Lyst til å legge meg ned å bare gråte uten stopp!

[LillePudding<3]

Trenger å få ut litt tanker og høre litt tilbake meldinger.. Samme om dere gir meg pepper eller hva det nå skulle være.. Jeg føler selv for å bare legge meg med å gråte, glemme alt for en liten stund.

 

November 2009 viste graviditets testen positivt... Fra og med den dagen ble jeg som en ukjent for kjæresten min og mor hans maste høl i hue på meg 24/7 om hva jeg måtte gjøre når babyen kom og hva hun skulle gjøre med henne, hvor ofte hun skulle ha hene, osv... Det ble igrunn veldig slitsom, jeg ba kjæresten min snakke med henne om at jeg ikke orka alt det baby maset hele tiden og at hun var ikke den eneste som gleda seg til å bli bestemor og det var ikke bare henne som skulle ha krav på å ha lille gullet som skulle komme...

Hun holdt til slutt kjeft etter nok masing.

Ettersom magen min vokste ble jeg bare mer og mer som en ukjent for kjæresten min og tilslutt så han ikke på meg en gang. Alt han brydde seg om var å sitte forran pc`n sin og spille wow og cs.. Endte da opp med at han ikke gjorde noe som helst annet, så jeg måtte ta meg av alt som måtte gjøres, jeg måtte jobbe til jeg ikke lneger klarte å gå pga bekkenløsning, jeg måtte rydde, vaske, lage mat gå på butikken, og alt mulig annet.. fra den tiden i november vi fant ut at jeg var gravid til september 2010 ga jeg han flere sjangser om at han måtte skjerpe seg for når babyen kom orka jeg ikke gjøre alt alene. Han måtte bli mere voksen og ta mere annsvar og slutte å høre på alt mor hans sa ( som da sa at det var helt greit at ikke gjorde så mye, jeg som var gravid hadde en del energi, for det hadde hun når hun gikk gravid! *SINT* ) Han lova meg hver gang at hun skulle forandre seg for han ville ikke miste meg ( sa aldri noe om ungen som var på vei..) Jeg trodde på han og gikk 5på!

 

August 2010 kom lille gullet jeg hadde ventet på i 9mnd 8 dager før termin. Den beste dagen i mitt liv! Jeg var så sliten etter fødselen at jeg klarte ikke stå på egene ben, kjæresten min som hadde vært med gjennom hele fødselen satt i en stol og holdt seg for ryggen og hode og uffa og bar seg for han hadde så vondt i hode og ryggen også så sliten som han var! Såklart kom jo mamma? n hans da "stakkars gutten min, gå å hvil deg litt du nå"! HVA F*** er det ikke jeg som akkurat hadde vært igjennom en fødsel da!? greit det tok 6timer fra jeg våkna med rier til gullet mitt var ute, men jeg var da drit sliten allikevel!

Jeg beit tennene sammen og tok imot besøk fra 2timer etter fødselen til hele fordømte familien min og hans hadde vært der. Synd på meg som var så liten at jeg dreiv på å sovna flere ganger msn vi hadde besøk? neida!! Stakkars kjæresten min!!

etter 2dager på sykehuset gikk jeg lei og fikk lov til å dra hjem i håp om å få litt mere tid med bare meg selv, gullet mitt og kjæresten... Kan du virkelig to. Hvem kom vel løpende på døra flere ganger om dagen? Joda, det var min "kjære" svigermor....

Bare jentungen gråt ringte kjæresten min til mammn`n sin og sa vi trengte hjelp, enda jeg sa det ikke var noe vits, alt hun trengte va rlitt mat ( og det stemte jo!).

 

Hver gang og da mener jeg hver gang svigers kom inn døra sa løp hun bort til gullet og sa "næmmen stakkars lille deg, er mamma slem mot deg igjen. Så bar bestemor kommer og passer på deg". Greit nok at det er sånt man sier for tull, men når man sier det hver eneste gang enn kommer inn døra som da var hver dag og gjerne flere ganger om dagen, så bir man lei! Og når man da er så utslit og får null hjelp av kjæresten så sier det bare klikk i hode på en..

Jeg sa til min "elskede" sviger mor at hu skulle dra seg ut av min leilighet for nå orka jeg ikke mer. ble en del krangling og kjefting på hverandre, men til slutt dro hun seg ut døra med et smell og skreik så alle naboene mine hørte at at jeg var ei jævla drittkærring! Etter den dagen ble alt bare enda verre mellom meg og kjæresten min. Jeg fikk min mamma til å hente meg så jeg var hos dem i flere timer uten å bry meg med å ta kontakt med kjæresten. Tro det var godt å komme seg unna? Jeg sov i 8timer mens dem tok seg av gullet mitt. Jeg hadde ikke sovet så lenge på flere mnd.

 

Jeg snakka med mamma og pappa om hvordan jeg hadde det og jeg ville bort, men visste ikke hva jeg skulle gjøre og hvor jeg skulle gjøre av meg. Så jeg fikk tilbudet om å bo hos dem til jeg fant meg noe nytt, og dem skulle hjelpe meg og passe gullet mitt så jeg fikk sove litt om dagen oav.. Ble med andre ord lova gull og grønne skoger..

september fikk jeg motet til å si til kjæresten at jeg hadde fått nokk. Jeg hadde mer enn nok med å oppdra en unge og trengte ikke en til.

Ble en del tull og alt ut av det, men jeg kom meg nå unna.

 

Jeg flytta hjem igjen til mamma og pappa og fikk NULL hjelp! jeg satt der igjen å skjønte ingenting... jeg gråt stort sett hele dagen og allikevell overså dem meg. Så dem ikke hvor sliten jeg var? hvor vanskelig jeg hadde det? tydeligvis ikke..

 

I november fikk jeg tvingt dem til å være barnevakt, jeg hade fått billetter til favorittbandet mitt og ville på død og liv se dem. Det er den eneste gangen jeg har hat barnevakt.

I slutten av november fikk jeg nokk av å bo hjemme med folk som lova meg alt mellom himmel og jord og fant meg hus. Jeg dro i banken fikk lånet og vips så var huset mitt! LYKKE!

Jeg begynte å pusse opp den dagen jeg fikk nøklene og 22 desember flytta jeg og lille gullet mitt inn <3 ( merk jeg måtte kjøpe maling uten lukt og alt det der pga jeg måtte ha med meg jentungen min. Ingen ville hjelpe meg.. )

Jeg hadde blitt kjent med en ny før i slutten av november, vi møttes flere ganger og fant ut at vi passa sammen. Selv om han var 33år og jeg 19 så funka det utrolig bra. Og det gjør det enda. han var hos meg på hele jula vi ba opp foreldrene mine og søskene mine til middag osv, hadde en fin jul sammen. Og jeg fikk snakka ut med mamma om alt det jeg hadde på hjertet. Hun sa hun skjønte meg og hun skulle love å hjelpe meg, hun så jeg var sliten og trengte hjelp...

 

dagene, ukene, mnd går.. NULL HJELP! jeg har vært alene med gullet mitt siden hun ble født, og jeg er fremdeles alene med henne. Kjæresten min bor 3timer unna og når vi først er på besøk hos han jobber han døgnet rundt, men allikevell, så har vi det så bra sammen. Mamma lover meg fremdeles at når vi kommer hjem igjen så skal hun ha gullet mitt på overnatting for hun savner henne så. Jeg sier det er greit og vi planlegger når det blir.. når dagen kommer har hun en unnskylding om at hun må noe annet, eller hun er blitt syk...

 

Har forresten lite kontakt med barnefaren, han ringer/melder ikke og spør ikke om han kan ha/besøke jenta vår de dagene vi ble enige om da var var på mekling.. Istede for jeg meldinger av mor hans om at han truer med å gå til sak mot meg for at jeg nekter han kontakt med jentungen! Jeg sender han meldinger og spørr om han vil komme da og og får ha være med henne, men får aldri svar og jeg veit han sitter på tlf sin heletiden. Da kan han vel egentlig bare være, men jeg gir meg nå ikke heller da, jeg fortsetter å prøve å få kontakt med han i håp om at gullet skal få ha ontakt med pappa`n sin.

 

Snakka med mamma dag tidlig, hun sa igjen at hun skulle ha gullet når vi kom hjem igjen til helgen så jeg og kjæresten min kunne finne på noe sammen for en gang skyld. vi har enda ikke vært alene eller gjort noe sammen på de 4mnd vi har vært sammen.

Så ringte hun meg igjen nå og hadde null forståelse for det jeg fortalte henne om at jeg var så sliten at jeg bare sitter å gråter, Jeg savner kjæresten min som jobber fra 06.00- 19.00 eller senere. Jeg er sliten for at jentungen er blitt så avhengig av meg at hun begynner å skrike og surve så fort jeg ser en ennen vei.

Jeg prøver å slappe av og sove når hun sover, men når jeg våkner igjen da så har jeg mindre energi og er enda mere sliten enn hva jeg var før jeg sovna.

 

Jeg veit nesten ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er 19år og hele livet mitt består av å være med jentungen min 24/7 jeg har ingen venner lenger for jeg har ikke tid til dem, jeg har gitt opp min store kjærlighet som er hester, for det er heller noe jeg ikke har tid til. Alt jeg har er jenta mi og noen timer om dagen med kjæresten.

Ikke missforstå meg, Ungen min er livet mitt, uten henne ville jeg ikke hat noe, etter jeg fikk henne har jeg blitt mer voksen og ser på livet på en helt annen måte enn hva jeg gjorde. Men alle trenger vell litt avlastning? Hun er 8mnd nå og en eneste gang har jeg hatt barnevak. Jeg har glemt hvem jeg er,hva jeg liker og hva jeg vil gjøre med livet mitt uten om å være den beste mamma`n for verdens søteste lille skapning.

 

ble sikkert en masse skrive feil, men orker ikke gå igjennom og rette alt..

[Gjest]

For det første: Det er sunt å gråte. Trenger du å gråte så gråter du en skvett, eller en elv eller en innsjø. Få det ut av systemet, så skal du se du føler deg litt bedre.

 

For det andre: Alle fire mnd gamle babyer er superavhengige av mamma/fast omsorgsperson. Babyen kommer til å fortsette å være det lenge. Sånn er det å ha baby. Nyt det! Plutselig er babyen blitt til en trassig ettåring som ikke har tid til mammas fang

 

For det tredje: Det kjennes bedre etter hvert. Snart har du glemt hva frihet er og hvordan det var å bare ha deg selv å tenke på. Og så vil du synes at små avbrekk fra hverdagen er som gudesendt ...

 

Du er bare 19 og du har mye av livet foran deg. Nå, de nærmeste årene må du bruke mye tid og krefter på barnet ditt. Så kan du unne deg mer frihet etter hvert som barnet blir større Det ordner seg!

[♡ A & E ♡]

Når det gjelder faren til barnet så kanskje det ville vært lurt å lage en samværsavtale, tydelig at å lage planer via telefon ikke er helt deres greie og da har begge noe å forholde seg til.

Når det gjelder din mor, vel for å være ærlig så er det ikke hun som har valgt å få barn, det er du. Du kan ikke forvente at hun skal avlaste deg. Jeg skjønner at du ønsker at hun skal ha et bestemor-forhold til barnebarnet sitt men utover det så kan man ikke forvente mer, synes jeg da.

Barnet ditt er jo fremdeles liten så det er ikke er så rart at hun er avhengig av deg.

Ikke sitt inne med jenta di og synes syns på deg selv, ta henne med deg ut og finn på ting med henne. Ta henne med deg dit du ønsker å gå. Et barn trenger ikke ta fra deg identiteten din eller stenge deg inne men det er klart at det blir sånn hvis du bare sitter og lar det skje.

Prøv å tenke litt nytt, se litt annerledes på det.

 

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg ville gått til legen eller helsestasjonen å fått dem til å skrive at du trenger barnehageplass pga situasjonen deres. også søker du kommunen om å få plass med en gang. dra ditt, snakk med dem, vis at du gråter.

 

 

det betyr jo ikke at babyen trenger å være der vær dag, eller hele dagen. men da kan du ha henne der noen timer mens du sover litt, drar på kafe, handler eller tar deg en dursj.

 

og tro meg, det blir bedre når du kommer tilbake til jobb eller skole. alt blir bedre da, for da har du et liv med voksen tid og flere inpulser.

 

og jeg forstår deg godt. var også alenemor og det suger når de er så små. men det blir bare bedre og bedre etter hvert

[Eeniemeenie]

Enig med fr velferdsrett Er også alenemamma ( 22 år og en jente på snart 2,5 år) den første tiden kjente jeg meg alene med jentungen siden faren også var en drittunge opptatt av spill osv. Han levde i en helt fjern verden innimellom når jeg tenker meg om. Vi gled sakte men sikekrt fra hverandre. Mamma kan også love å stille opp, men deretter lett trekke seg. Men vet du, jeg har sluttet å belage meg på hjelp fra foreldrene mine hele tiden ( selv om de har sittet barnevakt noen ganger, bor på samme plass) ei heller fra bf som sjelden stiller opp, han er 4 timer unna. Jeg har også lyst å nekte han samvær siden han er så upålitelig. Kan si han KANSKJE kommer, er omtrent aldri ja eller nei. Og når han først kommer vil han ha SKRYT for å stille opp! Men jeg vet jeg ikke kan nekte han samvær, det er nemlig ikke lov, hvorenn tvista reglene i dette norske land kan virke for oss som har barnefedre som ikke viser så stor interesse. Trenger du barnevakt bør du kanskje lete andre steder? Sikkert mange studenter litt yngre enn deg som trenger litt ekstra penger innimellom. Da får du kommet deg ut en kveld eller to. Inviter venner hjem til deg, ta med deg jenta på besøk.. Mulighetene er flere skjønner du. Du har jo bare babyen enda! Jeg takler trassalderen, søvnproblemer hos jentungen, gråting/sutring, og generelt hverdagen og helgene helt alene. Er sliten jeg og, men det blir vel bedre en gang

[2 søte]

eg skjønner at du er sliten og lei. eg fikk selv en unge som alenemor i en alder av 20. og måtte klarte meg selv, så eg forstår deg.

 

MEN du er jaggu sytete og! det er en grunn til at en bør vere voksen for å få barn. og eg syns eg var ung!

du må gi deg å legge ansvaret over på alle andre! det er en virkelighets skjekk, har du ingen andre må du gjøre det beste av hva du har! slutt å forvent aty alle andre skal gjøre ting for deg, du har valgt å få denne ungen, og du som var naiv nok til å tro ting skulle bli bedre mellom dere! umoden tankegang spør du meg!

 

og nå sitter du her å sipper fordi alle andre bør jo hjelpe stakkars deg.

det du trenger er en spark i ræva. jo fortere du instiller deg på at du må klare dette selv jo fortere får du det bedre. og ikke minst dattra di bedre! det som feiler deg er at du har kraftige holdnings problemer, du tror alle andre skal hjelpe deg. men vettu hva det blir sikkert enkleree for de rundt deg å hjelpe deg når du slutter å forvente at alle skal stille opp. og gi opp den tullingen av en barnefar. sålenge han er velkommen etter samværs avtalen så kan du be morra hans sitte seg på finger'n. slutt å bruk krefter der iallefall, så sparer du deg for et problem.

 

så håper eg du tar noe av dette til deg. for på et eller annet tidspunkt må du begynne å bruke krefter på dattrra di og ikke alle andre som "burde" hjelpe deg.

er du sliten får du bruke natten til å sove. om ikke barne ditt sover store deler av natten så bør du konrtakte hs for råd og veilledning.

 

[Gjest]

Jeg tror du må innstille deg på en annen kanal og innse at du må klare alt selv og at eventuell hjelp er en bonus. Jeg vet at det ikke er lett for jeg er også alene med barnet, men ting blir langt tyngre om man hele tiden skal gå rundt og forvente hjelp og så bli skuffa når man ikke får hjelp. Vi er alene og det er det vi har å forholde oss til. Vi er alene og må gjøre ting selv. Når du innser det og slår deg til ro med det så vil livet bli langt bedre.

 

 

[LillePudding<3]

hun er ikke 4mnd hun er 8...

Jeg er fult klar over at det er bare sånn det er, at hun er avhengig av mamma`n sin 24/7 og kommer til å være det i mange år fremmover. Jeg er glad for at hun trenger meg og jeg liker å være der for henne.

 

Men allikevell, så bare en eneste gang hadde det vært fint å fått hjelp noen få timer. Bare så jeg kunne fått slappe litt av, så jeg kan være en mamma med masse energi til lille gullet mitt når hun kom tilbake igjen til meg.

En uthvilt mamma er bedre enn en sliten mamma... eller tar jeg feil?

 

[LillePudding<3]

Jeg snakka med barnefaren nå i helgen og spurte hva det var han egenltig ville fremmover, om han ville ha kontakt med jenta eller om han bare skulle gi blanke..

Svaret jeg fikk var at han ikke ville trenge seg på og mase. eeeh... Vi har en samværsavtale som han nekter å holde. Han fikk beskjed om i helgen at jeg gidder ikke mase mere på han så nå får han selv bli voksen og ta kontakt om han faktisk bryr seg. Han fikk også beskjed om å snakke til mor si, for hun har ingen rettigheter i det heletatt. Alt med gullet er en ting mellom meg og han og ingen andre.

Sier ikke at jeg forventer at mamma skal stille opp når jeg ber henne. Men når hun selv kommer til meg og sier hun vil være barnepike da og da og hun gleder seg osv, forså og komme noen timer før og si at hun plutselig ikke kan. Det jeg mener at det er fryktelig kjedelig at hun selv lover og lover og hun får meg til å glede meg litt til å endelig kunne få gjøre små ting for meg selv ( noe jeg aldri har hatt muligheten til verken før eller etter jeg fikk ungen. Jeg har flytta hjemmefra når jeg var 15 for å gå på skole og siden den gangen har jeg klart meg på egenhånd)

 

Litt vanskelig å komme seg ut på ting når man bor langt unna folkeskikken og ikke har lappen, bussen går forbi to ganger om dagen og det er grytidlig om morran og seint på kvelden... Ellers hadde jeg tatt med meg gullet ut på forskjellige ting.

[LillePudding<3]

Har begynt å lete etter dagmamma som hun kan være hos noen få timer en eller to ganger i uken. Så vi får se hvordan det går.

 

Planen er jo å begynne på skole igjen til høsten så forhåpentligvis går det seg til.

 

Jeg tenker egentlig ikke at det suger å være alenemamma, jeg elsker det. Men så henner det seg at man får sånne perioder som alt bare er dritt, hode driver bare å roter seg til og alt blir bare helt jæveli. Er en sånn periode jeg er inne i nå bare.

 

 

[LillePudding<3]

hehe.. må bare le litt.. Jeg skal vedde på at du selv har vært inne i en periode som ingenting har vært bra nok for deg.. du er trøtt, sliten, vil bare komme deg unna ungemaset noen få timer for å kunne enten sove, dra til frisør.. bare gjøre noe for deg selv, så du kan føle deg litt bra igjen for så å være en enda bedre og utvilt mamma for ungen din igjen.

Jeg legger ikke ansvaret på alle andre. Om du hadde lest litt mer nøye, så skjønner du at min frustrasjon går ut på at jeg blir lova og lova uten at jeg selv spørr om hjelp, forså at dem bae driter i meg og jentungen min. Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jenta mi har sett besteforeldrene sine som bor 15min unna oss...

 

Jeg forventer ikke at alle andre skal gjøre ting for meg. Hadde jeg gjort det så hadde jeg ikke ver her i dag. jeg har klart meg alene siden jeg var 15år, med kjærester som har slått meg, brukt meg og tatt alt jeg hadde av penger som jeg måtte ha for å klare husleie, mat og ting jeg trengte til skole. Jeg har jobba siden jeg var 9 for at jeg skulle få penger til det jeg ville ha og det jeg ville gjøre. Så hvorfor er det så galt av meg å spørre etter litt hjelp nå?

Sier ikke det er stakkars meg, MEN når du er utslitt så har de fleste lyst til å bare sette seg ned å gråte og nesten gi opp, selv om du ikke kan det

 

Tar meg nær av ordene dine, og skjønner hva du sier, men virker som ordene kommer ut av munnen på ei som har fått gull og grønne skoger og fremdeles får det.

Jeg bruker alle mine krefter på dattra mi, bruker ikke krefter på dem som "burde" hjelpe meg som du sier. Men en og anna gang kommer tankene frem og roter til hode ditt. Ikke si du aldri har hatt en sånn periode.

[Ludoline]

Hei,

Ville bare si at jeg skjønner kjempe godt at du både er sliten og lei, og ikke minst skuffet over barnefar og egne foreldre.

 

At det være 19 år og alene om alt må være alt annet enn lett.

 

Når det er sagt så er jeg enige med de andre om at du må belage deg på å ta alt ansvaret alene. Hvis du spør om hjelp når du føler at du trenger det, og blir avvist så vil du bare bli trist og oppgitt, og dette kan skje igjen, og igjen, og igjen... Og det er vondt for deg.

 

Babyen er 8 måneder nå, om fire måneder kan den begynne i barnehage og du vil få mere tid for deg selv. Prøv og nyt disse siste månedeen så godt du kan.

 

Vet ikke om du liker å trene, men hvis du gjør det og de har barnepass så kunne dette være en god ide slik at du får små pusterom i hverdagen.

 

Du er flink og sterk som klarer dette alene. Som klarte å dra fra barnefaren når du så hvilken person dette egentlig var. Lykke til videre!

 

 

[Melkerullen]

Hei Lille Pudding!

 

Har skumlest svarene nedover her og ser jo du vet at det er ditt ansvar dette (og egentlig barnefars og).

 

Du er utslitt, trett og i en slik tilstand er det ikke lett å se, takle andre som en gjerne ville gjort i en annen "tilstand". Og så har du plutselig masse ansvar og, det er skremmende (selv for ei gammal 3barnsmor som meg)

 

Det er lov å syte iblant,og godt å få det ut - det MÅ vi!

 

Du er sint på din "svigermor" og barnefar, forståelig.

Men kanskje på tide å legge vekk det sinnet, og møte dem med blanke ark. Si det som det er, at nå vil du gjerne legge fortiden bak deg og starte på ny.

Din svigermor er jo kjempeglad for å ha blitt bestemor, det har nok overskygget at det kan være irriterende for deg å ha henne inn og ut hele dagen og ikke glem at hun kun hører sønnens side og hvilken mor ser sin gullgutts negative sider?

 

at hun ble sint når du kastet henne ut er forståelig, for ikke glem at hun er blitt påkalt av sønnen sin (og ja, det er inni granskauen irriterende når de sier "er de slemme mot deg,dakars, thihihi" _WHAT???)

 

Jeg tror du kan få en god avlastning i henne jeg, og via henne kanskje barnefar finner det tryggere grunnlaget for å bli kjent med barnet? Han er kanskje umoden og redd for ansvaret....

Ikke vet jeg, kjenner jo ingen av dere, men det greieste er å tenke på barnets beste og det pleier å være at familien dens er vennlige med hverandre:)

 

Ønsker dere lykke til og du - det er lov å blåse ut på disse sidene her:)

For å unngå negativ kritikk så skriv øverst at det er "behov for en utblåsning ikke negative tilbakemelding" som det fort blir hvis ikke!

 

Klem

[LillePudding<3]

takker for svaret:)

 

Vel, hadde nok ikke vært noe problem for meg å latt jentungen være hos farmoren sin, men sålenge hun er i psykisk ubalanse og knasker piller for det flere ganger om dagen tørr jeg det ikke. Jeg stoler ikke på kjerringa for alt i verden... Hun har trakasert ikke bare meg men lillesøstra mi, storebroren min og mamma med stygge meldinger om hvilke jævli stygg familie vi er og at ingen av oss er til å stole på. Hun truer til og med å ta sitt eget liv i flere av meldingene :/ det er ikke et kvinnemenneske jeg vil at jenta mi skal vokse opp med.

 

Jeg fikk besøk av barnefaren her om dagen etter jeg trygla han om å komme og når han ble hentet igjen ble det igjen krangel med mora hans.. det som skjedde da var at barnefaren fikk nokk av kjeften at mor si så han dro henne inn i bilen og ba henne holde kjeft og det endte opp med at hun dro til sin egen sønn! Voldlige persjonener vil jeg ihverfall ikke ha inærheten av ungen min. :/

Ligger en del mer bak alt det med farmoren og barnefaren, men er så brutalt og mye at jeg vil ikke bli trodd...

 

Jeg skrev øverst at det var bare å komme med pepper om det tengtes, jeg har bare godt av å høre alt, kanskje jeg blir sterkere av det?

 

hadde forresten en liten tlf samtale med barnefaren tidligere i dag og vi ble enige om at han skulle komme hver lørdag noen timer til å begynne med så han kan få litt tid og kanskje bli litt trygg på det å være pappa, han får til og med lov til å ha med nye kjæresten sin ( litt stolt av meg selv for at jeg synes det er helt greit )

[Gjest]

Huff, det høres slitsomt ut. Klart du trenger å hvile ut. Jeg synes du skal prøve rådene til frk velferdsrett.

 

Så flink du er som klarer å være så grei mot eksen du lar ham ta med den nye dama

 

Sender deg en klem

[Lilje Sille ♀♀♂]

Flytt? Hvorfor bor du øde til??? Du kan fint ha med deg ungen i stallen, bare du legger til rette. Det er ingen grunn til å legge livet på hylla fordi du har fått barn.

 

Du bør forøvrig snarest få deg lappen. Det trenger du uansett snart! Barnehage/jobb krever at man kommer seg rundt. Og det gir deg noe å gjøre!

[LillePudding<3]

Flytte? jeg har nesten akkurat kjøpt meg huset jeg bor i, så det funker ikke. Bor vel øde til for at det lille tettstedet jeg bor i er bare sånn.

Jada, hadde ikke vært noe problem å ha meg meg jenta mi i stallen, men problemet for oss er å komme seg dit. Sånn som det ser ut til nå så tar det lang tid med lappen, jeg har jo ikke barnevakt som kan passe jenta for meg mens jeg har kjøretimer eller noe.