Finnes det noen solskinnshistorier om å "finne tilbake" til hverandre etter småbarnsfasen?

[Anonym bruker]

Jeg trenger å høre historier om å finne tilbake til hverandre etter en intens småbarnsfasen. Vi har tre barn under 3,5 år (deriblant tvillinger) og vi har hatt for å si det mildt litt av et trøkk med nattevåk, logistikk, planlegging av dagene og 1000 praktiske ting de siste årene.

 

Som par, samarbeider mannen min og jeg godt. Vi er begge fokusert på barna og bruker mye tid med dem. Mannen min er flink å lage mat og gjør mange praktiske ting.

Men gjennom disse siste tre årene, har vi liksom blitt mer venner som samarbeider enn kjærester som elsker hverandre. Følelsesmessig sliter jeg med å føle noe som helst for mannen min. Sex er jeg lite opptatt av. Føler liksom aldri behov for det og er vel som oftest for sliten til det også.

 

Vi er blitt enige om å oppsøke familieterapi sammen, noe som jeg håper skal lede oss tilbake til vårt gamle "oss". Det må sies at vi har slitt med kommunikasjonen over lang tid. Jeg er ofte en dårlig lytter, og det gjør at mannen min ofte ikke føler seg sett og lyttet til. Så vi har litt å jobbe med. Vi er begge enige om at vi må gjøre noe nå, at noe må skje, for vi kan ikke fortsette og bare eksistere sammen (for barnas skyld).

 

Jeg ønsker å finne tilbake til mannen som før var nr. 1 i livet mitt, men akkurat nå føles det som å lete i mørkeskodda.

[Draumaren]

Dette var trist å høre. Historien din minner meg litt om historien til ei venninne av meg, og derfor velger jeg å svare.. Hun og typen hadde to barn under 2 år, hvorav yngste hadde kolikk i lang tid. Hverdagen slet forholdet i stykker. De prøvde parterapi på familiekontoret, og stod på for å redde forholdet (flotte mennesker begge to), men endte med å gå fra hverandre.

 

Etter nesten et halvt år hadde mye skjedd, og long story made short: de fant tilbake til hverandre. Tror de rett og slett fant ut at hverandre var for mye å miste, og de har det veldig bra sammen i dag.

 

Hvis dere har mulighet, prøv å kom dere bort en helg i ny og ne (uten barn), bruk opplevelser til å finne tilbake til romantikken. Trenger ikke å være noe fancy, viktigste er at dere får tid til å bare være dere. Håper virkelig det ordner seg for dere.

[Anonym bruker]

Hei!

Ville så gjerne skrive til deg og si at ja, det går an!!! Lenge siden innlegget ditt nå, men dette er jo ting som tar tid uansett.

Vi har slitt veldig, fikk barn kort tid etter at vi ble sammen og er vel i grunn og bunn ganske forskjellig. Men vi er fortsatt i lag etter 5 år, og har to små barn som på alderen til deres. Eneste grunn til at vi fortsatt er i lag, er nok rett og slett at jeg ville være i en kjernefamilie.

Vi begynner rett og slett å komme oss etter travleste småbarnstiden nå, og oppdager nå at etter hvert som vi blir mindre sliten, har vi mere krefter til å ta tak i forholdet våres, snakke sammen, får stadige aha-opplevelser over hvor dysfunksjonelt vi snakker sammen, og hvordan vi sårer hverandre når vi egentlig søker bekreftelse begge to.

Vi har ikke vært i parterapi, kanskje delvis grunnet mange timers reise for å komme til nærmeste familievernkontor, men vi har nå etter lang tid begynt å snakke bedre sammen og bygge opp en respekt for hverandre og forskjellene våres.

Så når jeg leser innlegget deres så får jeg sterk følelse av at ja, dette greier dere!!! Stol på at det blir bedre!!! Og lykketil!