Råd ang mann ikke klar??

[Anonym bruker]

Og er ikke akkurat ute etter svarene 1)dump han 2)ta abort - men at man heller kan fortelle om egen erfaring og prøve å sette seg i situasjonen.

 

Jeg og samboeren har vært sammen i nesten 3 år nå. Forholdet er flott og vi har masse til felles og veldig flinke til å gjøre ting sammen. Jeg gikk på p-piller men sluttet på dette pga allergi. Dette var han klar over og jeg sa til han at vi kanskje skulle vente med sex før jeg har skaffet meg ny prevensjon hos legen. (Jeg ble gravid for 7 år siden da det ble brukt kondom, så klarer ikke stole på dette). Samboeren min har visst lenge at jeg har ønsket barn, så de kvelden hvor han har vært kosete har jeg vært det tilbake (selv om han viste at jeg ikke beskyttet meg).

 

Han er en flott fyr og alt jeg ønsker meg i en mann, men i går kom bomben! Jeg tok en graviditettest pga jeg har følt meg så rar i det siste. Den var POSITIV!

 

Jeg ble først sjokka, hva hvem hvor hvordan!?!?!? hehe, men da samboeren kom hjem fra jobb satt jeg med ned å fortalte min gledelige nyhet! Det var vel returen jeg ikke var forberedt på: "Jeg skal ikke bli noe pappa! Er ikke interessert i å få meg noen barn, og du bør ta abort!"

 

WHAAAAT??? Jeg sa at vi måtte snakke om dette før han bare bestemte seg, og han sa at landet vi bor i gjør det slik at kvinner bestemmer - så hvis jeg ville beholde så kunen jeg drite i å skrive hans navn på noen papirer og ta meg meg dette frikfoster og dra langt vekk!

 

Så... jeg tok en abort for 7 år siden og slet lenge i ettertid og har lovet meg selv at dit skal jeg aldri igjen, men nå har jeg valget mellom å ha det flott med en fyr, men ikke familie.. eller få en liten gutt eller jente men da å være alene!

 

What to do?

 

Håper på noen råd, kanskje hvordan snakke med han om dette? I min drømmeverden er jo dette nyheter å juble for - istedet ble det min verste dag!

[Anonym bruker]

Samme skjedde med meg, bortsett fra at vi begge ønsket barn (vel, han ga uttrykk for at han ønsket barn), og da jeg ble gravid forlangte han abort.

Vi hadde vært sammen i 4 år og samboere i 2 år. Jeg trodde vi skulle holde sammen og han hadde til da vist seg som en god, snill og rettferdig mann.

 

Jeg klarte ikke å ta abort. Så han pakket tingene sone og dro. Dette var i august 2009 og jeg har ikke hørt fra ham siden. Han har ikke engang sett sin egen datter:(

 

Jeg angrer aldri på mitt valg. Ja, det er tøft å være alene, men herregud for en herlig unge jeg har! Ville ikke byttet henne med noe mann i hele verden og hun er den beste. Hun skal aldri måtte lide for at faren er en klovn!

 

Jeg skal ikke råde deg til noe. Men er du som meg så kommer du til å klare deg fint, om du blir alene, og du vil se at det er så absolutt verd det.

 

Sender en forsiktig gratulasjon og lykke til:-)

[Anonym bruker]

Du skal klare deg helt fint fordi om han stikker fordi han plutselig ikke vil bli pappa allikevel.

 

Og kansje han forandrer mening, det vet du aldri. Og om du slet etter sist abort så ville jeg nok ikke gått gjennom det en gang til om jeg var deg.

[Anonym bruker]

Dette er et valg du må ta, uavhengig av hans støtte. Følg ditt eget hjerte. Snakk med ham om hvorfor han ikke ønsker barn, er det tanker han bare har nå, eller for all framtid?

 

[Anonym bruker]

Til syvende og sist er det din kropp.

Du bestemmer.

 

JEG tenker som så at om han gir deg det ultimatum å ta abort og å måtte gjennom det du gikk gjennom sist eller å miste ham, ja, da lurer jeg på hvor høyt han egentlig elsker deg.

 

[Anonym bruker]

Wops, posta for fort der.

 

Jeg ble gravid på pilla første gang, og det kom som et sjokk både for meg og sambo.

Frem til da var jeg sikker på at "æsj, abort, det skulle ikke være noe problem!".

Men når jeg snakket med lege, ble jeg dårlig, og spydde før jeg til slutt svimte av.

Jeg har slitt med depresjoner lenge, og jeg ble syk bare ved tanken på abort.

Sambo hadde frem til da ikke vært så sikker på om han ville at vi skulle beholde, men når han så hvor mye det tok på bare tanken på abort, sa han at han heller ville ofre "ungdomdstiden" og det meste av festing for meg og den lille.

 

Han angrer ikke den dag i dag. Datteren vår er 2 1/2 år, og jeg ser ham aldri smile så varmt til noen andre enn henne..

 

Så sett deg ned, og prat med ham. Forklar HVORFOR du ikke vil ta abort. Ikke legg skjul på noe om hvordan du hadde det i ettertid etter aborten for 7 år siden.

Gi ham litt tid til å tenke..

 

Må hvertfall få gratulere, og lykke til!

[Anonym bruker]

Uff, for en situasjon.. Skal bare ønske deg lykke til.

 

Samtidig tenker jeg at hvis du velger abort for å kunne fortsette å ha det fint sammen med denne mannen.... tror egentlig aldri ting kommer til å bli det samme etter at han har forlangt abort av deres felles barn... Og du vet vel selv hvordan du kommer til å føle etter en abort, kanskje det er verre nå siden du er mer moden og klar for barn nå enn for 7 år siden..

 

Dessuten finnes det jo solskinnshistorier; mange flotte menn som gjerne tar imot en alenemor med åpne armer. Kanskje det finnes noen bedre for deg? Som kan ta vare på deg og barnet og som med tiden vil ha flere barn med deg??

 

Masse lykke til - alt kommer til å ordne seg:)