Hva slags kameler har DU som stemor måtte svelge?

[Anonym bruker]

da mener jeg i forhold til dine mine våre barn situasjonen og livet i en sånn familie.

Her er min liste:

- ikke kunne planlegge alle helger som man ønsker

-alltid måtte passe på med omhu hvordan man oppfører seg og hva man sier annenhver helg

- å ha noen boende hos seg 14 dager i hver sommerferie (ja, jeg syns det kan være slitsomt).

- alltid måtte være på vakt ovenfor Biomor i forhold til hennes barn

 

har du noen?

[Anonym bruker]

Tja, først må jeg bare si at du er heldig som bare har stebarn annenhver helg. Her er det 40/60 deling... Var nesten 50% deling tidligere, men det gikk heldigvis ned, takk gud.

 

Dog vet jeg at det er mange der ute som har det mye verre enn meg og deg som steforelder. Likevel er det ikke sånn at alt går på skinner for oss heller, så vi må ha lov å klage litt;)

 

Min liste:

- Jeg er ikke en mamma, og jeg føler at stebarna krever så sykt mye. Hele tilværelsen går med til unger som ikke er mine. Hadde kanskje vært enklere om jeg hadde egne, for da hadde tida gått i unger likevel, så et par ekstra hadde ikke betydd sååå mye.

- Jeg får STOOORE deler av alt det huslige ekstraarbeidet med at ungene er her. Rydde inn og ut av oppvaskmaskinen, dekke på bordet, rydde av bordet. Vaske badet, som ungene griser mer til. Støvsuge. Bære klærne ned i kjelleren, vaske klærne, tørke klærne, brette klærne og legge dem inn i skapene. Hasteinnkjøp av mat/melk vi mangler. Samboer'n bare nyter samværet med HANS unger..... Så jeg slaver for en familie som ikke er min! Nå skal det sies at han arbeider mye, men han får ikke gjort så mye når ungene er her anyway og jeg mener det er HANS ansvar!!

- Alle ferier gjøres med stebarna for stebarna. Vi har ikke hatt mulighet til en lusen uke i syden sammen bare vi voksne, i den tida vi har bodd sammen...

- Yngste er midt i trassalderen og finner på allslags finurlige måter å markere seg selv på. Hun er desverre veldig smart - og derfor også flink å finne på måter å være i opposisjon, KUN for å være i opposisjon. SLITSOMT

- Enig med det sommerferiepoenget - 14d ER slitsomt!!

- Slitsomt når oppsatt/avtalt barnefordeling ikke overholdes, og man må innrette seg etter mer barnepass på kort eller ingen varsel.

- Kort sagt: slitsomt med en oppdelt familie= oppdelt kjæreste. Du tror du skaper en ny familie med kjæresten og at stebarna etterhvert er med i hjertet på en slags "adoptivbarn"-aktig måte. Men våkner opp et halvt til ett år senere med et smell! Fakta er at når en familie er oppløst, vil aldri brikkene (personene) passe sammen med et nytt puslespillbilde (familie). Aldri. Du presser brikkene ned, der de nesten passer, men det er såpass mye spenning at brikkene spretter litt opp igjen. Så gjør man bare det beste utav det hver gang det oppstår en ny uregelmessighet/spenning, som må overvinnes og brikkene igjen presses ned sammen for å passe ved siden av hverandre....

- SUKK!!!

[Anonym bruker]

HI her.

takk for bra innlegg anonym over her. ser nå at jeg kjenner meg igjen i flere ting. feks dette med vasking. baaahh..jeg sier ifra til gutten 1000 ganger om at vær så snill, legg klærne dine i skittentøyet på badet. de skal ikke ligge på rommet ditt. skjer det noe? nei. så da ender jeg med å rydde. for han må ha reine klær da. nå har jeg og min samboer 2 barn sammen også. og jeg føler jeg må vaske og rydde hus for både våre to, og hans fra før hele tiden.

føler min samboer tror han er fritatt de helgene han har sønnen. for da skal han bare konsentrere seg om han. og dette med ferier ja. alt skal taes hensyn til i forhold til stebarnet. når vi skal ha ferie og hvor. og vi kan jo for guds skyld ikke reise noe sted vi 4 uten han.

da jeg har 3 uker ferie fra jobb. er det ikke mye morro å måtte oppvarte andre sine barn i 14 av de dagene. føler så at det puslespill greiene stemmer så utrolig bra for er jo sånn det er. og så er jeg lei av en stesønn som manipulerer hele tiden. bare kan spør om ting da jeg ikke er der. skal ha viljen sin. og en biomor som tror hun bor her, og går inn uten å banke på...baahh!

[Anonym bruker]

Ja, tror dette er typisk hverdagsslit som så godt som alle steforeldre sliter med. Særlig stemødre, fordi vi er lagd for å ta vare på alle, og ser hva som praktisk må gjøres av husmorsarbeid dager før gubben i huset ser at det må gjøres... Det er typisk at stemødre fyller inn der biofar er dårlig. Dvs:

- Er biofar streng, er stemor snill og fyller behov for psykisk omsorg.

- Er biofar for slapp i oppdragelsen, så blir stemor streng.

- Gjør biofar lite husarbeid, så gjør stemor dess mer.

 

Det er noe dritt dette med å være stemor og det ekstra husarbeidet. Vi må lære oss å si mer i fra. Kommander han til å rydde av bordet og inn i oppvaskmaskinen f.eks. Si til han "i morgen må du vaske badet". Eller lag en liste ganske enkelt - menn forholder seg lettere til fast oppsatt arbeid, fordi de ser ikke behovene etterhvert som de dukker opp. Husarbeidet er ikke åpenbart for dem. Så mens vi opplever at vi lever i et uutholdelig rottereir, så opplever han det som bare "litt møkkete".

 

Siden du har barn med din samboer og i tillegg er i en fast hverdag, så ville jeg satt ned foten. Jeg er i en spesiell situasjon - så den hverdagen jeg lever i nå (og har vart en goood stund), skal ikke være vår hverdag for alltid. Når ting faller på plass her, så skal jeg sette foten ned. Har begynt litt med det ang. husarbeidet, men må bli flinkere - jeg bare liker ikke å kommandere generelt og spes ikke en overarbeida fyr... Jaggu meg så begynner jeg å forstå de (ste)mødrene som er kommanderende - antageligvis må de det for å få en ok hverdag sjøl....

 

Dette er kun anbefaling (noe har funket for meg):

1. Sagt rett ut til biomor at hun er en hyggelig dame og du er glad for at dere har et godt forhold (samme om det er løgn eller ikke), MEN hun må begynne å banke på, og gjerne si fra ca. tidpunkt før hun kommer. Det er vanlig folkeskikk. Det er det venner og biofamilie gjør. Så hvorfor er hun et unntak??

 

2. Jeg hadde annonsert til samboern og ungene at de klærne som ikke legges i skittentøyskurven, blir ikke vakset (fungerte fint her - de skjønte konsekvensene ganske fort). Hvis stesønn har eget rom, så ville jeg bare lukket døra til rommet hans når han dro, om han ikke la klærne i skittentøy. Han ville fort oppdage at det er kjipt med bare skittne klær...

 

3. Det samme går for altfor rotete rom. Jeg kommer ikke til å gidde å rydde og vaske et rom fylt av masse rot. Det samme vil gå for egne unger når de blir 5-6+ (så sant jeg kan få unger da). Er det noen leker slengt her og der, så skal jeg da saktens rydde litt for dem og vakse rommet, men jeg snakker om oppførsel der det bare rotes og nesten ikke ryddes.

 

4. Du må få biofar med på faste husregler eller husrutiner. Eks. Man kler av seg på badet (rett ved siden av skittentøyskurven), og på seg på rommet. Da er sengen rett ved siden av til å slenge nattøyet -og det samme med klesskapet og tilgang til klær. Tannpuss & annet stell skal også gjøres PÅ badet. Da slipper du tannkremtuber og tannbørster & annet slengt på stuebordet.

- Er ikke biofar sammen med deg om husregler, og gir deg makt overfor stesønnen, kan du aldri regne med at stesønnen din vil respektere deg som hans oppdrager. Typen min skjønte heldigvis det, og annonserte nokså fort at her i huset bestemmer de voksne. Når han ikke var tilstede, så bestemte jeg. Da begynte ungene fort å respektere meg, og hverdagen min ble MYYYE enklere.

- Legg det frem sånn: annenhver helg så har ikke jeg (og ungene om det er tilfelle) det bra. Det er de helgene jeg blir forvandlet til din husslave, og ungene opplever at stebarnet betyr mer for far enn de selv (dersom det er tilfelle). Stesønnen må være en del av familiedynamikken de gangene han er her. Ellers har du en familie som lider når han er her, og det ønsker du vel ikke?...

 

5. Jeg ville lagt ferien min til 1 uke med stesønn og 2 uker uten stesønn, så sant dere ikke skal på 2 ukers ferie. Dessuten ville jeg forlangt at annethvert år så dro bifar på 2 turer, 1 med sin egen sønn uten dere andre og 1 med bare dere 4 som familie. Så kunne dere alle dra på ferie sammen annet hvert år. Da får både du og stesønn dekket deres behov. Det er mange som gjør det sånn med stor suksess:)

 

Prøv ut litt og skriv hvordan det har gått!

[Anonym bruker]

Dette med økonomi synest jeg er det vanskeligste å svelge. Vi hadde gått fra å ha en stabil økonomi til å ha en god økonomi om det ikke hadde vært for alle utgiftene han har til bidrag og samvær og alt det andre som følger med. Større hus, større bil er også en stor utgift.

Tid er også et annet knapphetsgode som er litt vanskelig å takle å kjempe om. Det blir et annerledes liv når helger og ferier er booket.

 

Vi tjener det samme, men han har så store utgifter, at det kun er meg som har et greit overskudd. Jeg må da ta alle luksus utgiftene alene, men om jeg hadde hatt råd til å ta hele ferie utleggene, så hadde han aldri hatt tid til å reise på den ferien jeg vil, fordi den er allerede booket med barna hans.

 

Så det blir ikke sydenturer på oss, og det er jo egentlig greit nok. Livet er da mer enn en tur til grand canaria. Kommer greit overens med barna hans, og har lite probelmer med hans eks. Hun vil gjerne ha han tilbake, så nå har hun sluttet å snakke med oss, både om barna og andre ting.

[Anonym bruker]

Hva GJØR dere sammen med en mann med barn? Jeg har selv vært barn av skilte foreldre med hver sine nye partnere, og jeg skjønner godt hvorfor jeg har gått rundt og følt meg utilpass i begge hjem når jeg leser hva dere skriver. Kan dere ikke gå å finne dere en ny partner med et blankt ark for deres eget, men ikke minst også barnas, beste? Det er sikkert sant at en steforelder må takle mye, men har dere tenkt på at disse barna også er nødt til å svelge en del kameler, og de har ikke hatt noen medbestemmelsesrett i forhold til å få dere inn i livene sine. Snakk om å ha feil fokus!

 

Hilsen stemor som innser at hun har valgt å leve sammen med noen som har en forhistorie og at denne verken kan eller bør slettes.

[Anonym bruker]

Har lurt på det samme.... Men det er ikke bare å stkke når du først er innviklet i et forhold, og kanskje har barn med fyren. Du bryr deg veldig om, eller elsker kjæresten din, og tilværelsen vil bli mye verre uten han på tross av at du må svelge kameler for å være sammen med han. Kort sagt, du tar det du kan få.... Selv om man ønsker at begge de to voksne kunne starte sammen med blanke ark uten barn. Det ideelle hadde selvfølgelig vært at alle levde i hele familier, ikke oppdelte. Sånn er desverre ikke livet. Det er ikke alltid man kan velge hvem man faller for - det er noe som bare skjer. Man tenker at det er helt ok at han har søte barn fra før i starten, men etter hvert synker realiteten inn: at du aldri vil få en hel familie, siden han har en oppdelt fra før - og man oppdager at livet med en som har barn ikke er så lett....

 

Og du bryr deg faktisk om stebarna også. Alle vi ser at barna er uskyldig oppi dette og selv må svelge noen kameler. Selv om denne debatten ble laget for å klage over kamelene en stemor(far) må svelge, så betyr ikke det at vi stemødre som klager KUN tenker negativt og dritt om stebarna og oppfører oss deretter. Mine stebarn f.eks savner meg når jeg ikke er tilstede, og er glad i meg. Jeg har alltid gjort mitt for at de skal være glade når de er her, og gitt dem alt jeg klarer å gi av omsorg. For å si det sånn: jeg tror heller jeg hadde lagt sten til deres byrde om jeg gikk ut av forholdet med min samboer. Dessuten kaller jeg ikke det å forlange en viss ryddighet i hjemmet som såpass streng oppdragelse at stebarna derfor er uønsket..! Barn gjør såpass lite i dag, at det er godt for dem å lære seg å ta litt ansvar for huslige oppgaver i hjemmet!

 

Fakta er at de to bioforeldrene har valgt å gå fra hverandre. Skilsmissen og alt det medfører for barna er et faktum og kan ikke forandres på uansett om faren finner seg en ny dame eller ikke. JA, stebarn må svelge mange kameler, men sånn er livet. Ingen med litt visdom har påstått at livet er rettferdig, for det er det ikke. Man kan ikke sy ekstra puter oppunder armene til skilsmissebarn for alltid. Livet må gå videre for dem også - med god oppdragelse og god omsorg hånd i hånd. Jeg er ikke skilsmissebarn (desverre), men kan trygt si at min barndom og ungdomstid var atskillig mer belastet enn det å leve i to hjem.

 

Har du tenkt på det at man alltid får noe - og mister noe annet? Alle har vi positive og negative sider. Kanskje du fikk oppleve noen positive sider hos din steforelder (som bioforeldrene ikke hadde) - og måtte "betale" med noen negative sider (som du ikke var vant til fra dine bioforeldre?). Tipper du fokuserte aller mest på de negative sidene...

[Anonym bruker]

Mange stiller nok for store krav til kjærligheten, og forventer at alt skal være helt perfekt. Men de fleste av oss er realister, og innser at vi selv har positive sider og negative trekk, og at det samme går for kjæresten, senere samboeren/mannen.

Alle jeg har vært sammen med har hatt gode sider so jeg fallt for, og mindre gode sider som man velger å leve med. Det er jo balansen, heleheten som skal være god, som gjør at et forhold er verdt det.

 

At han min har barn fra før er et minus, at han har vært gift før er et minus, noe jeg har vanskelig for å godta. Var ikke så altfor begeistra for jobben han hadde, og arbeidstidene, jobben han har nå er heller ikke ideell, men pengene som kommer inn bidrar jo til at det ikke er like mye minus.

Men han gir meg også mye, vi har det veldig flott på mange vis. Han er tolmodig, han er flink han er stimulerende, han er en flink elsker, han er sympatisk, han er rett og slett en flott fyr, men visse ting trekker ned, og pakken han kom med er ikke et udelt gode.

 

Som jeg sa ovenfor her, penger, tid, etc begrenser handlefriheten vår, bosted, huskjøp, bilkjøp, mange ting som hadde blitt gjort annerledes om han ikke hadde hatt dem. Jeg hadde stått friere på arbeidsmarkedet om jeg kunne flyttet på meg. Jeg kunneh att større inntekt.

Den konstante overvåkningen og innblandingen i alt vi gjør, også i ting som ikke har med barna hans og eksen hans å gjøre irriterer vettet av meg.

 

Han er fermdeles verdt å holde på, men det kan av og til bli litt mye.

[Anonym bruker]

Mange!!!

At min samboer behandler barna som om de er på ferie hver uke de er her.

De får bestemme det meste.

De har ingen plikter eller oppgaver

Det er jeg som rydder og vasker klær

At jeg skal bry meg og behandle de som en mor, men har INGENTING å si på oppdragelse eller hvordan ting skal være i forhold til dem.

Alle ferier er med dem, det ville vært forkastelig om vi hadde dratt på ferie med fellesbarn uten stebarna.

De har to vidt forskjellige hjem (mor og far), så det er umulig å få noe faste rutiner på ting, de hører ikke på meg.

Jeg har hatt en strengere oppdragelse enn faren dems (som var veldig bortskjemt) og ungene hans blir likedan.. fryktelig bortskjemte, blir aldri selvstendige, og får sydd puter under armene. Uansett hva jeg sier og prøver å snakke med samboer, så blir det ikke sånn.

Pluss sikkert 100 ting til......

[Anonym bruker]

Jeg må mest sannsynlig gå fra mannen min. Han har så dårlig samvittighet for særkulls at han ikke er tilstede for felles eller meg.

Rømmer avgårde på guttekvelder og turer gjør han også.

Selv små ting som å gå en tur på lekeplassen med felles kan vi ikke gjøre uten at han mååå ringe særkulls og ender opp med å gå hjem eller dra til henne. Det er helt sykelig og har skapt en stor avstand mellom meg og han. Men også mellom han og fellesbarnet.

 

Synes det er fryktelig trist. Da jeg gikk inn i forhold med han synes jeg det var koslig at han hadde en fantastisk datter og at han var så flink til å bruke tid på henne synes jeg var skikkelig sjarmerende og det

imponerte meg. Hadde også selv et kjempe forhold til datteren hans og fellesbarnet var planlagt, alle gledet seg. Men så ble alt knust.

[Anonym bruker]

På en måte skal jeg innrømme at jeg innimellom har angret for at jeg fikk barn med min samboer. ikke på barna mine. men med han. ettersom jeg føler det blir for mye for meg med hans sønn og biomoren. I dette forholdet er jeg fratatt alle muligheter til et privatliv, vi må alltid rette oss etter hans sønn. Og min samboer er veldig ettergivende ovenfor han. Sønnen får lov til alt. Vi laget endel regler for hvordan ting skulle være her i huset. Hver gang sønnen bryter de, så tar min samboer på seg skylden for dette på en måte. feks om han har glemt å legge skittentøyet i kurven (noe han aldri gjør) så forter min samboer seg å si at jeg hadde sagt at jeg kunne gjøre det for han. Annenhver helg må jo jeg ta alt ansvar for mine barn. Mens han konsentrerer seg kun om sønnen sin.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg er veldig glad for at min samboer/stefar til barnet mitt sitter og ler seg skakk i hel av dere nå. Jeg hadde aldri godtatt å få noen av dere inn i mitt hus med den holdningen dere måtte ha til mitt barn. Hva fedrene til disse barna tenker på, er ikke greit å vite, men jeg går ut i fra at det sier litt om dem også...

[Anonym bruker]

17:53

 

Jeg tror det er ganske annerledes å være stefar enn stemor.

[Anonym bruker]

enig med anonym 18.45

[Anonym bruker]

Hvorfor det? I begge tilfelle dreier det seg om å gå inn i et forhold hvor det er barn. Rett nok er det sånn at i det ene tilfellet dreier det seg om å gå inn i en morsrolle og i det andre dreier det seg om en farsrolle, men i essensen er det det samme.

 

Man må bare innse at i det man tar til seg et barn (for det gjør man når man får seg samboer med barn), enten det er ens eget eller andres, så er livet, som man kjenner det, over. Dette er hva det vil si å ha barn for alle som har barn.

 

-Man må innskrenke arbeidstidene sine deretter.

-Man kan ikke gå og komme som man vil.

-Man får ikke alltid sove som man har tenkt.

-Det er et helsikkes husarbeid.

-Man må inngå kompromisser ang hvordan det skal oppdras.

-Det er et økonomisk ansvar av en annen dimensjon.

 

Det aner meg at her er det en del som har inngått forpliktelser som så mange foreldre før dem (les: ikke steforeldre, men foreldre). Man tror man vet hva man har foran seg, men når man er det skjønner man at man har aldri visst døyten om det, og veien blir til mens man går. Utfordringene gir seg ikke selv på forhånd for noen som har barn. Men dette er livet med barn, for ALLE.

[Anonym bruker]

Jeg ser at du har rett. I et "enkelt" perspektiv opplever både stemødre og stefedre at de må ta stebarn til seg og får livet forandret så lenge de er i et forhold med en som har barn fra før.

 

Men så har vi dette aspektet med hvordan kvinner er konstruert og hvordan kvinner fungerer i hjemmet. Tar bare med de to-tre tingene jeg kommer på i farten, men det er nok mye mer:

 

1. Følelser! Kvinner har mer følelser, og ofte mer følelser på en gang - altså mer komplisert følelsesliv. Nettopp fordi følelsene lett kan gå en annen vei enn fornuften og det logiske... Jeg tror stemødre har mer kluss i følelsesmaskineriet enn stefedre, sånn generelt. Selv om stemødre er glad i stebarna, så blir det aldri som egne barn uansett hvordan man vrenger og vrir på det. Det er og blir en ekstra belastning - det tør jeg i alle fall å påstå at det er for de aller fleste de første årene som stemor. (Unntaket er kanskje de stemødrene som bare har 1 stebarn.. Det er ganske stor forskjell på det, på lik linje som det er stor forskjell når to bioforeldre går fra å ha 1 barn til å ha 2 barn. Det blir plutselig mye mer arbeid/belastninger, slik at det blir vanskeligere å forholde seg til stebarna.

 

2. Videre på følelser: Kvinner bekymrer seg/"depper" ofte mer. Menn tar utfordringer litt mer på strak arm, og bare forholder seg til situasjonen. Menn klarer å blåse i ting på en bedre måte enn vi kvinner. De legger bekymringene bak seg. Kvinner på den andre siden, forholder seg til situasjonen og gjør det beste utav den de også, men det vonde gnager inni dem og de sliter med å legge ting bak seg... Derfor blir stebarn ofte mer belastende for stemødre enn stefedre.

 

3. Biofedre er flinke til å ta ansvar for aktivisering og umiddelbare behov, men de er ofte langt dårligere til å ta hånd om det praktiske på en systematisk måte. Det humper og går (akkurat som en maskin som trenger overhaling, det er det slitsomt å leve med) og rydde/vaskesjauen tas først når huset skriker etter å bli ryddig og rent. Kvinner gjør ofte ting innimellom, litt nå og litt da, slik at når ungene er lagt så har faktisk de voksne fri. Hvem tror dere er den som "må" gjøre litt nå og litt da i en stefamilie setting?? Det er stemor det - for her er vi inne på det klassiske kjønnsrollemønsteret. Menn klarer ikke å tenke praktisk i huslige settinger og gjøre 2 ting på en gang, som f.eks

- å ta med seg brukt oppvask på veien til kjøkkenet for å hente godteriet lørdagskveld

- å vakse opp innimellom matlagingen

-ta med genseren opp på terassen når minstemann får hjelp til å ta av seg en genser i varmen, slik at den ikke blir liggende ute og vente på at stemor skal plukke den opp

- å rydde opp etter et grillmåltid stemor har tilberedt alt til, utenom akkurat dette med grillingen (for det er tydeligvis en stoooor jobb som veier opp for de 10-15 turene stemor må ta for å få alt ut på terassen)

- å la barna kle av seg på badet der skittentøyskurven står ved legging, i stedet foran tv'en der klærne bare blir liggende lenge etter at barna er i seng om så ikke i flere dager

- etc.

Menn bare turer i vei på "impuls" utifra det som må gjøres der og da uten å tenke et sekund lenger på det rotet hver barne-hjelpende handling lager. Hvis stemor i det hele tatt klarer å leve i dette frem til biofar finally får åpnet gluggene sine og ser at "oi, her trengs det fakstik å ryddes og vaskes", så blir det sjau. Klarer ikke stemor å vente, så bli hun den som tar oppimot alt - mens biofar er så "opptatt" av ungene at han tror han gjør godt og vel over halvparten av arbeidet.

 

En slik bedagelig rolle inntar også stefedre. Stefedre lever ofte et slaraffen-liv sammenlignet med stemødre. Selv om det å ha barn er belastende for begger kjønn selvfølgelig... Stefedre går inn med lek og aktivisering av stebarna - kanskje de lager litt mat og legger dem innimellom, mens biomor tar den verste støyten ved praktiske gjøremål. Det er ofte motsatt i en stemor-biofar setting.... :/

[Anonym bruker]

I mitt tilfelle er det at han har barn og at jeg må stille opp mye også for dette barnet ikke problemet. Problemet er at han ikke har noe lojalitet til vår samlede familie og vi må kun være fleksible. Så langt går det at han ikke har noen relasjon til felles barnet. Særkulls har en fantastisk, tilstedeværende far, noe som er flott det. Fellesbarnet derimot er aldri prioritert og hans farsrolle for henne er fraværende. Kabalen går rett og slett ikke opp.

[Tia med 2 ♀]

Da hadde jeg faktisk valgt å gå for mitt barns skyld.

Jeg hadde nektet å ha et barn som vokser opp å ser at deres søsken blir behandlet så flott og elsket av far mens det sitter å føler seg uten verdi hos den samme mannen. Mens det følger seg utelatt og uelsket.

For det er det barnet vil oppleve senere.

 

Jeg har ikke skilte foreldre men vokste opp i en søskenflokk der en var det fantastiske barnet og resten av oss måtte stille i bakgrunnen så jeg vet hvor vondt det følses å leve slik.

Jeg hadde aldri latt mitt barn oppleve det dag etter dag.

 

Jeg hadde gått slik at barnet ikke trengte å se det så klart som det vil gjøre om dere bor sammen. Og i et håp om at far karnsje snur om og blir en god far for mitt barn også når han ikke lengre bor sammen.

Kansje den dårlige samvittigheten dukker opp i forhold til ditt barn også slik at han også ser det og tar seg av det.

 

Det øres karnsje drøyt ut men jeg hadde omså forlatt en mann jeg elsket over allt på jord om det var det beste for barnet mitt.

[Anonym bruker]

Skriver bare under på den samme gamle regla om å bli gjort til hushjelp annenhver helg og ferier. Man skal ikke kjefte, ha regler eller noe man skal ha sagt om noenting. Bare rydde, underholde, diske opp med godsaker og betale med et smil! Det er jo helt unaturlig!

 

Mye av disse problemene kommer vel av dårlig samvittighet fra far tenker jeg. Det er synd, jeg tror det gjør mer skade enn godt. Barn trenger regler, rutiner og stabilitet. Det må da være mulig å gjennomføre det selvom man oppholder seg et annet sted noen uker i året.

Men det er vi voksne som er håpløse, uansett hvor problemet ligger. Barna er jo et produkt av hva vi gjør.