velstelte og glade og smilende barn.

Jeg kan også tenke som deg til tider men då vet jeg at alle har vi vårt, og vi vet ikke hva som skjuler seg bak lukkede dører.

Selv om mange fremstår som "perfekte" så kan de slite med ting alikevel.