mine, dine og våre.. forholdetse fremtid?? (ble langt )

[Anonym bruker]

vi er en familie, eller var en familie, med mine, dine og våre barn.

 

vi har vært sammen i fire år og på de fire årene har mannen dratt fra oss 3 ganger, to ganger har han vært borte fra oss i over et halvt år av gangen. men jeg har tatt han tilbake hver gang fordi vi har barn sammen og jeg har følt han har vært den store kjærligheten i mitt liv.

 

men nå så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

 

han har nå vært borte fra oss igjen en lang periode og vi har nylig blitt enige om at han skal komme tilbake, men nå bare noen dager før han skal flytte inn får jeg vite at et av hans barn har fått en alvorlig diagnose. en diagnose som vil kreve mye av oss og som er utrolig slitsomt for søsken. heldigvis så er det ikke noe som går utover barnet som har diagnosen i den grad at barnet skal dø eller får fysisk vondt. men barnet havner jo mye utenfor. barnet tar mye plass og krever enorme mengder oppmerksomhet. noe som går utover de andre barna.

 

mine barn fra tidligere blir heller ikke akspetert av hans barn og holdes mye utenfor i samværssituasjoner, noe som sårer veldig. våre barn er heldigvis så små at de har ikke opplevd mye samvær enda.

 

så det jeg nå lurer på, er det rett av meg å flytte sammen emd denne mannen igjen når vi har denne bakgrunnen og denne nye situasjonen med ett av hans barn?

 

følelsene mine for han er rimlig kalde, men kan tenke meg at de kan blusse opp eller ikke..

 

han er ikke en typisk hjelpsom og kosete kjærste, han gjør det han blir bedt om i huset og er ikke glad i natur og uteliv, så det er mye inne liv og tv/tvspill med hans unger. før han dro pleide vi å dele oss i helgene fordi mine unger gjerne vil ut å leke.

 

huff når jeg leser dette så ser jeg vel at det er en håpløs situasjon.. men tenker barna våre fortjener at jeg gir det en siste sjanse.. kanskje..

 

så hva gjør man? er bitch og går fra han pga dette, for det er det jeg vil være iflg han eller biter tenna sammen og prøver en gang til og håper det ikke blir nok et misslykket forsøk??

 

 

[Anonym bruker]

rent personlig ville jeg avslutta og gått jeg..

[Anonym bruker]

Hvorfor i all verden har du noen gang vært sammen med denne mannen lurer nå jeg på?

[Anonym bruker]

Tenker barna dine (og hans) ikke har det så greit i den nåværende situasjonen. Det høres veldig ustabilt ut.

Det virker som det mest fornuftige er å avslutte forholdet. Jeg hadde ikke giddet å hatt det sånn som deg, hvertfall.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

ja jeg tenker vel den tanken oftest nå.. og føler han har nok med å være en far for alle ungene og heller ha orntlig samvær med de enn å skulle prøve seg i en familiesituasjon han har reist fra flere ganger.. er jo ganske tydlig for meg at han ikke takler den, selv om han påstår noe annet nå...

 

men vanskelig å avslutte nå også, så kort tid før han evt skal flytte inn igjen.. jeg fikk infoen om dette barnets diagnose av mor, så aner ikke om han snakker sant når han sier det er nytt for han.. hun vil helst ikke snakke med meg, så vet jo ikek hva motivene hennes var heller for å gi den infoen, men jeg er glad jeg fikk den og det er jo til barnets beste at jeg vet, er en form for autisme, så ikke noe barnet vokser av seg heller, selv om mannen har den troen, utrolig nok!!

 

usj, om livet bare kunne vært ukomplisert ..

 

HI

 

 

[Anonym bruker]

det er nok værst for hans barn siden de er alle i skolealder, mine og våre er alle under 5, men betyr jo ikke at de ikke merker ustabiliteten. og derfor jeg nå må tenke mer på de enn han og hans ønsker, har vel vært rimlig styrt av han tidliger.. og så hater jeg konfrontasjoner.. så vondt for å si hva jeg vil og ønsker, og lar meg heller følge av han

 

men ser jeg bør ut av det her. må bare finne ut hvordan.

 

HI

[Anonym bruker]

Det er et dødfødt forhold, slik du beskriver det. Helg uavhengig av hvilken diagnose ett eller flere av barna har.

[Anonym bruker]

De der høres ikke ut som en mann jeg hadde holdt ut med særlig lenge... På fire år har han forlatt deg tre ganger, i over et halvt å r av gangen. Det blir vel over et og et halvt år det. Av fire år sammen.

 

Jeg syns ikke du skal forlate ham pga diagnosen barnet hans har fått. Jeg syns du skal forlate ham fordi han høres uinteressert og egoistisk ut. Og slett ikke klar for noe familieliv.

[Anonym bruker]

Uavhengig av om barnet hans har en vanskelig diagnose, så bør du nok innse at forholdet er dødt.

En ting er å ha et vaklende forhold uten barn, men her er det barn involvert. Da bør en ikke dra for så å komme tilbake. Går man ut døra, og bryter opp familien så bør man være 100% sikker. Min mening er at hvis man ik klarer å få ting til å funke å ordne opp i ting innen husets vegger da bør en heller ikke være sammen.

[Anonym bruker]

Jeg tenker at den diagnosen er ADHD, uten å vite noe mer...... Men det virker sannsynlig. Det vil kreve mye av deg også.

 

Jeg hadde ikke giddet med en som stikker av med en gang ting går ham imot. Det er jo tydelig at det er det som skjer hos dere...

 

La være, og bli alenemor for dine barn. Mye bedre enn å satse*(igjen) på en idiot som ikke vet hva familie er..

[Anonym bruker]

Hvordan kan du ha vært stemor i fire år uten å vite at barnet hans har en form for autisme? Det høres veldig rart ut!

Synes det sier mye om deg som person som vil revurdere forholdet og skylde på et barns diagnose....! Mannen virker som en komplett idiot, så det er på det grunnlaget du burde avslutte forholdet!

[Anonym bruker]

jeg har stilt spm ved dett barnet hele veien, men har ikke fått annet enn lukkede ører fra mannen og mor kunne jeg ikke engang kommentere enn forkjølelse til, så å kommentere noe sånt ville bare blitt enda værre. så har holdt meg helt på sidelinjen, og er langt fra overrasket over diagnosen.

 

og nei jeg drar ikke fra han fordi barnet har den diagnosen, men egj ser at det kan bidra til stress for mine og våre barn og ja de trenger ro og stabilitet etter 4 tøffe år. har jo også gått gravid to av gangene han har reist...selv om det var ønskede barn fra begge to..

 

så nå blir det nok kroken på døra, det var bare det å si det da.. han påstår han har forandret seg og ikke kan leve uten meg :/

 

HI

[Anonym bruker]

Blir alltid veldig skeptisk til tråder der stemødre skylder på alle andre, og er perfekte selv!

Hvis situasjonen er slik du beskriver er vel valget lett?

Men det er kanskje flere sider enn det du beskriver

[Anonym bruker]

mannen høres umoden ut!

[Anonym bruker]

tja hvor i denne tråden har jeg sagt jeg er perfekt? men nå jeg får en syk unge til meg uken før termin og ingen forståelse for at jeg absolutt ikke orker at mine barn skal bli syke på det tidspunktet, så vet jeg ikke helt hva jeg skal tenke. og når jeg da råder mannen til å ta med ungen på legevakta, så får ungene panikk fordi mamma aldri tar de med til legen når de "bare" er forkjøla.. tja, det skal ikke være lett.

 

og neida jeg er langt fra perfekt, men alt ansvaret med hans unger lander alltid på meg, og nei jeg orker det faktisk ikke lenger.

 

og seff er det flere sider, jeg har jo to unger med han og trodde vel egentlig at det skulle bli bra nå siden han påstår at han har endret seg så mye. men så blir jeg livredd når mor til barna hans legger ut om hvor mye som kreves ifht dette barnet og at HAN bør tenke seg om før han kommer trampende inn i deres barns liv.. ja for han har jo seff vært borte fra de også i lengre perioder disse fire årene..

 

huff ikke noe glansbildet av en mann nei..

 

men jeg har jo goså vært hormonella med to tette svangerskap og barn fra tidligere som krever sitt.. så jeg er langt fra feilfri, og har ikke noe problem med å ta på meg min del av ansvaret for at ting ikke har funket.

 

men samme kan det være

 

TAKK for gode råd fra dere jeg har fått det av, det har hjulpet å bare skrive ned situasjonen og lese den utenfra.

 

har vært alene over et halvt år nå, så er ikke noe større endring som skjer her ))

 

HI

 

 

[Anonym bruker]

Masse lykke til!!! Dere får det nok mye bedre uten han

[Anonym bruker]

Har dere ikke hatt hans barn på samvær regelmessig så er det ikke bare barnefar som er udugelig, men HI også!

Sikkert best at barna han har fra før slipper dere begge. Alle som vet litt om autisme vet at de trenger rutiner og stabilitet.

 

[Anonym bruker]

Hvor står det at det er autisme det er snakk om?

[Anonym bruker]

nei vi har ikke hatt barna på regelmessig samvær, men det er fordi han har avlyst når det har passet han og hun har sluppet de av på døra når det har passet henne!! og diagnosen ble stilt nå på nyåret, så selv om det har vært noe som har skurret så har det ikke blitt fanget opp før nå!! det er heller ikke en tung autisme, ungen fungerer relativt greit, men som sakt så er det noe som mangler..

 

men samme kan det være, valget er tatt

[Anonym bruker]

19:27: Kan du i det hele tatt lese??

[Anonym bruker]

19:28 var meg HI og ja jeg skrev vel en lett form for autisme..finnes mange varianter der ute og jeg vil ikke beskrive mer enn det her inne.

[Anonym bruker]

Hvordan føles det HI, nå når valget er tatt? Utfra hva du har skrevet, så blir det vel ingen gjenforening? Når skal du snakke med han?

[Anonym bruker]

det føles trist at ungene skal vokse opp uten en far og at jeg mister kontakten med de han har fra før, for er faktisk rukket å bli glad i de til tross for alle problemer det har vært disse fire årene. og i tillegg veldig synd at våre og hans ikke får et søsken bånd.. men kan jo bare håpe han tar til vett å klarer å stille opp for disse ungene uten meg og at de får et godt forhold ut av det, selv om jeg tviler sterkt på det også..

 

men vi beholder stabiliteten og roen vi har nå,og det føles jo godt da..

 

HI

 

 

[Anonym bruker]

HURRA for mor som slipper av ungene på døren til far når han avlyser samvær!! Hahahaha!

[Anonym bruker]

Mannen høres ut som en tufs, men det gjør igrunnen du også hvis du finner deg i at barn blir behandlet på den måten du beskriver!

Sitte foran tv på samværshelger, og at far avlyser og ikke har regelmessig samvær.

Han burde skamme seg!