Jeg trenger noen synspunkter...om min mor

[Anonym bruker]

Jeg tror min mor har en personlighetsforstyrrelse. Hun har alltid vært utrolig selvsentrert. Alt handler om henne og hvordan andre forholder seg til henne. Det er alltid veldig viktig å ta hensyn til følelsene hennes så hun ikke føler seg tilsidesatt. F.eks. da min svigermor strikket et flott sett til gutten vår ble hun fornærmet og låste seg inne på badet fordi hun selv tidligere hadde spurt om hun skulle strikke det settet til meg. Jeg hadde den gang foreslått at hun heller skulle strikke et annet sett som jeg syntest var finere. Jeg kunne fortalt utallige slike ting, men skal ikke kjede dere.

 

Vi bor i samme by, og treffes nesten daglig og hun får passe barnebarna ca 1 gang i uken. Nå er hun sur fordi vi skal til svigers i påsken. Når vi er der blir det jo mye besøk til hans familie etc. Nå er hun sur og påstår at er mye mer sammen med hans familie (som vi ser 4 ganger i året, men selvfølgelig flere dager i strekk når vi først reiser). Nå påstår hun at jeg ikke er glad i henne etc. Jeg føler at jeg snart ikke orker mer, og lurer på om hun trenger psykologhjelp. Hva tror dere? Og hvordan går jeg fram?

[Anonym bruker]

Her er det vanskelig å mene...men jeg tror du gjør rett i å tenke at hun behøver en eller annen form for hjelp. Det er ikke riktig at barna skal passe på sine foreldre på denne måten. Hun er den voksne og hennes behov bør sidestilles. Kan du ta kontakt med fastlegen hennes? Eller er det mulig å snakke med din mor og legge fram dine tanker og bekymringer så hadde jo det selvsagt vært det beste. Ønsker deg lykke til!!!

[Anonym bruker]

Hun høres defininitivt ikke helt frisk ut psykisk sett. Spørsmålet er om det går an å gjøre noe med det, eller om det rett og slett er slik personligheten hennes er.

Mange har nok tanker som din mor har, er sjalu og redd for å bli satt til side, men de ferreste sier det høyt da det er naturlig å ha sperrer for å formidle enkelte følelser videre. Særlig om disse følelsene går ut over andre, som at du som datter får dårlig samvittighet osv. Vil tro det er nornalt å ville skåne sine barn for slikt.

Det er mine tanker.

[Anonym bruker]

Da er det på tide å si ifra til moren din. Ikke behandle hun som et stakkarslig barn, men vær ærlig og si at litt støtte vil vært mer det du forventet deg enn at alt skal handle om hennes følelser.

Du bør forvente deg lang furteperiode, det kan du også si til henne, at om hun trenger å furte og være lei seg blir det hennes valg, også må du IKKE under noen omstedigheter synes synd på hun, da hjelper du hun til å opprettholde sin martyrrolle.

Ikke snakk med henne før du er bestemt på dette, og klar til å gjennomføre det. Jeg ønsker deg lykke til, vi har alle et valg i hvordan vi håndterer ting, det har hun og, det kan du si til hun. Velger hun å bli lei seg så er det det hun gjør. si meg er pappan din litt under her spell?

Ofte er det slik at mennesker som er såpass gamle og fremdeles holder på med denne taktikken har fått lov til å ture på for mye, uten å respektere andre

[Anonym bruker]

Ja, hun har lenge fått lov til å ture fram. Han er en litt mer rolig type som gjerne tilpasser seg. Men han sier at også hans grense nærmer seg nå. Jeg snakket med han om dette, og han hadde tatt meg i forsvar. Da truet hun med skilsmisse, så han er også veldig lei seg for tiden

[Anonym bruker]

Jeg er ikke noen psykolog, men jeg tror moren din ganske enkelt trenger at du sier klart ifra. Hun er manipulerende og det er ikke akseptabel oppførsel hun driver med. Tydelig at hun trenger bekreftelse på at hun er ønsket og verdsatt og det gjør vi jo alle i mer eller mindre grad, men hun må akseptere at du har ditt liv og flere i livet ditt som du også verdsetter. Min mor minner veldig om din, og jeg må alltid være veldig tydelig med henne, nedsten som et barn.. overse dårlig oppførsel for å få medlidenhet og oppmerksomhet, men likevel elske henne.

 

[Anonym bruker]

Det høres ut som hun kan ha psykiske problemer syns jeg men det er jo vanskelig å vite.

Jeg vet om to stk som har hatt samme tendenser og trekk som moren din. En er mor av venninnen min. Hun har depresjon og når hun tar tabletter er hun en helt annen person, blid, hjelpsom og ikke sjalu eller irritert.

En annen er søsteren av en kollega av meg. Hun er veldig selvsentrert og alle andre gjør feil og behandler henne feil. En dag klikket hun plutselig og blev helt "gal" og snakket bare om hvor stygge alle var og at ingen liker henne og bla, bla, bla. Hun blev da innlagt på sykehus og fikk psykiater hjelp. Vet ikke hva diagnosen var/er men hun er mye bedre nå.

 

Jeg syns du og kanskje hvis du har søsken, skal prøve å snakke med henne. Si at dere reagerer på måten hun er på og spør om dere kan bli med henne til psykolog.

[Anonym bruker]

meg med likedan mamma, igjenn.. jeg snakket med psykolog om hvordan jeg skulle bevare min egen forstand med ei sånn mor og bestemor og fikk veldig fornuftig hjelp. Det anbefaler jeg deg, for hun kommer ikke til å forandre seg over natten.. trusler er en hersketeknikk som er lett å ty til, så der må man og være tydelig.

[Anonym bruker]

Vet du noe om oppveksten til din mor? Ble hun sett? Ble hun trøstet og forstått? Fikk hun nok omsorg, rett og slett?

 

Å finne svar på disse spørsmålene, kan være inngangen til en dialog med din mor. Hvis det blir mye nei til svar, er det liten tvil om at hun kan ha god nytte av å få behandling hos en psykolog.

 

Klem

[Anonym bruker]

Høres ut som min far det der. Bare at min far faktisk er psykopat, men det er mye mer ved han en dette.

Det har blitt sånn at jeg nå ikke reiser til mitt hjemsted pga. han og hans sjalusi. For er vi der så er han møkk sur hver gang vi drar for å treffe min mor og den siden av familien. Gammle venner har jeg gitt opp og få besøkt når jeg er der.

Tidligere har vi delt ferien på hjemstedet vårt mellom foreldrene mine. Dvs. bo likt antall dager hos dem hver. Men nå er det sånn at pga. at vi har hund så må vi bo hos min far fordi min mor også har hanhund. Det orker jeg ikke og dermed drar vi ikke til hjemstedet mitt. Synd for jeg savner veldig hjemstedet, naturen, luktene, moren min, søskene mine, det og være på landet. Men for min egen skyld drar jeg ikke. Synd for ungene mine også, men det blir ingen koselig ferie for dem heller ettersom bestefar faktisk er så dust at han prøver å få ungene til å ville bli hos han i stedet for å bli med oss til bestemor etc.

 

[Anonym bruker]

Godt å høre at det er flere som har opplevd lignende.

Min mor er enebarn, så jeg tror at hun alltid har vært vant til å få det som hun vil. Lurer på om det kan være derfor?

 

HI